Venstres garanti - hva skjer egentlig etter valget?
Nå er den ute!
I svært korte trekk; Regjeringen går inn for å tillate forskning på overtallige befruktede egg, noe som allerede var avklart på Soria Moria. Når det gjelder preimplantasjonsdiagnostikk går regjeringen inn for å tillate dette ved alvorlig arvelig sykdom, slik at man kan velge å få barn uten sykdom som foreldre er bærere av. Man tillater også såkalte "donorbarn", altså at foreldre kan få velge vevstype på befruktete egg, med sikte på å velge et barn som kan være donor for et alvorlig sykt sykdom. Dette skal avgjøres av en bredt sammensatt nemnd. Reglene er i samsvar med gjeldende rett, men det er det ikke alle som har villet innse - noen mener det er en liberalisering, andre at den blir mer restriktiv.
Og her er litt faglig info...på ingen måte objektiv, men det får gå.
En innrømmelse...
Nei akkurat...regjeringens interne samarbeid med tre partier er nemlig bare komplett når LO også er med i det. Det var vi vel for så vidt klar over, men for så vidt interessant å lese det fra det parlamentariske grunnlaget selv.
(Nå ER det jo mulig at han mente trepart-samarbeid og at det snek seg inn en i for mye. Bør tvilen komme dem til gode? Neppe...)
Dagens gullkorn
Sitat Marianne Aasen Agdestein, representant i finanskomitéen for Arbeiderpartiet.
Ja, i det partiet er vel som hovedregel offentlig debatt en uting...? Velgerne, Stortinget og andre forstyrrende elementer kunne jo komme til å blande seg...
Mer om saken hos Boye Bjerkholt her.
Forslag til offisielle betegnelser på parti-størrelser!
85-> DOMINERENDE. Partiet har flertall, kan regjere alene og stort sett gjøre som de vil. Ap i perioden 1945-1961, V i perioder rundt 1884 og 1914. Kriteriet er her at partiet har rent flertall, slik at man tidligere kunne være det med et lavere tall.
51-84: STORE. Partiet kan dominere en koalisjon, evt. regjere alene. Ap pr. i dag, samt i perioden 1961-2001. Høyre har også på sitt største i nyere tid (1981-85) falt inn i denne kategorien, og Frp er det visstnok på en del meningsmålinger nå.
21-50: MELLOMSTORE. Vil ofte være seniorpartnere i koalisjonsregjeringer, kan imidlertid også være juniorpartnere dersom det er et annet større mellomstort parti med (KrF i forrige regjering). Pr. i dag er det kun H og Frp som faller inn i denne kategorien, mens det i forrige periode var hele 5 av 8 representerte partier.
6-20: SMÅ. Vil måtte satse på å bli juniorpartnere i koalisjonsregjeringer for å få innflytelse. Har klart sperregrensen, men ikke nødvendigvis så mye mer. I forrige periode var det kun Sp som falt i denne kategorien, mens det i dagens Storting er hele 4 av 7 partier.
1-5: MINIPARTIER. Partier under sperregrensen, som likevel har klart å bli representert på Stortinget grunnet god representasjon i enkelte fylker. Vil som regel bli ignorert/sett ned på, men kan likevel få stor innflytelse som vippepartier (SF 1961-65, Frp 1985-89), eller hvis andre partier vil ha dem med i regjering, som Venstre i forrige periode.
Statistikken fra 1945 til i dag finnes her, men tar imot med takk hvis noen har statistikk på området fra 1884-1940.
Ekskluderingsministeren
Hva jeg mener om dette må jeg derfor vise til overskriften for å si noe om. Men synes i hvert fall det er positivt at han vil avskaffe søskenbarnekteskap, ettersom sjansen for barn med misdannelser visstnok er ca. tre ganger så stor. Beveggrunnene har jeg litt mindre sansen for.
Intet byråd med Frp.
I Bergen bystyre kreves det 34 stemmer for flertall. Pr. i dag har disse bestått av Høyres 18, KrFs 4, Venstres 2 og Frps 11, altså 35 til sammen. Frp har fått valgt inn 12 i bystyret, men en av disse har meldt overgang til Demokratene. Dette innebærer altså at både Frp og Venstre er nødvendig for å få til et flertall. Her tillater jeg meg å håpe at Bergen Venstre holder fast på bystyregruppelederens linje i diskusjonen, og heller velger å gå ut av byrådet enn å slippe Frp inn.
Da Frp gav en byregjering med lik sammensetning et tilsvarende ultimatum i Oslo, ble resultatet at Frp gikk inn i byregjeringen, mens Venstre og KrF ble støttepartier. I utgangspunktet skal selvsagt Venstre fra en opposisjonstilværelse være konstruktive, men jeg tror at avstanden i Bergen er større enn i Oslo, slik at det nok vil bli vanskeligere å være støtteparti her. Et annet aspekt er at Oslo Venstre hadde lovet å ikke støtte en sosialistisk regjering, mens Bergen Venstre kun lovet å ikke gå i regjering med Frp. Imidlertid kastet Ap Venstre egenhendig ut av byrådet sist vi forsøkte samarbeid med dem, så det er nok også vanskelig.
Interessant å se blir det uansett - mitt tips er nok at Frp vil gi seg på det til slutt. Vi kan leve med Ap i byråd, i hvert fall langt bedre enn dem.
Nå er valget over...
For oss i Venstre, må vel valget ha vært en særdeles blandet fornøyelse; Vi vant valget, men tapte like fullt regjeringsmakten. Til forskjell fra sist, hvor vi tapte valget, men havnet i regjering likevel. Fra å være et regjeringsparti med 2 på Stortinget, er vi nå et opposisjonsparti med 10 representanter.
Først må det sies; Valgvaken var gøy, gøy og atter gøy. Sitte der og se at alt tydet på at vi hadde klart sperregrensen med god margin, fikk en stor haug med direktemandater og rett og slett gjorde det svært bra...en ubeskrivelig herlig følelse for en som har vært med i 10 år, og sist kunnet feire noe på en valgvake for 8 år siden.
Hva som skjer etter valget, er et åpent spørsmål. Valgets to store vinnere var Ap, som nå blir en absolutt dominerende kraft i den nye regjeringen, og Frp, som er det suverent største opposisjonspartiet. Carl I. Hagen har gitt uttrykk for at det nå er utenkelig å bygge opp et regjeringsalternativ uten Frp. Spørsmålet er da om Venstre bør være med på et høyrevridd "borgerlig" alternativ med Frp som en drivende kraft, eller om vi bør la det være.
Venstre har i denne valgkampen vært særdeles tydelig på at vi både er et borgerlig parti, og at vi ikke kan samarbeide med Frp annet enn fra sak til sak. På denne taktiske retorikken har vi gjort et rekordvalg, det beste siden splittelsen. Dette må sies å være et klart mandat til å fortsette en slik linje. Etter min mening er det tydelig at vi pr. i dag har fått tilbake tredelingen i norsk politikk;
1) Røde sosialdemokrater som ønsker mer statlig styring
2) Blåbrune mer-penger-til-alle-retorikk med smånasjonalistiske tendenser og statshat
3) Liberale og borgerlige partier
Selv om det jeg kaller dem er preget av mitt eget ståsted, mener jeg ikke at dette er noen sterkt uriktig analyse. Det som gjelder for Venstre nå er å fortsette å være et borgerlig parti som er for mindre skjemaer og statlig styr, samtidig som vi viser oppriktig sosialt ansvar og er konsekvente antipopulister. I en slik plan passer tilnærming til Frp utpreget dårlig.
Og dersom H og KrF, som ikke har fått like klare mandater for en borgerlig linje, velger å si at man må samarbeide konstruktivt med Frp for å få til en bred borgerlig regjering; Så meget desto bedre for Venstre, som da vil håve inn flust med borgerlige velgere som hater både Frp og den nye regjeringa.
Men tilnærmer Venstre seg Frp med sikte på å kunne stille med et flertallsalternativ på samme måte som de rød-grønne kunne nå, er det en sikker måte å havne tilbake til kampen mot sperregrensa.
Marerittregjering...
I dagens Dagblad tilbys fire partier å lage sin Marerittregjering. Jeg noterer med en viss interesse at Venstre får to plasser i Frps regjering, mot bare en i Ap og SVs. Fant imidlertid ut at jeg skulle kose meg med den samme øvelsen.
Min marerittregjering(utgått av dagens opposisjsonspartier);
Statsminister: Carl I. Hagen(Frp)
Utenriksminister: Åslaug Haga(Sp)
Finansminister: Øystein Djupedal(SV)
Justisminister: Per Sandberg(Frp)
Landbruks- og fiskeriminister: Lars Peder Brekk(Sp)
Kommunalminister: Gjermund Hagesæther(Frp)
Samferdselsminister: Bård Hoksrud(Frp)
Utdannings- og forskningsminister: Trond Giske(Ap)
Kirke- og kulturminister: Karin Woldseth(Frp)
Forsvarsminister: Ketil Solvik-Olsen(Frp)
Barne- og familieminister: Karita Bekkemellem Orheim(Ap)
Helseminister: John Alvheim(Frp)
Arbeids- og sosialminister: Gerd Liv Valla(Ap)
Moderniseringsminister: Per Olaf Lundteigen(Sp)
Miljøvernminister: Olav Akselsen(Ap)
Bistandsminister: Siv Jensen(Frp)
Næringsminister: Hallgeir Langeland(SV)
Olje- og energiminister: Jens Stoltenberg(Ap)
Skal skrive drømmeregjering senere...
Så tok han da bladet fra munnen...
På NRK i dag sier Carl I. Hagen klart i fra om at han ikke ønsker å støtte en regjering hvor Bondevik er statsminister, og at det altså uansett blir en ny regjering etter valget. Om det er dette som er Hagens måte å påse at de "borgerlige" kun snakker pent om hverandre i valgkampen skal være usagt - i så fall har han en mildest talt sær måte å gjøre det på.
Etter min mening viser dette med all tydelighet det jeg og mange med meg har ment en god stund; Frp er ikke en del av denne regjeringens parlamentariske grunnlag, og takk for det. Og etter valget vil de nok en gang være i en situasjon hvor de kan være sentrale i å velge regjering. Nokså interessant å se at de da vil sette inn en sosialistisk regjering, men rent ideologisk forbauser det meg ærlig talt ikke noe større.
Bondevik viser da også at han ikke lar seg presse av Hagen, og påpeker at det ikke er han som bestemmer hvem som er statsministerkandidat. Utmerket, spør dere meg.
Maktpolitisk interesse
I et annet innlegg skriver jeg noen ord om hvorfor flertallsregjeringer ikke nødvendigvis er noen stor fordel for samfunnet. Min gamle statsrettsguru Per Stavang ser i dagens BT ut til å være rimelig enig med meg i dette.
Målsetningen for ethvert parti som ønsker representasjon på Stortinget er selvsagt å komme i en situasjon hvor de er "maktpolitisk interessante". Min definisjon på en maktpolitisk interessant gruppering, er en gruppering som alene vil kunne være avgjørende for om en sak får flertall i Stortinget eller ikke. Et parti vil normalt søke å være en slik gruppering gjennom sin manøvrering i Stortinget, og kan være det alene eller sammen med andre. F.eks. vil en koallisjonsregjering normalt stemme sammen i Stortinget, og således være en gruppering sammen.
I denne Stortingsperioden har vi fire grupperinger som kan være av maktpolitisk interesse. Dette er:
Regjeringen(H+V+KrF) - 62 mandater
Ap - 43 mandater
Frp - 24 mandater
SV - 23 mandater
Som man ser har disse gruppene maktpolitisk interesse fordi de ENTEN kan danne flertall sammen med regjeringen, eller så kan de danne flertall mot regjeringen sammen. I denne perioden er Sp, Kystpartiet og Demokratene representert på Stortinget, men er uten maktpolitisk interesse. Deres mandater vil kunne stemme for eller mot, men det vil uansett være disse fire blokkene som avgjør saken.
For regjeringsspørsmål kan dette være interessant. En koallisjonsregjerings parlamentariske grunnlag er en blokk, og det samme er en regjering bestående av kun ett parti. Normen fra 1985 og frem til i dag har imidlertid vært at regjeringene er mindretallsregjeringer, slik at også andre partier kan ha maktpolitisk interesse. Ved flertallsregjeringer er det i prinsippet bare regjeringspartiet(eller partiene) som har maktpolitisk interesse i Stortinget, mens det i dag er hele fire blokker som har det. Slik var det også i forrige periode, hvor sentrum var en blokk, men kunne gå sammen med H+Frp eller Ap for å få flertall. Ap hadde imidlertid den største blokken, og kunne få flertall sammen med H ELLER Frp, noe som kunne gi regjeringen flere nederlag. Dette skjedde f.eks. i spørsmålet om operalokaliseringen(Ap+H), eller i spørsmålet om IT Fornebu(Ap+Frp). I denne perioden var SV, med sine 9 mandater, uten maktpolitisk interesse.
I tidligere perioder har enda mindre blokker kunne ha hatt maktpolitisk interesse: I 1985-86 var Frp med to mandater avgjørende for om det skulle være borgerlig eller Ap-regjering(i 1986 satte de som kjent inn Ap), mens i perioden 1961-65 hadde SF samme vippeposisjon med sine to mandater. Denne brukte de i 1963 til å sette inn en borgerlig regjering, for så å felle den igjen 23 dager senere.
Noe nytt i neste periode, hvor vi i utgangspunktet har to klare regjeringsalternativer, er at vi har tre blokker, hvorav to er klare regjeringsalternativer bestående av flere partier. Etter hva jeg skjønner er det IKKE aktuelt med noe formalisert samarbeid mellom blokkene. Mye kan tyde på at ingen får rent flertall. I utgangspunktet burde det kanskje da være slik at den største blokken (Ap+SV+Sp) fikk regjere. Slik er det imidlertid ikke, og det har det heller ikke vært.
Realiteten er at det ved tre blokker er den minste blokken som avgjør hvilken av de to andre som får regjeringsmakt. Dette gjaldt for SF 1961-65, hvor de av to onder valgte det minste, nemlig fortsatt Ap-regjering(ja, de var en sær gjeng). Mye kan tyde på at det samme i neste periode blir spørsmålet for Frp; ønsker de en borgerlig trepartiregjering, eller regjering av rød-grumsete partier?
Og ut fra deres partileders svært blandede signaler, tror jeg dette er et rimelig åpent spørsmål. Imidlertid er i hvert fall Venstre klare på at vi heller vil gå i opposisjon enn inngå i noe formelt samarbeid med Frp, og det er bra. Dersom vi kan stole på at våre regjeringskamerater er like klare, er det opp til Frp å velge.
Hva er så bra med flertallsregjeringer?
I Vårt Land for en stund siden sa tidligere leder i Ap, Reiulf Steen, noe slikt som dette; "Da jeg meldte meg inn i Ap, var det på Aps Landsmøter landets fremtid ble avgjort. Ap hadde rent flertall, og det var vi som bestemte. Det som skulle skje senere, i regjeringen og Stortinget, var formaliteter. Viktige, konstitusjonelle formaliteter, men dog formaliteter."
Forhåpentligvis er jeg ikke den eneste som får en smule dårlige vibber av dette utsagnet. Og det får meg til å tenke; hva er det egentlig som er så bra med flertallsregjeringer? Nå har jo Stoltenberg og gjengen signalisert at de skal skaffe et "nytt flertall", bla. med den begrunnelse at landet trenger en flertallsregjering. Samme retorikk bruker Carl I. som begrunnelse for at Frp må med i regjering ved borgerlig flertall; Landet trenger et stabilt flertall.
Èn ting er selvsagt at jeg ikke ønsker meg et flertall verken med tvilsomme Høyrepopulister, sosialistpopulister eller bare fremtidspessimistiske bønder. Et annet, og kanskje like viktig, aspekt kan være det demokratiske. Med dagens mindretallsregjering blir de endelige avgjørelsene tatt i Stortinget, etter forhandlinger som i svært stort grad er åpne for alle. Regjeringen må oppnå et flertall, med Frp(statsbudsjett), Ap(pensjonsforlik) eller SV(bioteknologi). Eller de tre kan gå sammen og oppnå flertall mot regjeringen(barnehageforliket). Uansett; Dette finner sted i åpne rom.
Ved en flertallsregjering vil den endelige avgjørelsen finne sted på regjeringens konferanser, eller i lukkede møter mellom partilederne. Samtidig vil ikke avgjørelsen ligge i Stortinget, men derimot i regjeringskollegiene, som er bundet av sine partiers landsmøter. Faren for en manglende kvalitetssensur, og belysning av færre aspekter, springer i hvert fall meg i øynene...
Misforstå meg rett; En flertallsregjering kan sikkert ha sine fordeler, f.eks. ved at man slipper det ineffektive Stortingselementet, og således vil få gjennomført mye mer. Personlig mener jeg at den beste flertallsregjeringen består av Venstre, Høyre og Ap, men jeg er realpolitiker nok til å vite at det ikke er aktuelt i nær fremtid.
Det jeg er her søker å påpeke er imidlertid; Det går sikkert an å finne gode argumenter mot dagens regjering. Det at den er en mindretallsregjering er imidlertid IKKE et av dem.
- O.
Dagens Holmgang...
Dagens Holmgang får meg til å tro at TV2 har funnet en fiffig måte å omgå denne ordningen på; I stedet for å invitere Lars Sponheim til debatten, lar de rett og slett være å invitere Åslaug Haga, slik at INGEN av regjeringsalternativene får møte med hele rekka. På denne måten kan også H og KrF møte på TV uten dårlig samvittighet. En bra deal.
Men ta det med ro, etterhvert vil nok også media innse at uten V og Sp på tinget, vil begge regjeringsalternativene falle i grus. Da vil det øke interessen for Venstre betraktelig.