Når ens egne rammes.
En av de sakene som har fått mest oppmerksomhet i nyhetsbildet i
det siste er overfallet på frøken Kadra Yusuf, som blant mye annet er
kvinne, muslim, norsk-somalier og medlem av Unge Venstre. Det siste er
det eneste av de tingene jeg har til felles med henne.
Hennes overfallsmenn har vist seg å være av somalisk opprinnelse, og
heller ikke være norske statsborgere. Utgangspunktet når utenlandske
statsborgere begår alvorlige kriminelle handlinger, er at de skal
utvises uten videre om og men. Et sentralt unntak er imidlertid dersom
de risikerer dødsstraff eller det på andre måter er ekstremt utrygt for
dem å vente tilbake til hjemlandet. Denne begrunnelsen har bl.a. vært
brukt av Mullah Krekar for å få bli i landet, og brukes også i stor
grad overfor borgere av Somalia, i særdeleshet de sørlige
områder. Utgangspunktet skulle etter dette være at disse mennene
ikke kan utvises fra landet.
I saker av denne typen har Unge Venstre alltid vært svært opptatt av
menneskerettigheter for alle, og konsekvent sagt at Norge må følge opp
sine forpliktelser og herunder ikke effektuere utvisningsvedtak av
denne typen. Det ble blant annet vist i forhold til høstens afghanske
sultestreikere.
Et interessant spørsmål i denne forbindelse kunne vært om Unge Venstre
mener det samme i dette tilfellet, og også evt. ville kunnet si det
utad. Sikkert er det i hvert fall at svært mange UV-folk i Oslo nok
godt selv kunne ha tenkt seg å gi de aktuelle folkene en skikkelig
omgang med juling.
Men sende ut i dagens situasjon? Det skulle faktisk ikke forbause meg
om prinsippene står sterkere enn raseriet i Unge Venstre, men man vet
som kjent ikke alltid.
det siste er overfallet på frøken Kadra Yusuf, som blant mye annet er
kvinne, muslim, norsk-somalier og medlem av Unge Venstre. Det siste er
det eneste av de tingene jeg har til felles med henne.
Hennes overfallsmenn har vist seg å være av somalisk opprinnelse, og
heller ikke være norske statsborgere. Utgangspunktet når utenlandske
statsborgere begår alvorlige kriminelle handlinger, er at de skal
utvises uten videre om og men. Et sentralt unntak er imidlertid dersom
de risikerer dødsstraff eller det på andre måter er ekstremt utrygt for
dem å vente tilbake til hjemlandet. Denne begrunnelsen har bl.a. vært
brukt av Mullah Krekar for å få bli i landet, og brukes også i stor
grad overfor borgere av Somalia, i særdeleshet de sørlige
områder. Utgangspunktet skulle etter dette være at disse mennene
ikke kan utvises fra landet.
I saker av denne typen har Unge Venstre alltid vært svært opptatt av
menneskerettigheter for alle, og konsekvent sagt at Norge må følge opp
sine forpliktelser og herunder ikke effektuere utvisningsvedtak av
denne typen. Det ble blant annet vist i forhold til høstens afghanske
sultestreikere.
Et interessant spørsmål i denne forbindelse kunne vært om Unge Venstre
mener det samme i dette tilfellet, og også evt. ville kunnet si det
utad. Sikkert er det i hvert fall at svært mange UV-folk i Oslo nok
godt selv kunne ha tenkt seg å gi de aktuelle folkene en skikkelig
omgang med juling.
Men sende ut i dagens situasjon? Det skulle faktisk ikke forbause meg
om prinsippene står sterkere enn raseriet i Unge Venstre, men man vet
som kjent ikke alltid.
Oslo Venstres nominasjonskomité bestemmer
Ja, nå er det altså Landsmøte i Venstre. I likhet med en god del andre
gamle UV-folk savner jeg selvsagt å få være der, både i Bergen og på
Landsmøte, men innser samtidig at jeg i grunnen har det OK her også.
Imidlertid har jo en av temmelig mange store debatter på dette
Landsmøtet selvsagt vært lederspørsmålet og, eh, kampen mellom Sponheim
og Thommesen. Personlig er jeg, i likhet med de fleste andre
Venstrefolk som har vært med en stund, forholdsvis overbevist om at
dette i stor grad er en medieskapt "kamp". Jeg skal på ingen måte
påstå at de to gutta er bestevenner, men de er nok forholdsvis enige
både om at det ikke skal velges leder i år, og at det finnes flere
kandidater. Det er nok også ytterst lite sannsynlig at det blir
valgt en annen leder enn Sponis til neste år, selv om man
selvsagt aldri skal si aldri.
Jeg kan gå kjapt gjennom de fremtidige lederkandidater som nevnes hyppigst:
- Olaf Thommesen
Andre nestleder, medieprofil, rik, berømt og opptatt av
integreringspolitikk. Har vært nevnt som en opplagt kandidat svært
mange ganger av svært mange
- Trine Skei Grande
Første nestleder, har sittet på Stortinget i rundt seks år, og før det
vært byråd i Oslo. Parlamentarisk leder for Venstre i forrige
Stortingsperiode. Har tidligere gitt uttrykk for at hun ikke ser seg
selv som kandidat, men har i det siste gitt uttrykk for at hun er
vesentlig mindre avvisende.
- Alvhild Hedstein
Nær alliert med Lars Sponheim. Tidligere politisk rådgiver i
Landbruksdepartementet, nå direktør for Svane-merket, eller noe slikt.
- Ola Elvestuen
Sentralstyremedlem og Venstres førstekandidat i Oslo. Profliert Oslopolitiker og svært populær i Oslo Venstre.
Alle disse fire er gode og spennende kandidater. På mange måter svært
forskjellige, men på én måte svært like; De er alle medlemmer i Oslo
Venstre, bosatt i Oslo og har sin hovedtilhørighet der.
Det er forholdsvis bred enighet om at Venstres leder må sitte på
Stortinget. Det er også i stor grad enighet om at
Stortingsrepresentanter normalt skal velges fra sitt eget hjemfylke. Ut
fra en alminnelig logikk må man derfor anta at partiets
leder vil være førstekandidat for Oslo Venstre, for å være rimelig
sikker på å bli valgt inn herfra. Dersom Sponis blir sittende til
over valget i 2009, noe det er all mulig grunn til å tro,
vil derfor Landsmøtet i 2010 ha en av disse fire kandidatene som
Stortingsrepresentant for Oslo. Og da ville det jo være ganske pussig å
velge en annen som leder, eller hva?
Og det er svært sjelden at førstekandidaten på en Stortingsvalgsliste blir en annen enn det nominsasjonskomitéen innstiller på.
Skjønt, en bør sjelden si aldri.
gamle UV-folk savner jeg selvsagt å få være der, både i Bergen og på
Landsmøte, men innser samtidig at jeg i grunnen har det OK her også.
Imidlertid har jo en av temmelig mange store debatter på dette
Landsmøtet selvsagt vært lederspørsmålet og, eh, kampen mellom Sponheim
og Thommesen. Personlig er jeg, i likhet med de fleste andre
Venstrefolk som har vært med en stund, forholdsvis overbevist om at
dette i stor grad er en medieskapt "kamp". Jeg skal på ingen måte
påstå at de to gutta er bestevenner, men de er nok forholdsvis enige
både om at det ikke skal velges leder i år, og at det finnes flere
kandidater. Det er nok også ytterst lite sannsynlig at det blir
valgt en annen leder enn Sponis til neste år, selv om man
selvsagt aldri skal si aldri.
Jeg kan gå kjapt gjennom de fremtidige lederkandidater som nevnes hyppigst:
- Olaf Thommesen
Andre nestleder, medieprofil, rik, berømt og opptatt av
integreringspolitikk. Har vært nevnt som en opplagt kandidat svært
mange ganger av svært mange
- Trine Skei Grande
Første nestleder, har sittet på Stortinget i rundt seks år, og før det
vært byråd i Oslo. Parlamentarisk leder for Venstre i forrige
Stortingsperiode. Har tidligere gitt uttrykk for at hun ikke ser seg
selv som kandidat, men har i det siste gitt uttrykk for at hun er
vesentlig mindre avvisende.
- Alvhild Hedstein
Nær alliert med Lars Sponheim. Tidligere politisk rådgiver i
Landbruksdepartementet, nå direktør for Svane-merket, eller noe slikt.
- Ola Elvestuen
Sentralstyremedlem og Venstres førstekandidat i Oslo. Profliert Oslopolitiker og svært populær i Oslo Venstre.
Alle disse fire er gode og spennende kandidater. På mange måter svært
forskjellige, men på én måte svært like; De er alle medlemmer i Oslo
Venstre, bosatt i Oslo og har sin hovedtilhørighet der.
Det er forholdsvis bred enighet om at Venstres leder må sitte på
Stortinget. Det er også i stor grad enighet om at
Stortingsrepresentanter normalt skal velges fra sitt eget hjemfylke. Ut
fra en alminnelig logikk må man derfor anta at partiets
leder vil være førstekandidat for Oslo Venstre, for å være rimelig
sikker på å bli valgt inn herfra. Dersom Sponis blir sittende til
over valget i 2009, noe det er all mulig grunn til å tro,
vil derfor Landsmøtet i 2010 ha en av disse fire kandidatene som
Stortingsrepresentant for Oslo. Og da ville det jo være ganske pussig å
velge en annen som leder, eller hva?
Og det er svært sjelden at førstekandidaten på en Stortingsvalgsliste blir en annen enn det nominsasjonskomitéen innstiller på.
Skjønt, en bør sjelden si aldri.