...og et nesten like uventet avslag
Da jeg avsluttet telefonsamtalen gikk jeg ned til familien, som satt og spiste dessert etter søndagsmiddagen. Jeg forklarte hva som hadde skjedd.
"Si ja, si ja!" sa min syv og et halvt år gamle datter. Dette foranlediget et temmelig irritert blikk fra hennes mor, samt en skarp beskjed om at dette ikke var hennes sak. "Menmen, alle har jo lyst til å bli leder!" sa Dina med sikker overbevisning. Jeg smilte så vidt og svarte at akkurat DET kunne jeg i hvert fall bekrefte at ikke var tilfellet her.
Hva skulle jeg si? Min kone gav uttrykk for at dette var mitt eget valg. Det var imidlertid ikke veldig lett å få med seg hva hun sa, ettersom vår lille toåring løp rundt mellom bena på oss og ropte vekselsvis etter mer dessert og noen som kunne skru på DisneyChannel til ham. Men jeg hadde i hvert fall skaffet meg et par dager til å tenke. Og jeg hadde sett innstillingen til Venstres Landsstyre, og visste at disse helgemøtene ville bli en meget hyggelig og interessant helgetur til Oslo for eget vedkommende.
Jeg tok en prat med en kjenning i fylkesstyret..."Du hopper ikkje akkurat etter Wirkola", innrømmet han. Personlig hadde jeg gjerne sett ham som fylkesleder, men var pinlig klar over at å ha ham som nestleder i Unge Venstre (og dermed også landsstyremedlem i Venstre) var klart bedre både for Sogn og Fjordane Venstre og Unge Venstre. En prat med fylkessekretæren klarla også litt mer - laget hadde penger, men hadde gått med store underskudd de siste årene, ikke vanskelig å se at det som her trengtes var klar økonomistyring.
"Eg kan ikkje se at dette e problematisk. For å være litt flåsete hadde det kanskje vore verre om det va Frp."
"Jeg er litt usikker på om det var Frp-hets, eller hets av oss fordi vi er så usynlige...", svarte jeg tørt.
Før jeg kunne bestemme meg måtte jeg i hvert fall også konsultere min nye arbeidsgiver, ettersom jeg nettopp har fått meg jobb i et mellomstort advokatfirma i Førde. Til nå har jeg jobbet i et stort revisjonssystem, men det ble litt for stort, samtidig som jeg ikke har klart å opparbeide meg den helt store entusiasmen for å være revisjonsadvokat. Min nye sjef hadde imidlertid tydeligvis ikke noe imot dette, og det hadde heller ikke de andre partnerne i firmaet. Klarsignal derfra, altså.
I hvert fall til dagen etter - midt i et møte med noen klienter hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg en ny telefon, fra en av de andre partnerne. Hans telefonsamtale hadde imidlertid ikke noe med det å gjøre, men var derimot et tilbud om ekstrajobb, som lærer i skatterett for Folkeuniversitetet.
"Det er ikke noe lønnsomt for firmaet å ta det, men det er bedre at noen av oss tar det privat enn at noen andre gjør det! Og det er her snakk om en ekstrainntekt, hvor du jobber noen helger i løpet av høsten. JEG synes i hvert fall det er kjekt med noen tusenlapper ekstra til jul..." Deretter nevnte han noe om betalingen - ikke mye for et advokatfirma, men for en blakk småbarnspappa absolutt et beløp som kunne medføre presanger jula 2010 også. Jeg hadde ikke råd til å si nei.
Men så begynte jeg å tenke igjen...tre til fire helger til høsten med jobb, et tilsvarende antall med Landsstyre, fylkessamling, nominasjonsmøte og andre treff fylkeslederen bare må gå på? Hvor mange helger er det da igjen til å dra i bassenget med ungene?
Samme dag skjedde det også andre ting, som gjorde det klart at vi nok ikke kunne få så mye avlastning med husarbeidet som håpet det kommende året, samtidig som alt ble temmelig usikkert. Jeg sukket.
"Er du klar over at du må dra rundt til 26 lokallag i fylket? Det vil bli forventet, og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ikke vil gjøre jobben halvveis!" Min svigermor hadde også sitt å si i forbindelse med dette. Hun betaler sin medlemskontingent til et annet parti enn meg (dog ikke et vi står svært langt unna), og mener nok i hvert fall selv at hun har god kjennskap til organisasjonslivet.
Etter dette hadde jeg en god diskusjon med kona. Hun holdt på den hun sa tidligere, det var helt og fullt mitt eget valg. Men det VAR mye som var usikkert akkurat nå, da...
Tirsdags kveld ringte Winjum opp igjen.
"Jeg har tenkt på det, og jeg er fortsatt veldig glad for å bli spurt. Det var uventet, men det var forferdelig hyggelig!
Samtidig har jeg imidlertid måttet veie nøye for og mot, og har etter dette kommet frem til at jeg pr. i dag ikke er i en jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg kan stille til valg til dette vervet."
"Vel...du har tenkt nøye gjennom dette." sa Winjum. Det var ikke et spørsmål, det var en konstatering, og jeg kunne ikke annet enn bekrefte.
"Vi hadde hørt mye pent om deg, og eg trur du hadde gjort det bra." sa han sindig.
"Takk for det." sa jeg. "Jeg har absolutt lyst til å være med videre."
Han mumlet noe bekreftende, og la på.
Det gjorde jeg også.
Jeg kan ikke love at blogginnleggene mine blir verken flere eller færre, men mene ting om politikk har jeg tenkt til å fortsette med.
"Si ja, si ja!" sa min syv og et halvt år gamle datter. Dette foranlediget et temmelig irritert blikk fra hennes mor, samt en skarp beskjed om at dette ikke var hennes sak. "Menmen, alle har jo lyst til å bli leder!" sa Dina med sikker overbevisning. Jeg smilte så vidt og svarte at akkurat DET kunne jeg i hvert fall bekrefte at ikke var tilfellet her.
Hva skulle jeg si? Min kone gav uttrykk for at dette var mitt eget valg. Det var imidlertid ikke veldig lett å få med seg hva hun sa, ettersom vår lille toåring løp rundt mellom bena på oss og ropte vekselsvis etter mer dessert og noen som kunne skru på DisneyChannel til ham. Men jeg hadde i hvert fall skaffet meg et par dager til å tenke. Og jeg hadde sett innstillingen til Venstres Landsstyre, og visste at disse helgemøtene ville bli en meget hyggelig og interessant helgetur til Oslo for eget vedkommende.
Jeg tok en prat med en kjenning i fylkesstyret..."Du hopper ikkje akkurat etter Wirkola", innrømmet han. Personlig hadde jeg gjerne sett ham som fylkesleder, men var pinlig klar over at å ha ham som nestleder i Unge Venstre (og dermed også landsstyremedlem i Venstre) var klart bedre både for Sogn og Fjordane Venstre og Unge Venstre. En prat med fylkessekretæren klarla også litt mer - laget hadde penger, men hadde gått med store underskudd de siste årene, ikke vanskelig å se at det som her trengtes var klar økonomistyring.
"Eg kan ikkje se at dette e problematisk. For å være litt flåsete hadde det kanskje vore verre om det va Frp."
"Jeg er litt usikker på om det var Frp-hets, eller hets av oss fordi vi er så usynlige...", svarte jeg tørt.
Før jeg kunne bestemme meg måtte jeg i hvert fall også konsultere min nye arbeidsgiver, ettersom jeg nettopp har fått meg jobb i et mellomstort advokatfirma i Førde. Til nå har jeg jobbet i et stort revisjonssystem, men det ble litt for stort, samtidig som jeg ikke har klart å opparbeide meg den helt store entusiasmen for å være revisjonsadvokat. Min nye sjef hadde imidlertid tydeligvis ikke noe imot dette, og det hadde heller ikke de andre partnerne i firmaet. Klarsignal derfra, altså.
I hvert fall til dagen etter - midt i et møte med noen klienter hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg en ny telefon, fra en av de andre partnerne. Hans telefonsamtale hadde imidlertid ikke noe med det å gjøre, men var derimot et tilbud om ekstrajobb, som lærer i skatterett for Folkeuniversitetet.
"Det er ikke noe lønnsomt for firmaet å ta det, men det er bedre at noen av oss tar det privat enn at noen andre gjør det! Og det er her snakk om en ekstrainntekt, hvor du jobber noen helger i løpet av høsten. JEG synes i hvert fall det er kjekt med noen tusenlapper ekstra til jul..." Deretter nevnte han noe om betalingen - ikke mye for et advokatfirma, men for en blakk småbarnspappa absolutt et beløp som kunne medføre presanger jula 2010 også. Jeg hadde ikke råd til å si nei.
Men så begynte jeg å tenke igjen...tre til fire helger til høsten med jobb, et tilsvarende antall med Landsstyre, fylkessamling, nominasjonsmøte og andre treff fylkeslederen bare må gå på? Hvor mange helger er det da igjen til å dra i bassenget med ungene?
Samme dag skjedde det også andre ting, som gjorde det klart at vi nok ikke kunne få så mye avlastning med husarbeidet som håpet det kommende året, samtidig som alt ble temmelig usikkert. Jeg sukket.
"Er du klar over at du må dra rundt til 26 lokallag i fylket? Det vil bli forventet, og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ikke vil gjøre jobben halvveis!" Min svigermor hadde også sitt å si i forbindelse med dette. Hun betaler sin medlemskontingent til et annet parti enn meg (dog ikke et vi står svært langt unna), og mener nok i hvert fall selv at hun har god kjennskap til organisasjonslivet.
Etter dette hadde jeg en god diskusjon med kona. Hun holdt på den hun sa tidligere, det var helt og fullt mitt eget valg. Men det VAR mye som var usikkert akkurat nå, da...
Tirsdags kveld ringte Winjum opp igjen.
"Jeg har tenkt på det, og jeg er fortsatt veldig glad for å bli spurt. Det var uventet, men det var forferdelig hyggelig!
Samtidig har jeg imidlertid måttet veie nøye for og mot, og har etter dette kommet frem til at jeg pr. i dag ikke er i en jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg kan stille til valg til dette vervet."
"Vel...du har tenkt nøye gjennom dette." sa Winjum. Det var ikke et spørsmål, det var en konstatering, og jeg kunne ikke annet enn bekrefte.
"Vi hadde hørt mye pent om deg, og eg trur du hadde gjort det bra." sa han sindig.
"Takk for det." sa jeg. "Jeg har absolutt lyst til å være med videre."
Han mumlet noe bekreftende, og la på.
Det gjorde jeg også.
Jeg kan ikke love at blogginnleggene mine blir verken flere eller færre, men mene ting om politikk har jeg tenkt til å fortsette med.
En uventet forespørsel
For en gangs skyld skal jeg være litt mer personlig enn det jeg pleier å være i min, altfor lite brukte, blogg. I helgen hadde jeg nemlig en opplevelse som jeg kan føle for å dele, blant annet for å forklare meg. Men la meg ta forhistorien først.
Som de fleste av mine lesere vil vite har jeg alltid hatt et visst politisk engasjement, og det har også i stor grad vært partipolitisk. Jeg har vært medlem i Unge Venstre siden jeg var 14, Voksen-Venstre siden jeg var 17, og i varierende grad hatt et engasjement for å drive med politikk. Litt fordi jeg er idealistisk, men mest fordi jeg oppriktig synes at politikk, partipolitikk, diskusjoner og slikt er morsomt, og fordi både Unge Venstre og Venstre de stedene jeg har vært har hatt noen åpne, morsomme og sosialt givende miljøer. Engasjementet har bl.a. ført til at jeg i to år var leder for Hordaland Unge Venstre, ett år var leder for Unge Venstres kontrollkomité, og halvannet år satt i kommunestyret i Vestby (dette måtte jeg slutte med da jeg flyttet til Florø, derav at jeg ikke satt perioden ut). Jeg har også hatt et utall andre poltiske verv - og har akkurat nå påtatt meg å være økonomiansvarlig for Sogn og Fjordane Unge Venstre, og vara til styret i Flora Venstre. Videre gav jeg uttrykk for et ønske om å sitte i styret i Sogn og Fjordane Venstre - et sted hvor man kan være med å påvirke politikken og organisasjonen uten å bruke altfor mye tid og ressurser.
Men tilbake til helgens begivenhet. Som så mange andre begivenheter startet det med at telefonen ringte. I dette tilfellet var det HUStelefonen, noe som forøvrig er en forholdsvis sjelden opplevelse - jeg står i katalogen, men hvem ringer hustelefon i våre dager. Jo, Atle Winjum.
Navnet ringte noen bjeller langt bak i hodet - jeg hadde hørt om ham før i Venstresammenheng (Winjum-navnet hadde forøvrig en periode på fylkestinget i Hordaland mens jeg var HUV-leder), men ante ikke hvorfor han ringte meg. Av samtalen gikk det frem at han var leder for Sogn og Fjordane Venstres valgkomité, og da forstod jeg. Han skulle selvsagt spørre om jeg var interessert i å sitte i styret, eller i hvert fall på en varaplass. Og det var jeg jo.
"Valet var jo eit vonbrot for oss i Sogn og Fjordane Venstre!" sa han
"Det var det vel for alle Venstrefolk..", svarte jeg, med det vanlige sukket alle Venstrefolk får i stemmen når de snakker om 2009-valget.
"Jau. Men særs for oss i Sogn og Fjordane, trur eg".
Jeg trakk på skuldrene. I likhet med syv andre fylker, herunder mitt opprinnelige hjemfylke Hordaland, hadde også Sogn og Fjordane mistet sitt eneste Venstre-stortingsmandat. Jeg skjønte hva han mente, men fikk meg ikke helt til å mene at det var noe ekstraordinært ved fylket. Han fortsatte imidlertid å snakke om hvilken vanskelig jobb valgkomitéen hadde fått, og hvor vanskelig det var å få tak i folk som ville lede og gjøre en jobb for partiet. Jeg uttrykte min største medfølelse - gjennom mine år i (ungdoms-)partiet har jeg også sittet i mange nok valgkomitéer til vite hvilken kjip jobb det var når folk ikke vil.
"...så eg lurde på om du var interessert!" sa han til slutt.
"Javisst, jeg har jo allerede sagt at jeg kan være interessert i en plass i styret, eller i hvert fall en varaplass, så bare sett meg opp!", sa jeg. Som tidligere valgkomitémedlem og leder husket jeg godt hvor oppmuntrende det var å få slike tilbakemeldinger, og jeg hadde ingenting i mot å glede denne sogningen.
"Jau. Men no var det leiarvervet eg tala om!" sa Winjum.
Da ble jeg stille.
Leder i Sogn og Fjordane Venstre? Fylkesleder og medlem av Venstres Landsstyre? Lede et fylkeslag med en haug med kommunestyrerepresentanter og fire på fylkestinget? Direkte påvirkning på den retning partiet skal velge de neste årene? Selv om jeg har vært med en god stund følte jeg meg i grunnen slett ikke kvalifisert til et slikt verv. Samtidig har jeg mange jevnaldringer som har vært med lenge, og som har fått sentrale verv både i partiorganisasjonen og i kommunestyrer rundt om. En håndfull av dem har også havnet i lands- og sentralstyret, men alle disse er folk jeg alltid har tenkt at har et engasjement og kvalifikasjoner på et helt annet nivå enn meg. Jeg har jo knapt vært med på noe særlig nivå etter at jeg gav meg som leder i Hordaland Unge Venstre!
Dette var mildest talt uventet, og det sa jeg også. Winjum gav imidlertid uttrykk for at han hadde hørt positivt om meg fra flere kilder, samtidig som han ikke la skjul på at jeg ble spurt fordi mange andre hadde sagt nei, og jeg nå fremstod som den best kvalifiserte kanddiaten. Jeg gav uttrykk for at jeg måtte tenke på det, og vi ble enige om at jeg skulle ta kontakt igjen på tirsdag.
Forts.
Som de fleste av mine lesere vil vite har jeg alltid hatt et visst politisk engasjement, og det har også i stor grad vært partipolitisk. Jeg har vært medlem i Unge Venstre siden jeg var 14, Voksen-Venstre siden jeg var 17, og i varierende grad hatt et engasjement for å drive med politikk. Litt fordi jeg er idealistisk, men mest fordi jeg oppriktig synes at politikk, partipolitikk, diskusjoner og slikt er morsomt, og fordi både Unge Venstre og Venstre de stedene jeg har vært har hatt noen åpne, morsomme og sosialt givende miljøer. Engasjementet har bl.a. ført til at jeg i to år var leder for Hordaland Unge Venstre, ett år var leder for Unge Venstres kontrollkomité, og halvannet år satt i kommunestyret i Vestby (dette måtte jeg slutte med da jeg flyttet til Florø, derav at jeg ikke satt perioden ut). Jeg har også hatt et utall andre poltiske verv - og har akkurat nå påtatt meg å være økonomiansvarlig for Sogn og Fjordane Unge Venstre, og vara til styret i Flora Venstre. Videre gav jeg uttrykk for et ønske om å sitte i styret i Sogn og Fjordane Venstre - et sted hvor man kan være med å påvirke politikken og organisasjonen uten å bruke altfor mye tid og ressurser.
Men tilbake til helgens begivenhet. Som så mange andre begivenheter startet det med at telefonen ringte. I dette tilfellet var det HUStelefonen, noe som forøvrig er en forholdsvis sjelden opplevelse - jeg står i katalogen, men hvem ringer hustelefon i våre dager. Jo, Atle Winjum.
Navnet ringte noen bjeller langt bak i hodet - jeg hadde hørt om ham før i Venstresammenheng (Winjum-navnet hadde forøvrig en periode på fylkestinget i Hordaland mens jeg var HUV-leder), men ante ikke hvorfor han ringte meg. Av samtalen gikk det frem at han var leder for Sogn og Fjordane Venstres valgkomité, og da forstod jeg. Han skulle selvsagt spørre om jeg var interessert i å sitte i styret, eller i hvert fall på en varaplass. Og det var jeg jo.
"Valet var jo eit vonbrot for oss i Sogn og Fjordane Venstre!" sa han
"Det var det vel for alle Venstrefolk..", svarte jeg, med det vanlige sukket alle Venstrefolk får i stemmen når de snakker om 2009-valget.
"Jau. Men særs for oss i Sogn og Fjordane, trur eg".
Jeg trakk på skuldrene. I likhet med syv andre fylker, herunder mitt opprinnelige hjemfylke Hordaland, hadde også Sogn og Fjordane mistet sitt eneste Venstre-stortingsmandat. Jeg skjønte hva han mente, men fikk meg ikke helt til å mene at det var noe ekstraordinært ved fylket. Han fortsatte imidlertid å snakke om hvilken vanskelig jobb valgkomitéen hadde fått, og hvor vanskelig det var å få tak i folk som ville lede og gjøre en jobb for partiet. Jeg uttrykte min største medfølelse - gjennom mine år i (ungdoms-)partiet har jeg også sittet i mange nok valgkomitéer til vite hvilken kjip jobb det var når folk ikke vil.
"...så eg lurde på om du var interessert!" sa han til slutt.
"Javisst, jeg har jo allerede sagt at jeg kan være interessert i en plass i styret, eller i hvert fall en varaplass, så bare sett meg opp!", sa jeg. Som tidligere valgkomitémedlem og leder husket jeg godt hvor oppmuntrende det var å få slike tilbakemeldinger, og jeg hadde ingenting i mot å glede denne sogningen.
"Jau. Men no var det leiarvervet eg tala om!" sa Winjum.
Da ble jeg stille.
Leder i Sogn og Fjordane Venstre? Fylkesleder og medlem av Venstres Landsstyre? Lede et fylkeslag med en haug med kommunestyrerepresentanter og fire på fylkestinget? Direkte påvirkning på den retning partiet skal velge de neste årene? Selv om jeg har vært med en god stund følte jeg meg i grunnen slett ikke kvalifisert til et slikt verv. Samtidig har jeg mange jevnaldringer som har vært med lenge, og som har fått sentrale verv både i partiorganisasjonen og i kommunestyrer rundt om. En håndfull av dem har også havnet i lands- og sentralstyret, men alle disse er folk jeg alltid har tenkt at har et engasjement og kvalifikasjoner på et helt annet nivå enn meg. Jeg har jo knapt vært med på noe særlig nivå etter at jeg gav meg som leder i Hordaland Unge Venstre!
Dette var mildest talt uventet, og det sa jeg også. Winjum gav imidlertid uttrykk for at han hadde hørt positivt om meg fra flere kilder, samtidig som han ikke la skjul på at jeg ble spurt fordi mange andre hadde sagt nei, og jeg nå fremstod som den best kvalifiserte kanddiaten. Jeg gav uttrykk for at jeg måtte tenke på det, og vi ble enige om at jeg skulle ta kontakt igjen på tirsdag.
Forts.