Odd Corner

Etter HKH Mette-Marits politiske handlinger (eller bruk av diplomatpass til vennetjenester i beste Giske-stil) for å hjelpe to søte små surrogati-barn av norske fedre, har debatten om surrogati blitt mer aktualisert enn på svært lenge. Samtidig har vi en nå avgått politidirektør som, i likhet med en profilert TV2-programleder, har fått barn på denne måten. De er langt fra alene om dette.

Mitt parti Venstre har levert en delt innstilling til sitt program på dette området. Flertallet går inn for å tillate eggdonasjon men ikke surrogati, hvilket er i tråd med Bioteknologinemndas anbefaling. Ett mindretall (bestående av tidligere Vårt Land-redaktør og Kirkerådsleder Thor Bjarne Bore) vil si nei til eggdonasjon, mens et annet mindretall (bestående av bl.a. UV-leder og Sogn og Fjordane Venstres førstekandidat Sveinung Rotevatn) ønsker å tillate både eggdonasjon og såkalt «altruistisk surrogati», samtidig som de vil arbeide for et internasjonalt forbud mot surrogati i næringsøyemed. Dette innebærer at kvinner som ønsker å stille sin livmor til disposisjon for å skaffe andre mennesker barn skal få anledning til dette, men om de tar betalt (dreier seg vel om 6-9 måneders arbeid, samt et pent risikotillegg?) skal det være forbudt. Grensedragningen er ikke gått inn på. (Utgiftsdekning og "tapt arbeidsfortjeneste" kan også komme opp i nokså pene beløp)

Bergens Tidende tar standpunktet at man i stedet for å åpne for surrogati vil gjøre det lettere å adoptere, en artikkel som blir grundig filleristet av Tallak L. Rundholt (gruppesekretær for Bergen Venstre, og enig med programkomiteens mindretall) i et blogginnlegg. Tallaks hovedankepunkt er at BTs leder ikke skiller mellom det som er moralsk riktig og det som bør være tillatt ? min ydmyke påstand er vel at dette ikke er direkte enkelt å gjøre, heller. (For en liberaler er det imidlertid fullt ut mulig (og tidvis riktig) å mene at noe er moralsk galt, men at staten ikke bør bruke sitt tvangsapparat til å forby og straffeforfølge det. Et eksempel på dette kan være sexkjøp.)

I denne forbindelse kan det imidlertid være interessant å se på dagens lovgivning og de muligheter dette etter gjeldende rett gir foreldre som ønsker barn, men hvor mors fysiske tilstand ikke tillater henne å bære frem barn.

(Evt. hvor foreldreparet består av to menn. Rettsstillingen for den av partene i paret som ikke er biologisk far vil i all hovedsak være den samme som for mor i heterofile konstellasjoner som benytter surrogati, men hans tilknytning vil kunne anses noe svakere ettersom han heller ikke vil ha mulighet for å stille med eggceller som barnet kan bli født av. Det kan ikke utelukkes at dette kan bli mulig noe lengre frem i tid, men fremtidige bioteknologiske muligheter velger jeg å avgrense mot her).

Terminologien som brukes på området er at barn som er født ved eggdonasjon vil ha en «biologisk mor», som er den som har født barnet, og en «genetisk mor» som er den som stiller med genene, dvs. egget. (for far finnes det ingen tilsvarende ulikhet - han stiller som kjent kun med biologisk materiale) Hovedregelen man her må begynne med er barnelovens § 2, den såkalte «mater est»-regelen, som sier at mor til barnet er den kvinne som har født barnet. (navnet på paragrafen skriver seg fra «pater est-regelen», som tradisjonelt gikk ut på at far til barnet var den som var gift med moren ? etter tidligere barnelov var det ikke påkrevd å definere moren, av åpenbare grunner) Lovgivningen har dermed gitt den biologiske moren forrang foran den genetiske. (Min personlige vurdering er at dette er en riktig vurdering av lovgiver, noe jeg kommer tilbake til under) Dette betyr imidlertid ikke at det med eggdonasjon ikke vil være muligheter for surrogati, også innen det lovverket som i så fall må antas å gjelde.

Den praktiske situasjonen vil da være at de som ønsker seg barn inngår en avtale med en dame om at hun skal bære dette frem (enten av godhet eller mot en økonomisk kompensasjon som i så fall vil gi en skatterettslig utfordring ? men denne avgrenser jeg mot her). Gitt at foreldrene har adekvate kjønnsceller, men at genetisk mor på grunn av sykdom e.l. ikke selv kan bære frem barnet, vil man i så fall befrukte et av hennes egg med mannens sæd utenfor livmoren (såkalt IVF, in vito fertilization), hvoretter det befruktede egget blir plassert i surrogatmoren (noe som fordrer at eggdonasjon blir tillatt, ettersom det etter gjeldende regelverk ikke er lov å plassere befruktede egg i livmoren til en annen kvinne enn den egget er tatt ut fra, men som forutsetningsvis endres når eggdonasjon er tillatt). Surrogatmor vil deretter bære frem barnet, og etter fødselen vil hun være juridisk mor etter barnelovens § 2. Hun har imidlertid full anledning til å signere på en avtale om at far skal ha foreldreansvaret alene, samt at barnet skal ha fast bosted hos ham (og dermed også hos genetisk mor) og at hun selv ikke skal ha samvær. 

De kan videre inngå en privat (bindende) avtale om at det barnebidrag hun skal betale til faren skal settes til kr 0. Dette er i prinsippet i strid med barnelovens regler, som sier at berettiget forelder ikke kan si fra seg barnebidrag (siden det er barnet som har rett til det), så om far på et senere tidspunkt finner det for godt å likevel kreve bidrag vil jeg i utgangspunktet anta at han vil få dette, så dette må evt. hindres ved at løftet om ikke å kreve bidrag styrkes med en bankgaranti e.l., noe som imidlertid bør være praktisk mulig.

På denne måten kan partene ha inngått en fullstendig surrogatiavtale i Norge, uten at regelverket er endret på andre måter enn at et egg etter befruktning kan plasseres i livmoren til en annen kvinne enn den det kommer fra. Dersom dette er realiteten i mindretallet i programkomiteen sitt forslag, er det noe jeg kan tiltre.

Imidlertid kan det jo selvsagt også oppstå konflikter her. Om f.eks. barnets biologiske og juridiske mor i løpet av svangerskapet ombestemmer seg, og ikke vil signere på at faren skal ha foreldreansvaret alene vil hun etter loven ha de retter en mor har; i utgangspunktet blir barnet hos henne, og ettersom hun og barnets far ikke bor sammen vil hun også etter barneloven ha foreldreansvaret alene. Far vil imidlertid fortsatt kunne kreve samvær og del i foreldreansvaret, noe han etter barnelov og rettspraksis normalt vil få. Han vil også kunne kreve at barnet skal ha fast bosted hos ham (og da også genetisk mor), under henvisning til at dette er til barnets beste og at han kan tilby den beste omsorgsbasen. Hvordan retten vil stille seg til dette? Tja, det gjenstår å se, men terskelen for å skille mor fra nyfødte barn vil normalt være høy, og at barn de første månedene har én primær tilknytningsperson er et barnefaglig standpunkt som har gjennomslag i jussen. Dette innebærer IKKE at ikke far og genetisk mor vil kunne få være foreldre for barnet, men normalt vil de i starten få en noe mer tilbaketrukken posisjon enn biologisk/juridisk mor. Denne kan imidlertid styrkes etter hvert, og om de over tid tilbyr en god omsorgsbase, samtidig som mors omsorgsbase viser seg å være mindre stabil, kan det heller ikke utelukkes at retten på et senere tidspunkt vil kunne konkludere med at det er til barnets beste å bytte fast bosted, særlig om det hele tiden har hatt en god og stabil tilknytning til samværsfar og genetisk mor.

Min vurdering er at man ikke kommer unna at det oppstår et bånd mellom barn og juridisk mor i løpet av de ni måneder førstnevnte befinner seg i sistnevntes livmor. Dette har jeg ikke noe vitenskapelig empiri på, så jeg velger denne gangen å forholde meg til lite vitenskapelig holdbare størrelser som sunn fornuft og personlige erfaringer (vel, min kones personlige erfaringer, for å være presis).

Denne tilknytningen tilsier med stor tyngde at den som føder barnet alltid bør ha «rett» til å være barnets mor, og gjør også at man bør være svært reservert mot en politisk linje som prioriterer genetisk mor foran biologisk, eller som innebærer at mor på forhånd bindende skal kunne si fra seg retten til å være mor. Et slikt politisk standpunkt vil også komme i direkte strid med et av hovedargumentene for eggdonasjon, nemlig at det å donere biologisk materiale ikke i seg selv gjør en til mor.

Med dette mener jeg å konkludere med at flertallet i Venstres programkomite, i likhet med bioteknologinemnda, har kommet til det mest forsvarlige standpunktet. Det restriktive mindretallet (Bore) har et tradisjonelt standpunkt som er logisk og intellektuelt forsvarlig (men som jeg er politisk uenig i, bl.a. fordi jeg mener at det biologiske materialet fra far og mor bør likestilles), mens det mer ytterliggående mindretallet nok bør bruke tiden fremover til å definere hva det faktisk mener om «mater est»-regelen i barnelovens § 2.

Odd Bovim

Venstremedlem

Advokat med barnerettssaker i porteføljen

Tidligere ansatt i Helse- og omsorgsdepartementets Helserettsavdeling, med arbeidsfelt bioteknologiloven.

Som de fleste vil ha fått med seg går det nå en nestlederdebatt i Venstre, hvor alt tyder på at det blir kampvotering mellom to kandidater, Guri Melby og valgkomiteens valg Terje Breivik.

Etter mitt tidligere blogginnlegg om dette spørsmålet er det neppe noe stort sjokk at jeg holder en knapp på Guri i denne kampen. Jeg har imidlertid registrert at blant mine politiske kolleger/allierte er man relativt splittet i synet - i Hordaland Venstre er det et betydelig flertall som støtter Terje, mens i Unge Venstre synes Guri å ha en betydelig oppslutning. Hun har også oppslutning blant en del andre "Venstre-topper" rundt omkring, men deres utspill i saken har også fått Terjes støttespillere til å gå offentlig ut og fortelle hvorfor de reflekterer som de gjør.

Heller ikke for meg er det et åpenbart valg - jeg kjenner Terje fra tidligere, ettersom han er mangeårig leder i Hordaland Venstre. Han var leder i fylkespartiet da jeg var leder i Hordaland Unge Venstre i 2004, og jeg har i all hovedsak kun positivt å si om hans lederstil og form. Videre er det hevet over tvil at han har vært den suverent beste generalsekretæren Venstre har hatt i min medlemstid, og han har en betydelig del av æren for at partiet i all hovedsak kunne holde på, og til og med styrke, sin eksisterende organiasjonsstruktur etter katastrofevalget i 2009.

Når det gjelder Guri har hun ikke vært i systemet så lenge som Terje. Ungdom er ikke i seg selv en kvalifikasjon for en høy politisk posisjon, og det kan godt være at Terje representerer mer tyngde enn henne - i hvert fall på det organisatoriske planet. Samtidig har imidlertid Guri en erfaring Terje ikke har; nemlig å være førstekandidat og politisk frontfigur i et fylke til et Stortingsvalg, faktisk to ganger.

For meg blir det likevel til slutt et spørsmål om sammensetningen av det sentralstyret som kan styre organisasjonen til nye høyder fremover. Da trenger vi en ledertrio som kan komplettere hverandre, og gi hverandre nye innspill og nye tanker. Realiteten i inneværende periode er at Trine og Ola har befunnet seg i Oslo og på sentrale kontorer her, mens Terje har befunnet seg i det samme systemet og hatt hoveddelen av sin dialog med de samme som ledelsen forøvrig. Når man da tenker på at partiet skal være parti for hele Norge, og også ivareta en svært stor mengde lokalpolitikere utenfor Oslo, ser jeg det som et sentralt poeng at man kan ta inn en som har vært i det systemet temmelig nylig.

Og selv om ungdom ikke er et argument i seg selv  så ER det et argument at når vi skal vise bredden i partiet blir det litt spesielt at vi skal ha en ledertrio bestående av tre personer født i perioden 1966-69. Men det hadde vi jo også når vår nå avgåtte nestleder satt i ledelsen, så det er ikke et veldig tungt argument.

Videre må jeg innrømme at jeg syns det optimale resultatet for Venstre og organisasjonen hadde vært at Guri ble nestleder - og at Terje fortsatte som Generalsekretær. Det er også en svært viktig posisjon i partiet, og slik han har klart å fylle det har det vært en posisjon som gir en betydelig innflytelse over hele partisystemet, og med rette person på denne plassen styrker det også dette. Men slik saken har utviklet seg innser jeg at en slik løsning antagelig er for mye å håpe på.

Det kan også være interessant for de som bryr seg om EU-spørsmålet å registrere at det er enighet om at en sentral nei-person i ledertrioen skal erstattes med en relativt klar og tydelig ja-person.

Som de fleste som har fulgt med i norsk politikk de siste ukene har fått med seg må Venstre - en smule uventet - skaffe seg ny nestleder. Tema for denne bloggen er ikke hvor forferdelig saken er, heller ikke hvor bra partiet har håndtert den eller hvordan drikkekulturen er i politiske partier - tvert imot er det nå på høy tid å se fremover.

Situasjonen nå er at det kommer en brå nestlederdebatt, hvor det hives frem kandidater i søkk og kav. I mitt eget fylke, Sogn og Fjordane, kunne vi hatt to gode kandidater i Eid-ordfører Alfred Bjørlo og Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn, men begge disse har signalisert at de ikke er interesserte på det nåværende tidspunkt. Da må vi altså se oss om i andre fylker.

Det har blitt lansert en del kandidater, stort sett bare bra folk. Det de har til felles er at det enten er menn på alder med Helge eller eldre (et hederlig unntak for Lars-Henrik Michelsen, men han ser jeg med respekt å melde på som en outsider), eller damer som er noe yngre, ofte født på 80-tallet. Samtlige Venstrefolk som har sine røtter i Osloregionen må nok denne gangen godta at nestlederen ikke kommer til å komme derfra (noe som bl.a. utelukker Abid Raja og Toril Berge), men både i Midt- Sør- og Vestlandet har vi også gode kandidater. Jeg vil her se på tre kandidater som jeg vurderer som spennende navn i nestlederposisjonen.

Guri Melby er visstnok den som har vært hyppigst nevnt til nå i prosessen. Hun er 31 år og etter hva jeg forstår lærer med hovedfag og litt forskjellig. Hun har solid lokalpolitisk bakgrunn både fra sin opprinnelige hjemkommune og fra Trondheim, og har også sittet i sentralstyret i Venstre de siste årene. Videre var hun Sør-Trøndelag Venstres toppkandidat både i 2005 og 2009, dog uten å komme inn noen av gangene.

Eva Kvelland er en ekte sørlending i enhver positiv forstand i ordet (og muligens flere også, hva vet jeg). For tiden er hun stipendiat ved "Universitetet" i Agder, og sitter i kommunestyret i Kristiansand (hvor hun i likhet med meg ble valgt inn fra en femteplass). Hun har også vært ung førstekandidat for Vest-Agder Venstre i 2001, men dessverre lyktes de ikke i å renominere henne i -05 (hvor de faktisk fikk inn en dame, som jeg ærlig talt aldri hørte mere fra, annet enn at hun muligens var mot felles ekteskapslov). Videre var hun politisk rådgiver for Lars Sponheim i Bondevikregjeringen, og har gjennom dette skaffet seg en ikke ubetydelig rikspolitisk ballast. Hun er også en av svært få kvinner som har vært generalsekretær i Unge Venstre, noe hun ble i en alder av 21 år - og gikk etter hva jeg vet rett derfra til jobb for Sponheim. Personlig finner jeg det forbausende at hun ikke er nevnt i noen av spekulasjonsartiklene på politisk.no, men at hun har vært nevnt som aktuell vet jeg.

På slutten av dagen konkluderer jeg likevel med at Vestlandet bør ha en person i ledertrioen - og også at Stavanger Venstre bør beholde plassen. Iselin Nybø er nylig gått av som fylkesleder i Rogaland Venstre (forøvrig en posisjon Helge hadde før henne), men ønsker fortsatt en ny periode som direktevalgt medlem i landsstyret. Hun sitter i sin andre periode i bystyret i Stavanger, og har forut for dette sittet en periode som gruppeleder for en en-dames gruppe i kommunestyret i Randaberg. Videre har hun, i likhet med begge de to andre, en solid Unge Venstre bakgrunn (og jeg har selv hatt gleden av å sitte som hennes nestleder i Hordaland Unge Venstre, før jeg selv overtok som leder). Noe hun også har er et oppriktig engasjement for grunnleggende liberale rettigheter - hun er liberaler i hjerte og sinn, samtidig som hun har en svært høy moralsk standard som neppe vil gjøre partiet vondt akkurat nå.

Av andre 80-tallsdamer som kunne vært aktuelle nevner jeg avgått Unge Venstre-leder Anne Solsvik (som pt. er personlig rådgiver for Trine Skei Grande) - og skal vi være så liberale at vi later som at slutten av 70-tallet også er 80-tallet kunne ordførerkandidat og nå kommunalråd i Bergen Julie Andersland vært et spennende alternativ. Disse fremstår imidlertid mer som outsidere, og har etter hva jeg kan se heller ikke vært lansert.

En av kandidatene som ellers har vært nevnt er sittende Generalsekretær i Venstre, Terje Breivik. Han er utvilsomt den mest stødige og solide av kandidatene, men jeg er VELDIG tvilende til at det er det vi trenger nå. Dessuten er jeg personlig av den oppfatning at vi ikke har råd til å gi slipp på ham som Generalsekretær - jeg har hatt gleden av å sitte i styre også med ham, og vet at han har en veldig styrke på det organisatoriske.

Dette var altså mitt lille innlegg i debatten. Selv om det er veldig bra med ledertrio bestående av tre personer i midten av 40-åra (slik vi hadde til nå, og kommer til å fortsette å ha om vi velger en av de hyppigst lanserte mennene), tenker jeg at det hadde vært friskt å satse litt yngre og bedre nå, særlig når vi har tre så solide kvinnelige kandidater.

Skjønt, sist jeg anbefalte damer til en posisjon endte det visstnok med at alle erklærte at de IKKE var kandidater...

De siste dager og uker har både regionalt og nasjonalt vis at personer som skal snakke i offentligheten  være utrolig nøye med hva man sier i offentligheten. Er det bra med en sterk kollektiv bevissthet som arresterer det som er lov og ikke lov å si? Eller virker det negativt inn på ytringsfrihet og offentlig debatt?

1. Det startet lokalt: Med min gode kommunestyre- og komitelederkollega Jacob Nødseth, som har fått forholdsvis besk kritikk etter sin omtale av tidligere ordfører Bente Frøyen Steindal. Han måtte ta selvkritikk - ultra light, men likevel.

2. Også etter dette, i en metadebatt, fikk Firdaposten pes, og beklaget i papirutgaven, etter å ha omtalt to profilerte Ap-representanter som "Tuppen og Lillemor", fordi de kommer med politiske utspill sammen.

3. I helgen klarer altså noen musikalske hellbillly's (som jeg må innrømme at jeg ikke assosierte med annet enn rens av vasken) å lansere det nye ordet "mokkamann", hvorpå de selv blir betegnet "fittehøl" - og dette skaper en gigantisk debatt, hvor det stort sett konkluderes med at det ikke er grunnlag for noen gigantisk debatt.

4. Og i dag: Min partifelle Abid Raja opplever omfattende kritikk , bl.a. hitling fra Høires stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen, etter å ha omtalt usympatiske størrelser innen muslimske krigsmotstandere som "skadedyr".

Personlig må jeg ærlig innrømme at jeg syns slike debatter er lite givende. Jacobs utsagn burde vært usagt, men å kalle det mobbing er å ta i. Det er lite konstruktivt å betegne politikere "Tuppen og Lillemor", men stikker vi frem nesa får vi tåle såpass. "Moccamann" er en umorsom vits, men det går det an å si på en vesentlig mer lavmælt måte. Og når det gjaldt skadedyr-betegnelsen tenkte jeg verken på nazier eller Rwanda før Tobben minte meg på det - Abid er engasjert og formulerer seg tabloid, det må tåles.

Og personlig er jeg nok ikke noen voldsom spissformulator, men mener at både politikere, journalister og andre kjentfolk får stå for det de sier - og så får vi prøve å tolke hverandre i beste mening.

Men for all del, det kan også være at jeg har for lite respekt for andres følelser når utsagn faktisk sårer - det verste jeg har opplevd i mediesammenheng er at formuleringene er "skrankeadvokatske", så kanskje blir jeg mindre tolerant når jeg hører noe verre.

Men i mellomtiden vil jeg gjerne heller delta i debatter enn metadebatter.

Og siste: Antagelig vil en viss håndballkommentator måtte legge seg flat, men tiden får vise.

Æææh...Trine Skei Grande?

Joda, mange som leser denne overskriften vil jo reagere temmelig spontant på denne, ved å tenke på at dette ble jo avgjort for ca. 1,5 år siden da Venstres landsmøte valgte Trine som Venstres nye leder, og dermed Lars Sponheims etterfølger. Det er imidlertid også en annen Sponheim-etterfølger som skal nomineres, nemlig førstekandidaten til Hordaland Venstre ved Stortingsvalget i 2013.

 Nå som kortene er lagt etter kommunevalget vet man hvordan det har gått med folk, og ser at de trendene man har sett siden før valget ikke har endret seg veldig mye. Min vurdering er at Hordaland Venstre ved valget i 2013, for første gang i historien, kommer til ha en kvinnelig førstekandidat til Stortinget, med svært gode muligheter for å bli Stortingsrepresentant. Hordaland Venstre har tidligere hatt en kvinnelig fast representant i May-Britt Vihovde i valgperioden 97-01. Hun var også møtende vara i hele perioden 01-05, da Lars Sponheim var landbruksminister. Hun bor nå i Haugesund, og var ordførerkandidat der, så hun er ikke aktuell som kandidat ved dette valget. Det er imidlertid flere andre damer.

Mona Haugland Hellenes har etter min vurdering et visst favorittstempel. Hun gjorde et svært godt valgresultat i Lars Sponheims hjembygd Ulvik for fire år siden og ble da ordfører. I år gjorde hun det enda bedre og Venstre ble Ulviks suverent største parti. Hun tapte imidlertid ordførerkjedet etter en allianse mellom samtlige andre partier i kommunestyret, men ble da fylkesvaraordfører i Hordaland. Ellers en svært profilert monstermast-motstander, noe som utvilsomt har profilert både henne og Hordaland Venstre på en god måte.

Gunn-Vivian Eide var 3. kandidat ved Stortingsvalget i 2009, hvor nåværende fylkesmann Lars Sponheim stod på førsteplass og Lars-Henrik Michelsen på 2. Sistnevnte  er nå bosatt i Oslo og har etter hva jeg vet ingen sentrale posisjoner som folke- eller tillitsvalgt i Venstresystemet, så ut fra det kan man jo se på Gunn-Vivian som en naturlig kandidat. Hun har bred erfaring med politikk både på lokal- og riksplan, ettersom hun var leder i Unge Venstre 1990-92 og førstekandidat og formannskapsmedlem i Bergen 1991-99. Etter dette har hun etter hva jeg vet ikke hatt folkevalgte verv, men har vært aktiv i Hordaland og Bergen Venstre og er nå nestleder i fylkeslaget.

Gunn-Vivian var etter sigende også den som ble sett på den naturlige kandidaten den første tiden etter valget. Mona har imidlertid i tiden etter dette profilert seg vesentlig mer, ettersom hun har stilt til valg som ordførerkandidat både i Ulvik og i Hordaland, mens Gunn-Vivian har holdt seg unna det folkevalgte.

Den tredje kandidaten som bør trekkes frem i denne sammenheng er hun som var Bergen Venstres ordførerkandidat ved dette valget, Julie Andersland. Med under to års bystyreerfaring har hun klart å få til fremgang fra valgresultatet sist, øke tallet på bystyrerepresentanter fra 4 til 5, og samtidig profilert Venstre som den ledende miljøopposisjonen i bystyret. Det kan imidlertid innvendes at Julie antagelig heller bør sitte i Bergen ut denne perioden, og vokse som politiker i sin egen hjemby først.

Det finnes også andre kvinner som ikke må utelukkes i denne kampen; Venstrekvinnelagets leder og bystyremedlem i Bergen Åsta Årøen, nyvalgt Granvin-ordfører og tidligere fylkestingsmedlem Ingebjørg Winjum, fylkesleder og nylig avgått varaordfører Synnøve Handeland og bystyremedlem i Bergen Idun Bortne.

På herresiden er det imidlertid etter min vurdering betraktelig tynnere. De to navnene som her renner meg først i tanken er de respektive andrekandidater i Bergen og i fylket; Erlend Horn og Alf Helge Greaker. Begge disse fordrer imidlertid at førstekandidaten IKKE kommer fra Bergen, da det nok er lite sannsynlig at Bergen Venstre får de to første plassene.

Og da er det, etter mitt syn, én kandidat som utmerker seg veldig. Men det er enda en stund igjen, da.

Først av alt: Jeg vil overbringe mine dypeste kondolanser til de berørte etter massakren på Utøya og terrorangrepet i Oslo. Etter hva jeg forstår kjenner jeg ikke personlig noen av de omkomne, men det er liten tvil om at jeg kjenner noen som kjenner, i likhet med de fleste som har vanket i ungdomspolitiske miljøer de siste 20 årene. Det er vanskelig å finne ord som egentlig kan si noe om dette, så bare;

Kondolerer. Så utrolig mye. Til dere alle.

Ingen er dømt for handlingene enda, og man skal være forsiktig med å forhåndsprosedere slike saker.

Likevel; Foreløpige undersøkelser indikerer at dette er handlingene til en enslig galning, som har hatt holdninger han selv kaller "kulturkonservative", men som mange andre vil kalle lett høyreekstreme - av den typen som står i motsetning til å være verdiliberal. Og selv om både jeg og mitt parti har vært uenig i AUF i mangt og meget er det ikke tvil om at vi har stått skulder ved skulder (selv om vi sjelden har villet innrømme det) i kampen for det verdiliberale idegrunnlag. 

Etter hva jeg skjønner har mistenkte bodd på en gård på Østlandet, og har her hatt gode muligheter til å planlegge et terrorangrep på dette nivået. Han har ikke vanket i miljøer eller tidligere begått handlinger som har gitt noen grunn til å overvåke ham - har vært registrert med våpen, men det har han til felles med altfor mange andre.

Den instinktive reaksjonen for et samfunn vil alltid være; Hvordan kan vi hindre at dette skjer igjen? Hva skal vi gjøre nå?

Denne debatten vil gå de neste dagene, ukene, månedene og antageligvis årene. Det historiske som skjedde i går vil bli trukket frem, og vi vil bli minnet på det, antagelig så lenge noen av oss lever. De betraktningene jeg gjør vil dermed være ytterst foreløpige:

- Først kan vi konstatere det selvfølgelige: en enda mer restriktiv innvandrings- og asylpolitikk, strenger krav til nye landsmenn og denslags vissvass hadde ikke gjort noen forskjell. Mannen var hvit, norsk statsborger, og flasket opp på norske verdier så gode som noen.

- Deretter: Mer overvåkning (les DLD etc.) hadde ikke gjort noen forskjell. Mannen hadde aldri gjort noe som gjorde det naturlig at han skulle få søkelys på seg, var neppe mulig å overvåke med midler politiet uansett kunne ha brukt. Ingen overvåkning kan kartlegge nøyaktig hvem som potensielt gjør noe galt.

- En (enda) mer restriktiv våpenlovgivning kan det ikke utelukkes at hadde gjort en forskjell. Selv om det er svært vanskelig å si noe om mannens psykiske tilstand er det imidlertid mye som tyder på at han også hadde bestått strengere psykiske tester.

- Bedre vakthold på (politiske) kultur- og ungdomsarrangementer er alltid en god ide. De fleste skjønner imidlertid at det ikek kan være aktuelt med væpnede vakter på alle arrangementer hvor ungdom samles, og etter hva jeg vet har man alltid en god kontakt med myndighetene før og under begivenhetene. Det later foreløpig ikke til at noen kan kritiseres for at mannen fikk komme ut på øya - dog kunne man ha stilt spørsmål ved at han hadde med våpen ut, men det kan ikke forlanges at man tenker slik når det kommer en person med politilegitimasjon.

Som sagt vil denne debatten gå i lang tid fremover. Alt tyder på at de debatterende har kompetanse nok til å komme på bedre konklusjoner enn meg - hva det blir får tiden vise.

Min foreløpige konklusjon er imidlertid som følger: Dette er en grusom handling, men det er faktisk ikke mulig å gardere seg mot den. Uansett hvor langt man går bort fra et liberalt demokrati i sikkerhetens navn, kan ting som dette hende. Gale mennesker finnes, ondskapen finnes - og selv det mest grusomme kan vi ikke alltid unngå.

Det som er viktig nå er at de berørte trøster hverandre, vi alle yter den hjelp vi kan - og både AUF og vi fortsetter, fra hver vår kant, å kjempe for de verdiliberale idealer.

Om det er konklusjon vi klarer å holde på, er det i hvert fall noe, eller?  

Så har jeg altså kommet opp med et tips på topp 10 ? bakgrunnen for tipset er de foreliggende prøvenominasjoner, i sammenheng med min ringe kunnskap om nominasjonsprosesser generelt og Hordaland Venstre spesielt. Som alle vet er ikke prøvenominasjoner alene avgjørende, når det skal settes opp en valgliste i et fylke må det også tas hensyn til distrikt, kjønnsbalanse, alder, mv. (En tidligere styrefelle av meg kom en gang med et hjertesukk om at det er temmelig fascinerende å være med i en organisasjon hvor kompetanse i beste fall har tredjeprioritet..)

Velvel. Ut fra foreliggende nominasjoner må man konstatere at uansett hvordan man snur og vender på prøvenominasjonslistene havner den populære ordføreren som ble rikskjendis på monstermast-saken øverst på lista. Tallene er ikke noe mindre overbevisende enn det var for den kvinnelige førstekandidaten i Bergen, så jeg kan ikke skjønne annet enn at hun må bli plassert på førsteplassen. Jeg har også vondt for å tro at det kan være tatt ut noen dissens her, men jeg kan selvsagt ikke utelukke at Harald Hove har sagt førsteplass eller intet, og dette har vært tilstrekkelig til å presse 1-2 medlemmer av nom.kom til å stemme på ham.

På andreplassen har jeg satt opp to kandidater som antagelig begge ser på seg selv som en naturlig kandidat til førsteplassen. Alf Helge Greaker hadde en svært god start med førsteplasser i både Bergen Venstre og Unge Venstre, og har i stor grad fulgt opp dette videre i prosessen. Dog ikke tilstrekkelig til å gjøre Mona rangen stridig på førsteplassen,  og det er også enkelte lokallag som ikke har ført ham opp på høy plass i det hele tatt. Disse har i stor grad prioritert sittende førstekandidat Harald Hove, selv om han etter mitt poengsystem har kommet temmelig dårlig ut (bl.a. hensett til at han primært er lansert i små lokallag). Argumentasjonen til de medlemmene av nominasjonskomitéen som  har tatt ut dissensen kan imidlertid være at Harald har tre topplasseringer mot Alf Helges to (Mona har heller ikke mer enn 3,5, så har Synnøve og Tore Turøy en hver, og Anne Beth en halv) og at det er fem lag som ønsker Harald på topp 3, men bare fire som ønsker Alf Helge. Det er også en grunn til at jeg bevisst ikke har tippet ham på noen annen høy plass, det handler bl.a. om at jeg ikke tror han vil ha noe lavere enn en annenplass (dog vel gjerne får en sisteplass), og at listetoppen ikke er stor nok for både ham og Alf Helge.

På tredjeplassen har jeg tippet Anne Beth Njærheim, den av de tre sittende fylkestingsrepresentantene som har fått best oppslutning. Om man skal legge til grunn mine regnestykker har hun faktisk etter to av tre regnemåter gjort seg fortjent til andreplassen, og det er tre toppkandidater som utmerker seg. Hordaland Venstre har en viss tradisjon for å være glidelåsprinsipp-fans, men to for år siden nominerte de vitterlig to menn på topp, og etter dette har de valgt en ledertrio med tre kvinner. Når jeg likevel føler meg rimelig trygg på at hun ikke kommer høyere enn tredjeplassen har det derfor mer med distrikt å gjøre enn med kjønn, da jeg regner med at det er en viss enighet om at Bergen bør ha en av de to toppkandidatene (som vel er det nærmeste vi kommer to sikre plasser?), og her er det Alf Helge og Harald som er aktuelle.

Hva angår fjerdeplassen er denne i utgangspunktet også en kampplass, med et godt valg kan dette bli en fast plass, men veldig mye skal klaffe om femteplassen også skal komme inn. (Det skjedde etter et godt valg i 1995, men det skyldtes også noen sære utjevningsmandatsordninger som nå er avskaffet) Her har jeg plassert ungdomskandidat Bjørnar Hamre (som med sine 27 år på valgdagen for øvrig er relativt gammel til å være ungdomskandidat). Ettersom han først og fremst var aktiv etter min HUV-tid må jeg tilstå at jeg ikke kjenner ham noe særlig, men når han er valgt som ungdomskandidat er han sikkert ålreit. Og ettersom UV for tiden er både aktive og kompetente har jeg god tro på at også nom.kom. tenker slik, samtidig som de heller ikke vil legge seg ut med ungdomsorganisasjonen, på tross av at hans oppslutning i lokallagene ikke kvalifiserer bedre enn til i beste fall 5. plass. Ungdomskandidater pleier imidlertid aldri å få så stor oppslutning i prøvenominasjoner, ettersom de normalt ikke har hatt så lang tid på å bygge seg opp, så dette tillegges neppe avgjørende vekt. Selv om jeg imidlertid ikke tror det blir tatt ut dissens her bør nok ikke Bjørnar føle seg for trygg...Nordhordaland har en solid kandidat (med bakgrunn bl.a. som ordfører, fylkesleder og førstekandidat til Stortinget for mitt nåværende hjemfylke), og har svært liten tradisjon for å gi konsesjoner til UV.

På femteplassen har jeg satt opp sittende fylkesleder, Synnøve fra Kvinnherad, men på denne plassen må jeg innrømme at jeg har betydelig tvil. Om man velger å tro at nominasjonskomitéen står sterkt på glidelåsprinsippet skal det her settes en kvinnelig kandidat. Den kvinnelige kandidaten som er plassert på femteplassen i to av tre regnemåter, og på fjerdeplass i den tredje, er imidlertid ikke Synnøve, men derimot mangeårig Bergen Venstre-medlem Grete Line Simonsen. Bakgrunnen for at hun ikke er plassert her er imidlertid at jeg svært vanskelig kan tenke meg at Bergen får tre av de fem øverste kandidatene, så da prioriterer man heller to fra det sørlige Hordaland, men fra ulike deler av denne.

På sjetteplass har jeg plassert tidligere omtalte Rolf Nesheim, som på denne måten blir å sette opp som øverste Nordhordalending. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at nominasjonskomitéen her vil prioritere distrikt foran glidelås og sette ham opp på femte.

Hva angår syvendeplassen har jeg her valgt å fravike glidelåsen, bl.a. fordi jeg ser for meg at en nominasjonskomité med leder fra Sotra må ha noen fra kysten utforbi Bergen på rimelig relevante plasser. Tore Turøy har også fått svært god oppslutning i dette området. I kommentatorfeltet har jeg imidlertid blitt gjort oppmerksom på at han ikke ble kalt inn til intervju (til forskjell fra de fleste andre i dette segmentet), så det kan gjerne tilsi at jeg bommer på denne plassen. Siden jeg imidlertid har skjønt at Turøy både er en engasjert og kreativ politiker, særlig innen samferdsel, velger jeg likevel å la ham stå.

På åttendeplass har jeg endelig funnet plass til Grete Line. Tre bergensere på topp åtte må jo ut fra foreliggende nominasjoner være greit. Jeg føler meg også rimelig sikker på at hun ikke er plassert noe LAVERE enn dette.

Til niendeplassen er det ærlig talt relativt tilfeldig hvem jeg har valgt, det står her mellom Lars Barstad, Torstein Hatlevik og Sverre Kleivkås. Dette er tre ikke-bergenske menn som har vært kalt inn til intervju, som har betydelig lokalpolitisk bakgrunn og bakgrunn fra HV-styret. Bakgrunnen for at jeg har prioritert Sverre er ikke vanskeligere enn at det alt er plassert to sunnhordalendinger på lista, og en mannlig nordhordalending er et par plasser lengre oppe. Fra Hardanger er det bare en annen høy kandidat, og hun er kvinne, dessuten så høyt oppe at det er en respektabel avstand mellom kandidatene.

Når jeg har plassert min gamle nestleder fra HUV-styret, Elizabeth T. Erichsen, på den siste av ti på topp plassen, må jeg innrømme at bakgrunnen for dette er at jeg tror at komitéen gjerne vil ha fem av hvert kjønn på topp ti. Og da kan man merke seg at Elizabeth i prøvenominasjonene er den øverste kvinnen som ikke er plassert, om man da velger å se bort fra nominasjonskomitéens leder og organisasjonens pol.nest, som jeg begge tror blir plassert på en av de 4-5 nederste plassene. Så langt ned på listen er det imidlertid et visst tilfeldighetselement over dette, så her kan det også f.eks. bli Idun Bortne (ref. hvem som er intervjuet - og for så vidt har høy varaplass pr. i dag), Kari Bente Helland eller Maren Børslien (dog neppe om Sverre Kleivkås er på plassen rett over).

I tidligere innleggsrunder har jeg først skrevet en serie artikler om nominasjonsprosessen og deretter tatt tipset til slutt. Siden jeg nå ikke aner når innstillingen fra Hordaland Venstres nominasjonskomité kommer velger jeg denne gangen å ta tipset først, så spanderer jeg heller noen analyseinnlegg om instillingen lar vente på seg. Om den imidlertid kommer fort - mitt tips er som følger:

1. Mona H. Hellesnes (Ulvik - Hardanger)

2. Alf Helge Greaker (DISSENS: Harald Hove) (Bergen)

3. Anne-Beth Njærheim (Bømlo - Ytre Sunnhordland)

4. Bjørnar Hamre (Bergen)

5. Synnøve Handeland (Kvinnherad - Indre Sunnhordland)

6. Rolf Nesheim (Lindås - Nordhordland)

7. Tore Turøy (Sotra - Fjell)

8. Grete Line Simonsen (Bergen)

9. Sverre Kleivkås (Ullensvang - Hardanger)

10. Elizabeth T. Erichsen (Sotra - Sund)

Og den omtales både i Bergens Tidende, med positiv vinkling, og i BA, med en litt mer negativ. I begge artiklene er det imidlertid sentralt at Hans-Carl nå er ute av bystyret. Han valgte å ikke ta kampvotering mot noen av de forhåndsprioriterte, noe som bl.a. antagelig skyldes at han kan telle, og så at han ikke ville vunnet mot noen av de fem. Ettersom fokuset deretter ble lagt på at han fra en sjetteplass fortsatt kunne ha en rolle i gruppa, ble reaksjonen at han heller ikke fikk beholde sin innstilte sjetteplass, men ble plassert på sisteplassen. Motkandidaten var en blodfersk Åsane Venstre-leder , som er den øverste kandidaten fra Åsane.

Nominasjonsmøtet valgte også i sin umåtelige visdom å forhåndsprioritere fem kandidater, hvorav 4 i 30-årene og en i 20-årene. Konsekvensen av dette er selvsagt at velgerne får minimal innflytelse på gruppa, det eneste de kan påvirke er hvem av de fem som ikke skal få sitte i bystyret, og hvem som skal være på varalista. Kanskje er det for å unngå å få inn visse personer, hva vet jeg.

Uansett, de får ha hell og lykke med valgkampen. Jeg tror nok den kvintetten har en profileringsjobb å gjøre for å tukte resultatet fra sist.

Men jeg tror også at de er vel kvalifiserte til å gjøre den.

Siden mitt forrige innlegg om nominasjonen i Hordaland har det kommet innspill fra flere lokallag. Sitsen i nominasjonsprosessen er nå som følger:

(Av plasshensyn kunne jeg bare ta med de 30 øverste - på forespørsel kan jeg sende fullstendig tabell på epost)

Denne tabellen kaller selvsagt på en forklaring. De nominerte er her plassert etter hvor mange nominasjoner de har fått - hvor det gis 1-10 poeng for plassene 10-1, og 0,5 poeng for plassene 11 til 15. På denne lista har Mona Hellesnes, Anne-Beth Njærheim, Alf Helge Greåker og Harald Hove fått de fire øverste plassene.

Denne regnemåten gir imidlertid de små Hardanger/Voss-lokallagene en betydelig mindre vekt en andre små og mellomstore lokallag med særskilte nominasjoner. For å ta høyde for dette har jeg i kolonne to lagt til grunn at denne nominasjonen skal behandles som fem enkeltstående identiske nominasjoner. Dette fører til at de som er nevnt på de 10 øverste plassene i deres nominasjon kommer høyere opp på listen enn det øvrige plasseringer skulle tilsi. Jeg har nevnt rekkefølgen med denne endringen i kolonne 3.

Dette gjør imidlertid ikke plasseringen særlig mye riktigere, ettersom minilokallag her får samme tyngde som store lag, selv om sitsen på nominasjonsmøtet er en ganske annen. Jeg har derfor prøvd å vekte nominasjonene etter størrelsen på lokallagene. Unge Venstre og Venstrekvinnelaget har etter hva jeg vet ikke egne delegasjoner på nominasjonsmøtet, men jeg har likevel telt med deres nominasjoner som om de hadde én delegat hver. Ettersom jeg her ikke sitter med detaljert informasjon har jeg vært nødt til å ta det etter hukommelsen fra min egen tid i fylkeslaget, noe som fører til at kolonne fire heller ikke er helt idiotsikker, for å si det mildt. Det kan imidlertid ikke ses bort fra denne argumentasjonen gir et mer nøyaktig bilde enn når alle nominasjoner gis lik vekt.

Fjell Venstres nominasjon nødvendiggjorde også en liten "vri" om deres skulle medregnes på linje med de andre. Ettersom andre lokallag kan dele ut inntil 57,5 poeng fordelt på 15 representanter tok jeg poengtallet og delte på 17, hvorpå jeg rundet av nedover. Alle Fjell Venstre nevner på sin liste er dermed gitt tre poeng hver.

Hva som kan utledes av tallene kan man jo tenke over selv - men jeg tar sikte på å komme tilbake til det i løpet av ikke så altfor lang tid.

I likhet med Bergen Venstre har også Hordland Venstre valgt å ha en åpen nominasjonsprosess, hvor lokallagenes prøvenominasjoner offentliggjøres på hjemmesidene. Personlig må jeg innrømme at jeg har visse utfordringer med å se på fylkestinget som et veldig slagkraftig poltisk organ, men ettersom det i noen grad er rekrutteringsarene for Stortingsvalget har det likevel en interesse. Alf Helge Greåker, leder i Bergen Venstre, har et mer positivt syn på dette, og stiller derfor til valg.

Nuvel. Jeg tar utgangspunkt i de samme prinsipper som ved lokalvalgsnominasjonen, og gir poeng på bakgrunn av dette. Tabellen blir i så fall seende slik ut:

Som man vil se har jeg i den siste kolonnen en uforståelig linje som heter "Sum m/vekting", som jeg skal gjøre nærmere rede for.

De feilkilder som gjør seg gjeldende ved nominasjoner gjør seg nemlig desto sterktere gjeldende ved fylkesnominasjonen, fordi lokallagene i Hordaland Venstre er svært ulike i størrelse og slikt. Lokallagene i Voss og Hardanger har med dette for øyet valgt å sette opp en felles liste, antagelig med sikte på å gi denne større slagkraft overfor nominasjonskomitéen. I mitt utregningssystem får dette imidlertid den motsatte effekt, ettersom det her kun er en nominasjon med poenggivning. I den kolonnen jeg har kalt "Sum m/vekting" er dette tatt høyde for ved at jeg har lagt til grunn at de fem lagene avholdt hver sin nominasjon, men at de fem listene ble identiske i samsvar med foreliggende liste. Foreløpige resultater vil i så fall bli endret til følgende:

1. Mona Hellesnes, Ulvik (1)
2. Alf Helge Greåker, Bergen (3)
3. Anne Beth Njærheim, Bømlo (2)
4. Grete Line Simonsen, Bergen (4)
5. Rolf Nesheim, Lindås (9)
6. Bjørnar Hamre, Bergen (4)
7. Sverre Kleivkås, Ullensvang (10)
8. Maren Børslien, Odda (14)
9. Arild Raftevoll, Askøy (17)
10. Bjørn Magne Hufthammer, Austevoll (6)
11. Synnøve Handeland (7)
12. Hilde Steinsland (19)
13. Harald Hove (8)
14. Frode Hervik (11)
15. Lars R. Djupevåg (20)

Dette systemet er imidlertid heller ikke idiotsikkert, ettersom man her vekter lag som Ullensvang og Granvin likt med Bergen, på tross av at de førstnevnte har 2-3 delegater hver, mens Bergen vel har noen og tyve. Det kunne vært nærliggende å gi poeng etter antall delegater prøvenominasjonen representerer, men for å gjøre det vil jeg trenge delegattallene på lokallagene.

Noen tendenser som kan spores alt nå er at det er to nye kandidater med stor oppslutning, Bergen Venstre-leder Alf Helge Greåker (33) og Ulvikordfører Mona Haugland Hellesnes (43).

Sittende førstekandidat og mangeårig fylkestingsmedlem Harald Hove (61) har havnet i en situasjon som minner litt om den hans kollega Hans-Carl (56) har havnet i i Bergen. Hans kollega Anne-Beth Njærheim (46) har imidlertid fått betydelig større grad av tillit, mens Venstres tredjemann på fylkestinget Bjørn Magne Hufthammer (28) (som kom inn på fast plass etter Inge Børsliens tragiske bortgang) heller ikke har noen grunn til å juble over prøvenominasjonsresultatene så langt. Forklaringen på dette er antagelig at han i stor grad opptrer i konkurranse med sin relativt jevnaldrende ungdomskandidat. Bjørnar Hamre (26) har ingen dårlig oppslutning, men kommer vesentlig dårligere ut i Hardangerregionen, hvor man ønsker en alternativ ungdomskanddiat i Maren Børslien (19). Sistnevnte er forøvrig datter av tidligere representant Inge Børslien.

Det er mange prøvenominasjoner i lokallagene som gjenstår - i Nordhordland (som ikke har noen UV-vennlig tradisjon, men hvor tidligere HUV-leder Frode Hervik nå er en sentral størrelse),  Askøy og Sotra-regionen (hvor tidligere UV-sentralstyremedlem Elizabeth T. Erichsen er enslig kommunestyremedlem i Sund), og flere andre steder.

Men vi er i gang.

Det kan finnes her. Når man sammenligner det med mitt tips kan jeg med en viss tilfredshet konstatere at jeg hadde syv av åtte rette på de øverste plassene, og den jeg ikke hadde rett på var en person man ikke med rimelighet kunne gjettet på fra utsiden. Plasseringene hadde jeg også brukbar kontroll på, men må konstatere at nominasjonskomitéen til forskjell fra meg tok sjansen på to nykommere på topplassene, og således har byttet om på Erlend og Anders. Denne Tom Furnes, som ikke hadde kommet opp før nå i prosessen, må det konstateres at var det nærmeste komitéen kom en overraskelse. De syv andre av de åtte øverste er i samsvar med de syv som deltok i toppkandidatdebatten, og rekkefølgen, hensett til kandidatenes posisjon på prøvenominasjonene,  er heller ikke overraskende. Man har også ment at det ikke er noen motsetning mellom å sitte i nominasjonskomitéen og å bli foreslått på en uprioritert niendeplass på lista, og det er jeg i grunnen enig i. Hensett til at Bergen antagelig har landets sterkeste (eller vakreste) Unge Venstre-lokallag (i hvert fall som ikke også er et fylkeslag;-) er det også naturlig at Unge Venstre har to av de ti øverste kandidatene, og da er lokallagslederen et godt valg.

Det kan også konstateres at det er enstemmighet om Julie på førsteplassen, noe som må kalles en gigantisk tillitserklæring, hensett til hennes tross alt begrensede erfaring med fast bystyreplass. Når hun imidlertid alt fikk massiv tillit i fem av syv lag, og andreplassen i det sjette, kan det imidlertid ikke utelukkes at nominasjonskomitéen følte at utgangspunktet var temmelig sterkt. Og gjorde hun også en god presentasjon er dette greit. Hun bør imidlertid neppe føle seg FOR trygg på plassen, da  både Hans-Carl og Anders hadde som kjent gjerne sett seg selv der.

Det er heller ingen overraskelse at det tas ut dissens på Hans-Carl på andreplassen, her står bokstavelig talt gammel mot ung. Det fremgår ikke hvem som har tatt ut dissensen i komitéen, men man kan jo gjøre seg sine tanker. Uansett er det klart at det måtte gå frem at det ikke var enstemmighet i komitéen om å fjerne Hans-Carl fra de høyeste plassene. Men om han stiller til kampvotering akkurat HER er jeg ikke overbevist om, hensett til den respekten for ungdomskandidaten han alltid har hatt.

Det mest skuffende med innstillingen, sett fra mitt ståsted, er det antall forhåndsprioriterte som er foreslått ? fem. Dette innebærer at om Venstre gjør et dårlig valg kan alle de fem forhåndsprioriterte riktignok risikere å miste sin plass, men om Venstre gjør et GODT valg (noe som vel er det vi jobber for) havner vi faktisk i en situasjon hvor nominasjonsmøtet ikke har overlatt noen som helst del av valget til velgerne (det har for så vidt skjedd at folk fra uprioritert plass klarer å passere prioriterte, men det er så sjeldent at jeg ikke gidder å regne med det).

Når jeg ser på listas helhet kunne jeg faktisk godt tenkt meg å foreslå at man valgte det maksimale antall forhåndsprioriterte, ti, slik at alle disse ti må drive en solid personlig valgkamp for å ha en sjanse til å bli valgt inn, og ingen har noe slikt som en sikker plass. Et annet argument for dette kan være at de fem øverste er solide valg, alle sammen, men en forbasket konform masse. Fire av fem er født på 70-tallet, fire av fem har Unge Venstre-bakgrunn i nyere tid (siste 8-10 år), fire av fem har høy utdanning (eller holder på med dette), fire av fem har sittet i fylkesstyret i løpet av de siste 2 åra, og alle er under 40. Én er student, to er offentlig ansatte (hvorav en heltidspolitiker) og to er ansatt i store bedrifter. Når det gjelder politiske meninger skal jeg villig innrømme at jeg ikke kjenner disse i detalj, men jeg har en følelse av at meningsflerheten her er vesentlig mindre enn det Bergen Venstre somhelhet har.

Og hva mer er: De fem neste på lista vil i stor grad kunne bøte på innsigelsene. På sjetteplassen har vi Hans-Carl, som kjenner Bergen Venstre bedre enn noen, som vil fylle seksti i løpet av neste valgperiode, og som er en veteran med en erfaring som vil være svært nyttig å trekke veksler på for det som uansett blir en svært ung gruppeledelse. På syvendeplassen har vi en uten så vidt solid partibakgrunn, men som er selvstendig næringsdrivende, "gründer" og en slik fyr som Venstre ønsker flere av. Han følges av en åttendeplass som bor på Laksevåg, en bydel hvor Venstre tradisjonelt ikke har stått sterkt, og som profilerer seg med en folkelig innfallsvinkel. Hva angår niendeplassen er det ikke tvil om at Unge Venstre står så sterkt i Bergen at de slett ikke har vondt av to plasser blant de forhåndsprioriterte, og man her vil kunne få inn en ung jente med både karisma og politisk bakgrunn og forstand. Og nederst blant de forhåndsprioriterte har de satt opp en person med tittelen ?tusenkunstner? ? og bare det er jo noe Venstre trenger. Hva mer er, denne damen er en ? ah ? ?voksen? dame, som vil passere 67 i løpet av valgperioden. Hun vil dermed kunne appellere i et segment hvor Bergen Venstre mildest talt ikke har hatt spesielt mye av verken velgere eller ledende skikkelser (og muligens heller ikke ? politikk?) i løpet av de siste årene.

Et alternativ i motsatt retning for å sikre velgernes valgmulighet kunne selvsagt ha vært å bare forhåndsprioritere én (eller t.o.m. null?), slik at velgerne får velge mellom over 70 stykker til de resterende plassene. På den måten får alle være med og kan drive valgkamp for eget kandidatur i den utstrekning de ønsker det, ulempen er at man risikerer å få inn folk som er populære i samfunnet, men som har begrenset Venstre-tilknytning og desto mindre interesse i å sitte i bystyret. Selv om det ofte i all hovedsak kommer inn kompetente og villige folk blant de øverste på lista kan dette fremstå som en litt vel stor risiko å ta.

Min konklusjon blir etter dette at nominasjonskomitéen har gjort en fornuftig innsats mht. hvem de har satt opp på de ti øverste plassene på lista.

Men; selv om fem forhåndsprioriterte er bra fremstår ti forhåndsprioriterte denne gang som dobbelt så bra.

Vel, mens jeg har holdt på med nyttige ting som jobb og familieforøkelse har jammen nominasjonskomitéen i Bergen Venstre rukket å gjøre ferdig sitt forslag til valgliste, som offentliggjøres kl. 12 i dag. Jeg rakk dermed ikke å gi dem mitt råd.

Det ville i korthet ha vært: Mange prioriterte. De årene Bergen Venstre hadde tre prioriterte fikk de inn to, men når de gikk opp til syv prioriterte doblet de gruppen. Med mange prioriterte finner man også plass til alle de profilerte kandidatene, og lar det i stor grad være opp til velgerne å velge blant dem, samtidig som man har en viss kontroll med hvem som kommer inn. Så lenge man prioriterer flere enn det man med rimelighet kan regne med å få inn er det INGEN som kan se på plassen sin som sikker, noe som innebærer at alle toppkandidatene må drive valgkamp og hanke inn stemmer for å sikre sin egen plass, og det er sunt for dynamikke i partiet.

Nok om det, la meg sette opp noen "siste liten"-tips.

Først, la oss se hvordan det  hadde sett ut om prøvenominasjonene hadde vært en bindende avstemning:

1.     Julie Andersland

2.     Erlend Horn

3.     Idun Bortne

4.     Åsta Årøen

5.     Anders Skoglund

6.     Trond Tveiten

7.     Hans-Carl Tveit

8.     Hanne Kvilhaugsvik

9.     Eli-Karin Gjengedal

10.  Øystein Brekke

Dette er ingen dårlig liste, heller ikke en usannsynlig. Med syv forhåndsprioriterte vil her Hans-Carl Tveit få den siste av de prioriterte plassene, en posisjon fra hvilken han etter all sannsynlighet kommer inn. Man må imidlertid merke seg at på denne listen har de to øverste kandidatene til sammen ca. ett års bystyreerfaring, noe som kan være litt snaut.

Så, over til det jeg tipper lista blir:

1.     Julie Andersland

2.     Anders Skoglund

3.     Erlend Horn

4.     Åsta Årøen

5.     Idun Bortne

6.     Hans-Carl Tveit

7.     Trond Tveiten

8.     Tarik Hedi

9.     Gyri Skre

10.  Øystein Brekke

 Jeg har her tippet Anders på en høyere plass enn det prøvenominasjonsprosessene tilhører, bl.a. fordi han har gjort en solid innsats i inneværende periode, samtidig som han har svært betydelig erfaring, og har fått en klar oppslutning i prosessene. Han har også betydelig fortid som gruppeleder i perioden 2004-07. Utover dette har jeg også tatt konsekvensen av at jeg ikke tror Eli Karin er interessert i å stå på lista, og at Hanne Kvilhaugsvik ikke har trukket seg fra komitéen. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at nominasjonskomitéen har gjort noen kontroversielle valg, og kanskje trukket nye navn opp av hatten? De gjør det fra tid til annen...

 Jeg har videre tippet at nominasjonskomitéen velger "mellomløsningen" på Hans-Carl, ved å ikke føre ham opp på de øverste plassene når prøvenominasjonene er så kritiske, men fortsatt gitt ham en posisjon som gjør det sannsynlig at han får en ny periode i bystyret. Det er for så vidt i samsvar med mitt råd fra tidligere, da jeg fortsatt tror at han har en hel del å tilføre.

 Videre har jeg her ikke skrevet noe om eventuelle dissenser, selv om det ikke skulle forbause meg om de er der - kanskje vi endelig får se en duell om førsteplassen mellom de mangeårige "ungdomskandidatkolleger" Anders og Julie? Eller tar Hans-Carl opp kampen likevel? Og vil noen i nominasjonskomiteen ta ut dissens på ham? Kanskje han er helt ute i listeforslaget?

 Kl. 12 14.10.10 vet vi mer - og dere som leser innlegget etter det, dvs. de fleste, kan se hvor bra jeg har tippet.

 Og muligens hånflire litt.

Om man imidlertid ser på hele listen over innspilte kandidater, ser man at det til sammen er spilt inn 29 navn, hvorav 20 menn og 9 kvinner. Det kan fremstå som noe kjedelig - nominasjonskomitéen har her en jobb å gjøre med å finne navn til listefyll-plassene. Liste uten fyll er ikke fest - og om fyll bare består av menn vil det også ha en noe mer begrenset appell.

Det gjelder både fest og kommunevalg.

Som mange vet er jeg ofte mer interessert i synsing og taktikk enn politikk og slikt - derfor er min første bloggpost på lenge uten så mye politikk, men desto mer personifiseringer. Jeg arbeider med en større artikkel om Bergen Venstres prøvenominasjon, men her er et lite utdrag.

1. ?Poengliste?

Prøvde å ta en test....og skulle angivelig kunne legge denne inn på bloggen. Men etter noen runder med heller merkelig utseende innlegg og slikt fant jeg ut at jeg måtte skrive den inn manuelt (for det gikk selvsagt heller ikke an å velge copy-paste for resultatet, må vite).

Nuvel, slik gikk det:
Venstre - 76,1
Høyre - 52,6
KrF - 44,2
SV - 44,1
Sp - 40,7
Ap - 39
Frp - 38,2

Det kan se ut som om jeg har gått gjennom en politisk moderering, da jeg tidligere pleide å få V på klar første, deretter SV på andre og KrF eller Sp på tredje (når RV var med kom de faktisk også nokså høyt). Bakgrunnen for dette vil jeg anta at var en del verdiliberale holdninger for sosialistene, samt mye enighet innen miljøpolitikken. Her var det imidlertid et visst fokus på økonomisk politikk, valgfrihet, privatisering, mv. - og da havner jeg brått et godt stykke lenger til høyre. Imidlertid står det fortsatt ikke verre til enn at jeg har Frp på siste, noe jeg bare kan huske å ha unngått på svært få partitester.

Interessant er det også at spennet mellom nr. 1 og nr. 2 er 23,5 %, mens spennet fra nr. 2 til nr. 7 (som etter hva jeg forstår vil i regjering sammen, til forskjell fra førstevalget, og for den del tredjevalget) kun er 14,4 %. Og dette på tross av at jeg i det siste stort sett primært har engasjert meg i andre ting, og på ingen måte har vært så sentral i utformingen av Vs politikk som jeg var i en del tidligere omganger. Begynner jeg å bli en gammel apparatsjik? Eller er forklaringen heller at når jeg ikke følger med på politikk bare antar jeg at Vs standpunkter er fornuftige?

Videre har jeg også en del merknader til spørsmålsstillingen - det er i liten grad mulig å vekte svarene, man får ikke anledning til å avveie hvor mye spørsmålene betyr for en, og ikke minst; man kan altfor sjelden svare "Vet ikke". Det kunne jeg gjerne tenkt meg i forhold til både sykelønn, NATO og en del andre ting (nå måtte jeg selvsagt si ja til NATO - man er da ingen ureflektert raddis heller ;-)

Nei, nettavisen, vi får håpe det kommer noen bedre partitester når valget nærmer seg mer!

En rekke bloggere og andre som er opptatt av personvern sender i dag en klar melding til regjeringen om at de må ta stilling og si nei til EUs Datalagringsdirektiv. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Bloggstafett for personvern ? mot datalagringsdirektivet:

(NB! Deltagerlisten oppdateres efterhvert)

Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

Var etter forholdene tidlig ute, bl.a. fordi jeg er en bekjent av Raymond Kristiansen, men er lenge siden sist jeg harebrukt denne nå....strengt tatt har vel Facebook overtatt den tiden jeg brukte på dette - og politisk drodling har jeg ikke tid til lenger! Men for all del, den kan stå her...

Min venn og partikollega Trond Tveiten har en blogg med mange morsomme filmsnutter, bl.a. en serie som heter "Hvorfor stemme Venstre".

Denne anbefales på det varmeste! Se særlig denne, hvor jeg forteller om hvorfor Venstre er så bra. Litt improvisert, men OK. 

Og her snakker han med selveste Lars Sponheim om valgkampen... 

I dagens BT og BA har Venstre fått et oppslag hvor vi feirer bybane i Bergen. Og denne gangen har vi virkelig noe å feire, vesentlig mer enn at Lars Sponheim er inne på dagens meningsmåling i BA.

 Helt siden 1980-tallet har tanken om bybane fra Bergen sentrum til Nesttun vært en kongstanke for Venstre. Dette går rett og slett ut på at det skal gå en metro/T-bane/tilsvarende fra sentrum og til Nesttun, som en erstatning for dagens busser.

Poenget med dette er at det vil bedre fremkommeligheten ganske betraktelig, i langt større grad enn bedre veier. Danmarksplass, utfartsåren til Bergen sør, er et skrekkeksempel på hvordan selv en 8-felts vei ikke hjelper så mye på trafikkproblemene. Da må man tenke nytt, og som så ofte ellers går Venstre foran. Alt på 80-tallet lanserte Sidsel Pihl Haugen, daværende kommunalråd e.l. for Venstre den første bevilgningen til bybane, som ble fulgt opp senere. Etterhvert hev andre partier seg på; SV, Ap, Sp, KrF...og i det siste til og med Høyre. Til slutt innså de fleste at dersom man skal kunne få til en fornuftig trafikkavvikling og kollektivsatsning i Bergen Sør, kreves det andre løsninger enn mer vei og buss. I tillegg skal banen nå etterhvert bygges ut til Flesland.

 Dette er en stor dag, og jeg er glad. Nå gjelder det selvsagt at man ikke lar det bli med dette, men følger opp med tjenlige skinnegående transportløsninger også andre steder i byen. Eksempel på dette kan være Sentrum-Oasen-Kokstad-Flesland, eller Sentrum-Sandviken-Åsane. Det er for tidlig å stoppe nå, og et sterkere Venstre i Samferdselsdepartementet er en fortsatt garantist for nytenkning.

I dagens Dagblad tar Unge Høyre avstand fra sin bokbrenning som jeg skrev om i mitt forrige blogg-innlegg.

 Unge Høyre har fortsatt en ukultivert sidemålspolitikk, og er fortsatt motstandere av at norske elever skal bli bedre i sitt eget morsmål, men de innser i hvert fall at enkelte virkemidler senker debatten til et nivå som er vesentlig lavere enn der den bør være.

Det som gjør dette innlegget bra er imidlertid at de faktisk velger å beklage sine virkemidler, og sier fra at denne gangen har de ikke hatt en heldig hånd med sitt utspill. Bra, Harald!  Kan muligens være et eksempel til etterfølgelse for enkelte rød-røde partiledere...?

I forrige uke ble jeg og min fylkesorganisasjon (beklager noe utdaterte sider, men det kommer seg snart...;-)invitert til å delta på skoledebatt-seminar sammen med våre regjeringskolleger, etter initiativ fra Hordaland Unge Høyre. Dette var et hyggelig initiativ, som vi absolutt har tenkt å være med på.

Må imidlertid innrømme at jeg ble en smule betenkt da jeg så hva Harald Victor, Unge Høyres ungdomskandidat, har drevet med i sin valgkampvideo, som omtales i BA. (Han skryter her også av en hjemmeside, men foreløpig har jeg nå ikke funnet den, da...) Her klarer han faktisk å vise en total mangel på politisk gangsyn, ved å brenne nynorskbøker på bål.

 Unge Høyre vil ha valgfritt sidemål i skolen. Det er en ærlig sak, og vi er ærlig uenige. Men når han faktisk presterer å brenne bøker, er det hinsides både fornuft og folkeskikk. For en - 1 - gangs skyld må jeg innrømme at Steinulf Tungesvik har et poeng - dette gir meget uheldige assosiasjoner.

 I dagens BA skrives det på lederplass at dette må omtrent være valgkampens dummeste utspill. Dette er ikke publisert på nettet, men jeg må likevel dessverre si meg enig. Hele  Høyre bør i grunnen ta avstand fra et slik patetisk latterlig utspill, og gi Harald et kurs i folkeskikk.

 Man kan jo håpe.

Hvis noen setter spørsmålstegn ved overskriften...det relaterer seg til en in-joke i Torbjørn Røe Isaksens blogg.
 

I det siste har vi bl.a. sett at Erik Solheim har vendt tilbake til SV for å være valgkampstrateg ut valgkampen - og så antagelig er tiltenkt en rolle i en eventuell sosialistisk-brun regjering. Vi har også sett at gamle Magnus Stangeland fra Sp gjør seg gjeldende for å snakke om næringspolitikk i en tilsvarende koallisjon. For ikke å snakke om Gro Harlem Brundtland.

 Valgkampens mest imponerende comeback må likevel sies å tilhøre den gamle Ap-kjempen Haakon Lie(99). I fantastisk Ap-stil går han ut og kritiserer eldreomsorgen, og understreker hvor mye bedre dette vil bli med en ny regjering. Riktignok er den stoppeklokkementaliteten han snakker om de skjema som sørger for at han faktisk får den hjelpen han har krav på, men det trenger man ikke snakke om - hovedsaken er at det å "time" hjelp til eldre er forkastelig. Antagelig på samme måte som det er forkastelig å lage kommunebudsjetter, siden man der ofte må prioritere, og faktisk jobbe for å fordele begrensede ressurser.

 Det er ikke ofte jeg roser mine meningsmotstandere, men her har Aps valgkampstrateger i sannhet gjort et kupp. 

Her synser jeg litt i forbindelse med den pågående Islamdebatt som har funnet sted i media i det siste. Opplegget er et nytt system for videoblogging som Raymond har funnet. Ser bra ut! 

SV har i det siste hatt tre kjappe, populistiske forslag som viser at de lever...vel, om ikke i sin egen verden, så i hvert fall med en noe alternativ virkelighetsoppfatning.

- Først vil de kjøpe tilbake Telenor. De med minimal kunnskap om nærlingsliv og aksjemarkedet vet at dette blir vanskelig, dyrt og gir dårlige resultater for sluttbruker. Fakta er at det vil koste ca. 46 milliarder, altså det dobbelte av det regjeringen har gitt i skattelettelser de siste fire årene. 46 milliarder er også mer enn prisen på å få gjennomført hele Venstres program, både med langsiktige intensjoner som borgerlønn, og mer direkte mål som varm skolemat, satsning på ADHD-barn og tannlegeregninger som en del av egenandelssystemet. Men for SV later det til å ha større verdi å sørge for at staten kan være med å konkurrere om levering av SMS- og teletjenester. Leder i Unge Venstre, Lars-Henrik Michelsen, omtaler dette som sosialisme på speed.

- Deretter vil de forby svartebørssalg av billetter - lykke til! Et godt eksempel på sosialistisk overformynderi, men også et eksempel på et forslag som er fullstendig umulig å gjennomføre i praksis. Og hva hvis jeg har billetter til cupfinalen, men min datter blir alvorlig syk slik at jeg ikke kan reise? Skal jeg bare la være å selge dem, da? Venstre mener at visse ting er det faktisk mulig å overlate til markedet. Selv om svartebørssalg ikke nødvendigvis er ønskelig, vil man neppe komme noen vei med et forbud.

For det tredje vil de forby avvikling av lønnsomme selskaper - ja, da er det bare å blåse opp kostnadene, legge inntektene til morselskapet og legge ned det "ulønnsomme" selskapet. Verre er det ikke. Venstre vil legge til rette for opprettelse av nye mindre selskaper, redusere byråkratiet og gi næringslivet rammebetingelser som gjør at de faktisk ikke ØNSKER å legge ned selskaper de tjener penger på.  

SV står for et alternativ som representerer en viss porsjon idealisme, men realismen later de til å være mer måteholdne på. Venstre står for idealisme og nye idéer, men samtidig for et realistisk, styringsdyktig og individorientert alternativ.

I dagens VG går KrFU ut og sier at det er bak mål å slutte å sponse dyre P-piller til unge jenter. Lederen karakteriserer også regjeringen som noen "gretne gamle gubber" som foreslår dette.

Én ting er selvsagt at det er interessant at KrFU på denne måten oppfordrer jenter i alderen 16-19 år å ha utenomekteskapelig sex. Det elementet skal jeg her la ligge. Det som provoserer meg en smule er imidlertid at det skal være en offentlig oppgave å sponse beskyttelse til de ungdommer som har sex. Bør ikke i hvert fall slikt være en oppgave som den enkelte selv kan ta ansvar for?