Odd Corner

Da jeg avsluttet telefonsamtalen gikk jeg ned til familien, som satt og spiste dessert etter søndagsmiddagen. Jeg forklarte hva som hadde skjedd.

"Si ja, si ja!" sa min syv og et halvt år gamle datter. Dette foranlediget et temmelig irritert blikk fra hennes mor, samt en skarp beskjed om at dette ikke var hennes sak. "Menmen, alle har jo lyst til å bli leder!" sa Dina med sikker overbevisning. Jeg smilte så vidt og svarte at akkurat DET kunne jeg i hvert fall bekrefte at ikke var tilfellet her.

Hva skulle jeg si? Min kone gav uttrykk for at dette var mitt eget valg. Det var imidlertid ikke veldig lett å få med seg hva hun sa, ettersom vår lille toåring løp rundt mellom bena på oss og ropte vekselsvis etter mer dessert og noen som kunne skru på DisneyChannel til ham. Men jeg hadde i hvert fall skaffet meg et par dager til å tenke. Og jeg hadde sett innstillingen til Venstres Landsstyre, og visste at disse helgemøtene ville bli en meget hyggelig og interessant helgetur til Oslo for eget vedkommende.

Jeg tok en prat med en kjenning i fylkesstyret..."Du hopper ikkje akkurat etter Wirkola", innrømmet han. Personlig hadde jeg gjerne sett ham som fylkesleder, men var pinlig klar over at å ha ham som nestleder i Unge Venstre (og dermed også landsstyremedlem i Venstre) var klart bedre både for Sogn og Fjordane Venstre og Unge Venstre. En prat med fylkessekretæren klarla også litt mer - laget hadde penger, men hadde gått med store underskudd de siste årene, ikke vanskelig å se at det som her trengtes var klar økonomistyring.

"Eg kan ikkje se at dette e problematisk. For å være litt flåsete hadde det kanskje vore verre om det va Frp."
"Jeg er litt usikker på om det var Frp-hets, eller hets av oss fordi vi er så usynlige...", svarte jeg tørt.

Før jeg kunne bestemme meg måtte jeg i hvert fall også konsultere min nye arbeidsgiver, ettersom jeg nettopp har fått meg jobb i et mellomstort advokatfirma i Førde. Til nå har jeg jobbet i et stort revisjonssystem, men det ble litt for stort, samtidig som jeg ikke har klart å opparbeide meg den helt store entusiasmen for å være revisjonsadvokat. Min nye sjef hadde imidlertid tydeligvis ikke noe imot dette, og det hadde heller ikke de andre partnerne i firmaet. Klarsignal derfra, altså.

I hvert fall til dagen etter - midt i et møte med noen klienter hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg en ny telefon, fra en av de andre partnerne. Hans telefonsamtale hadde imidlertid ikke noe med det å gjøre, men var derimot et tilbud om ekstrajobb, som lærer i skatterett for Folkeuniversitetet.
"Det er ikke noe lønnsomt for firmaet å ta det, men det er bedre at noen av oss tar det privat enn at noen andre gjør det! Og det er her snakk om en ekstrainntekt, hvor du jobber noen helger i løpet av høsten. JEG synes i hvert fall det er kjekt med noen tusenlapper ekstra til jul..." Deretter nevnte han noe om betalingen - ikke mye for et advokatfirma, men for en blakk småbarnspappa absolutt et beløp som kunne medføre presanger jula 2010 også.  Jeg hadde ikke råd til å si nei.
Men så begynte jeg å tenke igjen...tre til fire helger til høsten med jobb, et tilsvarende antall med Landsstyre, fylkessamling, nominasjonsmøte og andre treff fylkeslederen bare må gå på? Hvor mange helger er det da igjen til å dra i bassenget med ungene? 

Samme dag skjedde det også andre ting, som gjorde det klart at vi nok ikke kunne få så mye avlastning med husarbeidet som håpet det kommende året, samtidig som alt ble temmelig usikkert. Jeg sukket. 

"Er du klar over at du må dra rundt til 26 lokallag i fylket? Det vil bli forventet, og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ikke vil gjøre jobben halvveis!" Min svigermor hadde også sitt å si i forbindelse med dette. Hun betaler sin medlemskontingent til et annet parti enn meg (dog ikke et vi står svært langt unna), og mener nok i hvert fall selv at hun har god kjennskap til organisasjonslivet. 

Etter dette hadde jeg en god diskusjon med kona. Hun holdt på den hun sa tidligere, det var helt og fullt mitt eget valg. Men det VAR mye som var usikkert akkurat nå, da...

Tirsdags kveld ringte Winjum opp igjen. 

"Jeg har tenkt på det, og jeg er fortsatt veldig glad for å bli spurt. Det var uventet, men det var forferdelig hyggelig! 
Samtidig har jeg imidlertid måttet veie nøye for og mot, og har etter dette kommet frem til at jeg pr. i dag ikke er i en jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg kan stille til valg til dette vervet." 

"Vel...du har tenkt nøye gjennom dette." sa Winjum. Det var ikke et spørsmål, det var en konstatering, og jeg kunne ikke annet enn bekrefte.

"Vi hadde hørt mye pent om deg, og eg trur du hadde gjort det bra." sa han sindig. 
"Takk for det." sa jeg. "Jeg har absolutt lyst til å være med videre." 

Han mumlet noe bekreftende, og la på.

Det gjorde jeg også.  

Jeg kan ikke love at blogginnleggene mine blir verken flere eller færre, men mene ting om politikk har jeg tenkt til å fortsette med.