Odd Corner

De siste dager og uker har både regionalt og nasjonalt vis at personer som skal snakke i offentligheten  være utrolig nøye med hva man sier i offentligheten. Er det bra med en sterk kollektiv bevissthet som arresterer det som er lov og ikke lov å si? Eller virker det negativt inn på ytringsfrihet og offentlig debatt?

1. Det startet lokalt: Med min gode kommunestyre- og komitelederkollega Jacob Nødseth, som har fått forholdsvis besk kritikk etter sin omtale av tidligere ordfører Bente Frøyen Steindal. Han måtte ta selvkritikk - ultra light, men likevel.

2. Også etter dette, i en metadebatt, fikk Firdaposten pes, og beklaget i papirutgaven, etter å ha omtalt to profilerte Ap-representanter som "Tuppen og Lillemor", fordi de kommer med politiske utspill sammen.

3. I helgen klarer altså noen musikalske hellbillly's (som jeg må innrømme at jeg ikke assosierte med annet enn rens av vasken) å lansere det nye ordet "mokkamann", hvorpå de selv blir betegnet "fittehøl" - og dette skaper en gigantisk debatt, hvor det stort sett konkluderes med at det ikke er grunnlag for noen gigantisk debatt.

4. Og i dag: Min partifelle Abid Raja opplever omfattende kritikk , bl.a. hitling fra Høires stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen, etter å ha omtalt usympatiske størrelser innen muslimske krigsmotstandere som "skadedyr".

Personlig må jeg ærlig innrømme at jeg syns slike debatter er lite givende. Jacobs utsagn burde vært usagt, men å kalle det mobbing er å ta i. Det er lite konstruktivt å betegne politikere "Tuppen og Lillemor", men stikker vi frem nesa får vi tåle såpass. "Moccamann" er en umorsom vits, men det går det an å si på en vesentlig mer lavmælt måte. Og når det gjaldt skadedyr-betegnelsen tenkte jeg verken på nazier eller Rwanda før Tobben minte meg på det - Abid er engasjert og formulerer seg tabloid, det må tåles.

Og personlig er jeg nok ikke noen voldsom spissformulator, men mener at både politikere, journalister og andre kjentfolk får stå for det de sier - og så får vi prøve å tolke hverandre i beste mening.

Men for all del, det kan også være at jeg har for lite respekt for andres følelser når utsagn faktisk sårer - det verste jeg har opplevd i mediesammenheng er at formuleringene er "skrankeadvokatske", så kanskje blir jeg mindre tolerant når jeg hører noe verre.

Men i mellomtiden vil jeg gjerne heller delta i debatter enn metadebatter.

Og siste: Antagelig vil en viss håndballkommentator måtte legge seg flat, men tiden får vise.

Æææh...Trine Skei Grande?

Joda, mange som leser denne overskriften vil jo reagere temmelig spontant på denne, ved å tenke på at dette ble jo avgjort for ca. 1,5 år siden da Venstres landsmøte valgte Trine som Venstres nye leder, og dermed Lars Sponheims etterfølger. Det er imidlertid også en annen Sponheim-etterfølger som skal nomineres, nemlig førstekandidaten til Hordaland Venstre ved Stortingsvalget i 2013.

 Nå som kortene er lagt etter kommunevalget vet man hvordan det har gått med folk, og ser at de trendene man har sett siden før valget ikke har endret seg veldig mye. Min vurdering er at Hordaland Venstre ved valget i 2013, for første gang i historien, kommer til ha en kvinnelig førstekandidat til Stortinget, med svært gode muligheter for å bli Stortingsrepresentant. Hordaland Venstre har tidligere hatt en kvinnelig fast representant i May-Britt Vihovde i valgperioden 97-01. Hun var også møtende vara i hele perioden 01-05, da Lars Sponheim var landbruksminister. Hun bor nå i Haugesund, og var ordførerkandidat der, så hun er ikke aktuell som kandidat ved dette valget. Det er imidlertid flere andre damer.

Mona Haugland Hellenes har etter min vurdering et visst favorittstempel. Hun gjorde et svært godt valgresultat i Lars Sponheims hjembygd Ulvik for fire år siden og ble da ordfører. I år gjorde hun det enda bedre og Venstre ble Ulviks suverent største parti. Hun tapte imidlertid ordførerkjedet etter en allianse mellom samtlige andre partier i kommunestyret, men ble da fylkesvaraordfører i Hordaland. Ellers en svært profilert monstermast-motstander, noe som utvilsomt har profilert både henne og Hordaland Venstre på en god måte.

Gunn-Vivian Eide var 3. kandidat ved Stortingsvalget i 2009, hvor nåværende fylkesmann Lars Sponheim stod på førsteplass og Lars-Henrik Michelsen på 2. Sistnevnte  er nå bosatt i Oslo og har etter hva jeg vet ingen sentrale posisjoner som folke- eller tillitsvalgt i Venstresystemet, så ut fra det kan man jo se på Gunn-Vivian som en naturlig kandidat. Hun har bred erfaring med politikk både på lokal- og riksplan, ettersom hun var leder i Unge Venstre 1990-92 og førstekandidat og formannskapsmedlem i Bergen 1991-99. Etter dette har hun etter hva jeg vet ikke hatt folkevalgte verv, men har vært aktiv i Hordaland og Bergen Venstre og er nå nestleder i fylkeslaget.

Gunn-Vivian var etter sigende også den som ble sett på den naturlige kandidaten den første tiden etter valget. Mona har imidlertid i tiden etter dette profilert seg vesentlig mer, ettersom hun har stilt til valg som ordførerkandidat både i Ulvik og i Hordaland, mens Gunn-Vivian har holdt seg unna det folkevalgte.

Den tredje kandidaten som bør trekkes frem i denne sammenheng er hun som var Bergen Venstres ordførerkandidat ved dette valget, Julie Andersland. Med under to års bystyreerfaring har hun klart å få til fremgang fra valgresultatet sist, øke tallet på bystyrerepresentanter fra 4 til 5, og samtidig profilert Venstre som den ledende miljøopposisjonen i bystyret. Det kan imidlertid innvendes at Julie antagelig heller bør sitte i Bergen ut denne perioden, og vokse som politiker i sin egen hjemby først.

Det finnes også andre kvinner som ikke må utelukkes i denne kampen; Venstrekvinnelagets leder og bystyremedlem i Bergen Åsta Årøen, nyvalgt Granvin-ordfører og tidligere fylkestingsmedlem Ingebjørg Winjum, fylkesleder og nylig avgått varaordfører Synnøve Handeland og bystyremedlem i Bergen Idun Bortne.

På herresiden er det imidlertid etter min vurdering betraktelig tynnere. De to navnene som her renner meg først i tanken er de respektive andrekandidater i Bergen og i fylket; Erlend Horn og Alf Helge Greaker. Begge disse fordrer imidlertid at førstekandidaten IKKE kommer fra Bergen, da det nok er lite sannsynlig at Bergen Venstre får de to første plassene.

Og da er det, etter mitt syn, én kandidat som utmerker seg veldig. Men det er enda en stund igjen, da.

Først av alt: Jeg vil overbringe mine dypeste kondolanser til de berørte etter massakren på Utøya og terrorangrepet i Oslo. Etter hva jeg forstår kjenner jeg ikke personlig noen av de omkomne, men det er liten tvil om at jeg kjenner noen som kjenner, i likhet med de fleste som har vanket i ungdomspolitiske miljøer de siste 20 årene. Det er vanskelig å finne ord som egentlig kan si noe om dette, så bare;

Kondolerer. Så utrolig mye. Til dere alle.

Ingen er dømt for handlingene enda, og man skal være forsiktig med å forhåndsprosedere slike saker.

Likevel; Foreløpige undersøkelser indikerer at dette er handlingene til en enslig galning, som har hatt holdninger han selv kaller "kulturkonservative", men som mange andre vil kalle lett høyreekstreme - av den typen som står i motsetning til å være verdiliberal. Og selv om både jeg og mitt parti har vært uenig i AUF i mangt og meget er det ikke tvil om at vi har stått skulder ved skulder (selv om vi sjelden har villet innrømme det) i kampen for det verdiliberale idegrunnlag. 

Etter hva jeg skjønner har mistenkte bodd på en gård på Østlandet, og har her hatt gode muligheter til å planlegge et terrorangrep på dette nivået. Han har ikke vanket i miljøer eller tidligere begått handlinger som har gitt noen grunn til å overvåke ham - har vært registrert med våpen, men det har han til felles med altfor mange andre.

Den instinktive reaksjonen for et samfunn vil alltid være; Hvordan kan vi hindre at dette skjer igjen? Hva skal vi gjøre nå?

Denne debatten vil gå de neste dagene, ukene, månedene og antageligvis årene. Det historiske som skjedde i går vil bli trukket frem, og vi vil bli minnet på det, antagelig så lenge noen av oss lever. De betraktningene jeg gjør vil dermed være ytterst foreløpige:

- Først kan vi konstatere det selvfølgelige: en enda mer restriktiv innvandrings- og asylpolitikk, strenger krav til nye landsmenn og denslags vissvass hadde ikke gjort noen forskjell. Mannen var hvit, norsk statsborger, og flasket opp på norske verdier så gode som noen.

- Deretter: Mer overvåkning (les DLD etc.) hadde ikke gjort noen forskjell. Mannen hadde aldri gjort noe som gjorde det naturlig at han skulle få søkelys på seg, var neppe mulig å overvåke med midler politiet uansett kunne ha brukt. Ingen overvåkning kan kartlegge nøyaktig hvem som potensielt gjør noe galt.

- En (enda) mer restriktiv våpenlovgivning kan det ikke utelukkes at hadde gjort en forskjell. Selv om det er svært vanskelig å si noe om mannens psykiske tilstand er det imidlertid mye som tyder på at han også hadde bestått strengere psykiske tester.

- Bedre vakthold på (politiske) kultur- og ungdomsarrangementer er alltid en god ide. De fleste skjønner imidlertid at det ikek kan være aktuelt med væpnede vakter på alle arrangementer hvor ungdom samles, og etter hva jeg vet har man alltid en god kontakt med myndighetene før og under begivenhetene. Det later foreløpig ikke til at noen kan kritiseres for at mannen fikk komme ut på øya - dog kunne man ha stilt spørsmål ved at han hadde med våpen ut, men det kan ikke forlanges at man tenker slik når det kommer en person med politilegitimasjon.

Som sagt vil denne debatten gå i lang tid fremover. Alt tyder på at de debatterende har kompetanse nok til å komme på bedre konklusjoner enn meg - hva det blir får tiden vise.

Min foreløpige konklusjon er imidlertid som følger: Dette er en grusom handling, men det er faktisk ikke mulig å gardere seg mot den. Uansett hvor langt man går bort fra et liberalt demokrati i sikkerhetens navn, kan ting som dette hende. Gale mennesker finnes, ondskapen finnes - og selv det mest grusomme kan vi ikke alltid unngå.

Det som er viktig nå er at de berørte trøster hverandre, vi alle yter den hjelp vi kan - og både AUF og vi fortsetter, fra hver vår kant, å kjempe for de verdiliberale idealer.

Om det er konklusjon vi klarer å holde på, er det i hvert fall noe, eller?  

Så har jeg altså kommet opp med et tips på topp 10 ? bakgrunnen for tipset er de foreliggende prøvenominasjoner, i sammenheng med min ringe kunnskap om nominasjonsprosesser generelt og Hordaland Venstre spesielt. Som alle vet er ikke prøvenominasjoner alene avgjørende, når det skal settes opp en valgliste i et fylke må det også tas hensyn til distrikt, kjønnsbalanse, alder, mv. (En tidligere styrefelle av meg kom en gang med et hjertesukk om at det er temmelig fascinerende å være med i en organisasjon hvor kompetanse i beste fall har tredjeprioritet..)

Velvel. Ut fra foreliggende nominasjoner må man konstatere at uansett hvordan man snur og vender på prøvenominasjonslistene havner den populære ordføreren som ble rikskjendis på monstermast-saken øverst på lista. Tallene er ikke noe mindre overbevisende enn det var for den kvinnelige førstekandidaten i Bergen, så jeg kan ikke skjønne annet enn at hun må bli plassert på førsteplassen. Jeg har også vondt for å tro at det kan være tatt ut noen dissens her, men jeg kan selvsagt ikke utelukke at Harald Hove har sagt førsteplass eller intet, og dette har vært tilstrekkelig til å presse 1-2 medlemmer av nom.kom til å stemme på ham.

På andreplassen har jeg satt opp to kandidater som antagelig begge ser på seg selv som en naturlig kandidat til førsteplassen. Alf Helge Greaker hadde en svært god start med førsteplasser i både Bergen Venstre og Unge Venstre, og har i stor grad fulgt opp dette videre i prosessen. Dog ikke tilstrekkelig til å gjøre Mona rangen stridig på førsteplassen,  og det er også enkelte lokallag som ikke har ført ham opp på høy plass i det hele tatt. Disse har i stor grad prioritert sittende førstekandidat Harald Hove, selv om han etter mitt poengsystem har kommet temmelig dårlig ut (bl.a. hensett til at han primært er lansert i små lokallag). Argumentasjonen til de medlemmene av nominasjonskomitéen som  har tatt ut dissensen kan imidlertid være at Harald har tre topplasseringer mot Alf Helges to (Mona har heller ikke mer enn 3,5, så har Synnøve og Tore Turøy en hver, og Anne Beth en halv) og at det er fem lag som ønsker Harald på topp 3, men bare fire som ønsker Alf Helge. Det er også en grunn til at jeg bevisst ikke har tippet ham på noen annen høy plass, det handler bl.a. om at jeg ikke tror han vil ha noe lavere enn en annenplass (dog vel gjerne får en sisteplass), og at listetoppen ikke er stor nok for både ham og Alf Helge.

På tredjeplassen har jeg tippet Anne Beth Njærheim, den av de tre sittende fylkestingsrepresentantene som har fått best oppslutning. Om man skal legge til grunn mine regnestykker har hun faktisk etter to av tre regnemåter gjort seg fortjent til andreplassen, og det er tre toppkandidater som utmerker seg. Hordaland Venstre har en viss tradisjon for å være glidelåsprinsipp-fans, men to for år siden nominerte de vitterlig to menn på topp, og etter dette har de valgt en ledertrio med tre kvinner. Når jeg likevel føler meg rimelig trygg på at hun ikke kommer høyere enn tredjeplassen har det derfor mer med distrikt å gjøre enn med kjønn, da jeg regner med at det er en viss enighet om at Bergen bør ha en av de to toppkandidatene (som vel er det nærmeste vi kommer to sikre plasser?), og her er det Alf Helge og Harald som er aktuelle.

Hva angår fjerdeplassen er denne i utgangspunktet også en kampplass, med et godt valg kan dette bli en fast plass, men veldig mye skal klaffe om femteplassen også skal komme inn. (Det skjedde etter et godt valg i 1995, men det skyldtes også noen sære utjevningsmandatsordninger som nå er avskaffet) Her har jeg plassert ungdomskandidat Bjørnar Hamre (som med sine 27 år på valgdagen for øvrig er relativt gammel til å være ungdomskandidat). Ettersom han først og fremst var aktiv etter min HUV-tid må jeg tilstå at jeg ikke kjenner ham noe særlig, men når han er valgt som ungdomskandidat er han sikkert ålreit. Og ettersom UV for tiden er både aktive og kompetente har jeg god tro på at også nom.kom. tenker slik, samtidig som de heller ikke vil legge seg ut med ungdomsorganisasjonen, på tross av at hans oppslutning i lokallagene ikke kvalifiserer bedre enn til i beste fall 5. plass. Ungdomskandidater pleier imidlertid aldri å få så stor oppslutning i prøvenominasjoner, ettersom de normalt ikke har hatt så lang tid på å bygge seg opp, så dette tillegges neppe avgjørende vekt. Selv om jeg imidlertid ikke tror det blir tatt ut dissens her bør nok ikke Bjørnar føle seg for trygg...Nordhordaland har en solid kandidat (med bakgrunn bl.a. som ordfører, fylkesleder og førstekandidat til Stortinget for mitt nåværende hjemfylke), og har svært liten tradisjon for å gi konsesjoner til UV.

På femteplassen har jeg satt opp sittende fylkesleder, Synnøve fra Kvinnherad, men på denne plassen må jeg innrømme at jeg har betydelig tvil. Om man velger å tro at nominasjonskomitéen står sterkt på glidelåsprinsippet skal det her settes en kvinnelig kandidat. Den kvinnelige kandidaten som er plassert på femteplassen i to av tre regnemåter, og på fjerdeplass i den tredje, er imidlertid ikke Synnøve, men derimot mangeårig Bergen Venstre-medlem Grete Line Simonsen. Bakgrunnen for at hun ikke er plassert her er imidlertid at jeg svært vanskelig kan tenke meg at Bergen får tre av de fem øverste kandidatene, så da prioriterer man heller to fra det sørlige Hordaland, men fra ulike deler av denne.

På sjetteplass har jeg plassert tidligere omtalte Rolf Nesheim, som på denne måten blir å sette opp som øverste Nordhordalending. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at nominasjonskomitéen her vil prioritere distrikt foran glidelås og sette ham opp på femte.

Hva angår syvendeplassen har jeg her valgt å fravike glidelåsen, bl.a. fordi jeg ser for meg at en nominasjonskomité med leder fra Sotra må ha noen fra kysten utforbi Bergen på rimelig relevante plasser. Tore Turøy har også fått svært god oppslutning i dette området. I kommentatorfeltet har jeg imidlertid blitt gjort oppmerksom på at han ikke ble kalt inn til intervju (til forskjell fra de fleste andre i dette segmentet), så det kan gjerne tilsi at jeg bommer på denne plassen. Siden jeg imidlertid har skjønt at Turøy både er en engasjert og kreativ politiker, særlig innen samferdsel, velger jeg likevel å la ham stå.

På åttendeplass har jeg endelig funnet plass til Grete Line. Tre bergensere på topp åtte må jo ut fra foreliggende nominasjoner være greit. Jeg føler meg også rimelig sikker på at hun ikke er plassert noe LAVERE enn dette.

Til niendeplassen er det ærlig talt relativt tilfeldig hvem jeg har valgt, det står her mellom Lars Barstad, Torstein Hatlevik og Sverre Kleivkås. Dette er tre ikke-bergenske menn som har vært kalt inn til intervju, som har betydelig lokalpolitisk bakgrunn og bakgrunn fra HV-styret. Bakgrunnen for at jeg har prioritert Sverre er ikke vanskeligere enn at det alt er plassert to sunnhordalendinger på lista, og en mannlig nordhordalending er et par plasser lengre oppe. Fra Hardanger er det bare en annen høy kandidat, og hun er kvinne, dessuten så høyt oppe at det er en respektabel avstand mellom kandidatene.

Når jeg har plassert min gamle nestleder fra HUV-styret, Elizabeth T. Erichsen, på den siste av ti på topp plassen, må jeg innrømme at bakgrunnen for dette er at jeg tror at komitéen gjerne vil ha fem av hvert kjønn på topp ti. Og da kan man merke seg at Elizabeth i prøvenominasjonene er den øverste kvinnen som ikke er plassert, om man da velger å se bort fra nominasjonskomitéens leder og organisasjonens pol.nest, som jeg begge tror blir plassert på en av de 4-5 nederste plassene. Så langt ned på listen er det imidlertid et visst tilfeldighetselement over dette, så her kan det også f.eks. bli Idun Bortne (ref. hvem som er intervjuet - og for så vidt har høy varaplass pr. i dag), Kari Bente Helland eller Maren Børslien (dog neppe om Sverre Kleivkås er på plassen rett over).

I tidligere innleggsrunder har jeg først skrevet en serie artikler om nominasjonsprosessen og deretter tatt tipset til slutt. Siden jeg nå ikke aner når innstillingen fra Hordaland Venstres nominasjonskomité kommer velger jeg denne gangen å ta tipset først, så spanderer jeg heller noen analyseinnlegg om instillingen lar vente på seg. Om den imidlertid kommer fort - mitt tips er som følger:

1. Mona H. Hellesnes (Ulvik - Hardanger)

2. Alf Helge Greaker (DISSENS: Harald Hove) (Bergen)

3. Anne-Beth Njærheim (Bømlo - Ytre Sunnhordland)

4. Bjørnar Hamre (Bergen)

5. Synnøve Handeland (Kvinnherad - Indre Sunnhordland)

6. Rolf Nesheim (Lindås - Nordhordland)

7. Tore Turøy (Sotra - Fjell)

8. Grete Line Simonsen (Bergen)

9. Sverre Kleivkås (Ullensvang - Hardanger)

10. Elizabeth T. Erichsen (Sotra - Sund)

Og den omtales både i Bergens Tidende, med positiv vinkling, og i BA, med en litt mer negativ. I begge artiklene er det imidlertid sentralt at Hans-Carl nå er ute av bystyret. Han valgte å ikke ta kampvotering mot noen av de forhåndsprioriterte, noe som bl.a. antagelig skyldes at han kan telle, og så at han ikke ville vunnet mot noen av de fem. Ettersom fokuset deretter ble lagt på at han fra en sjetteplass fortsatt kunne ha en rolle i gruppa, ble reaksjonen at han heller ikke fikk beholde sin innstilte sjetteplass, men ble plassert på sisteplassen. Motkandidaten var en blodfersk Åsane Venstre-leder , som er den øverste kandidaten fra Åsane.

Nominasjonsmøtet valgte også i sin umåtelige visdom å forhåndsprioritere fem kandidater, hvorav 4 i 30-årene og en i 20-årene. Konsekvensen av dette er selvsagt at velgerne får minimal innflytelse på gruppa, det eneste de kan påvirke er hvem av de fem som ikke skal få sitte i bystyret, og hvem som skal være på varalista. Kanskje er det for å unngå å få inn visse personer, hva vet jeg.

Uansett, de får ha hell og lykke med valgkampen. Jeg tror nok den kvintetten har en profileringsjobb å gjøre for å tukte resultatet fra sist.

Men jeg tror også at de er vel kvalifiserte til å gjøre den.

Siden mitt forrige innlegg om nominasjonen i Hordaland har det kommet innspill fra flere lokallag. Sitsen i nominasjonsprosessen er nå som følger:

(Av plasshensyn kunne jeg bare ta med de 30 øverste - på forespørsel kan jeg sende fullstendig tabell på epost)

Denne tabellen kaller selvsagt på en forklaring. De nominerte er her plassert etter hvor mange nominasjoner de har fått - hvor det gis 1-10 poeng for plassene 10-1, og 0,5 poeng for plassene 11 til 15. På denne lista har Mona Hellesnes, Anne-Beth Njærheim, Alf Helge Greåker og Harald Hove fått de fire øverste plassene.

Denne regnemåten gir imidlertid de små Hardanger/Voss-lokallagene en betydelig mindre vekt en andre små og mellomstore lokallag med særskilte nominasjoner. For å ta høyde for dette har jeg i kolonne to lagt til grunn at denne nominasjonen skal behandles som fem enkeltstående identiske nominasjoner. Dette fører til at de som er nevnt på de 10 øverste plassene i deres nominasjon kommer høyere opp på listen enn det øvrige plasseringer skulle tilsi. Jeg har nevnt rekkefølgen med denne endringen i kolonne 3.

Dette gjør imidlertid ikke plasseringen særlig mye riktigere, ettersom minilokallag her får samme tyngde som store lag, selv om sitsen på nominasjonsmøtet er en ganske annen. Jeg har derfor prøvd å vekte nominasjonene etter størrelsen på lokallagene. Unge Venstre og Venstrekvinnelaget har etter hva jeg vet ikke egne delegasjoner på nominasjonsmøtet, men jeg har likevel telt med deres nominasjoner som om de hadde én delegat hver. Ettersom jeg her ikke sitter med detaljert informasjon har jeg vært nødt til å ta det etter hukommelsen fra min egen tid i fylkeslaget, noe som fører til at kolonne fire heller ikke er helt idiotsikker, for å si det mildt. Det kan imidlertid ikke ses bort fra denne argumentasjonen gir et mer nøyaktig bilde enn når alle nominasjoner gis lik vekt.

Fjell Venstres nominasjon nødvendiggjorde også en liten "vri" om deres skulle medregnes på linje med de andre. Ettersom andre lokallag kan dele ut inntil 57,5 poeng fordelt på 15 representanter tok jeg poengtallet og delte på 17, hvorpå jeg rundet av nedover. Alle Fjell Venstre nevner på sin liste er dermed gitt tre poeng hver.

Hva som kan utledes av tallene kan man jo tenke over selv - men jeg tar sikte på å komme tilbake til det i løpet av ikke så altfor lang tid.

I likhet med Bergen Venstre har også Hordland Venstre valgt å ha en åpen nominasjonsprosess, hvor lokallagenes prøvenominasjoner offentliggjøres på hjemmesidene. Personlig må jeg innrømme at jeg har visse utfordringer med å se på fylkestinget som et veldig slagkraftig poltisk organ, men ettersom det i noen grad er rekrutteringsarene for Stortingsvalget har det likevel en interesse. Alf Helge Greåker, leder i Bergen Venstre, har et mer positivt syn på dette, og stiller derfor til valg.

Nuvel. Jeg tar utgangspunkt i de samme prinsipper som ved lokalvalgsnominasjonen, og gir poeng på bakgrunn av dette. Tabellen blir i så fall seende slik ut:

Som man vil se har jeg i den siste kolonnen en uforståelig linje som heter "Sum m/vekting", som jeg skal gjøre nærmere rede for.

De feilkilder som gjør seg gjeldende ved nominasjoner gjør seg nemlig desto sterktere gjeldende ved fylkesnominasjonen, fordi lokallagene i Hordaland Venstre er svært ulike i størrelse og slikt. Lokallagene i Voss og Hardanger har med dette for øyet valgt å sette opp en felles liste, antagelig med sikte på å gi denne større slagkraft overfor nominasjonskomitéen. I mitt utregningssystem får dette imidlertid den motsatte effekt, ettersom det her kun er en nominasjon med poenggivning. I den kolonnen jeg har kalt "Sum m/vekting" er dette tatt høyde for ved at jeg har lagt til grunn at de fem lagene avholdt hver sin nominasjon, men at de fem listene ble identiske i samsvar med foreliggende liste. Foreløpige resultater vil i så fall bli endret til følgende:

1. Mona Hellesnes, Ulvik (1)
2. Alf Helge Greåker, Bergen (3)
3. Anne Beth Njærheim, Bømlo (2)
4. Grete Line Simonsen, Bergen (4)
5. Rolf Nesheim, Lindås (9)
6. Bjørnar Hamre, Bergen (4)
7. Sverre Kleivkås, Ullensvang (10)
8. Maren Børslien, Odda (14)
9. Arild Raftevoll, Askøy (17)
10. Bjørn Magne Hufthammer, Austevoll (6)
11. Synnøve Handeland (7)
12. Hilde Steinsland (19)
13. Harald Hove (8)
14. Frode Hervik (11)
15. Lars R. Djupevåg (20)

Dette systemet er imidlertid heller ikke idiotsikkert, ettersom man her vekter lag som Ullensvang og Granvin likt med Bergen, på tross av at de førstnevnte har 2-3 delegater hver, mens Bergen vel har noen og tyve. Det kunne vært nærliggende å gi poeng etter antall delegater prøvenominasjonen representerer, men for å gjøre det vil jeg trenge delegattallene på lokallagene.

Noen tendenser som kan spores alt nå er at det er to nye kandidater med stor oppslutning, Bergen Venstre-leder Alf Helge Greåker (33) og Ulvikordfører Mona Haugland Hellesnes (43).

Sittende førstekandidat og mangeårig fylkestingsmedlem Harald Hove (61) har havnet i en situasjon som minner litt om den hans kollega Hans-Carl (56) har havnet i i Bergen. Hans kollega Anne-Beth Njærheim (46) har imidlertid fått betydelig større grad av tillit, mens Venstres tredjemann på fylkestinget Bjørn Magne Hufthammer (28) (som kom inn på fast plass etter Inge Børsliens tragiske bortgang) heller ikke har noen grunn til å juble over prøvenominasjonsresultatene så langt. Forklaringen på dette er antagelig at han i stor grad opptrer i konkurranse med sin relativt jevnaldrende ungdomskandidat. Bjørnar Hamre (26) har ingen dårlig oppslutning, men kommer vesentlig dårligere ut i Hardangerregionen, hvor man ønsker en alternativ ungdomskanddiat i Maren Børslien (19). Sistnevnte er forøvrig datter av tidligere representant Inge Børslien.

Det er mange prøvenominasjoner i lokallagene som gjenstår - i Nordhordland (som ikke har noen UV-vennlig tradisjon, men hvor tidligere HUV-leder Frode Hervik nå er en sentral størrelse),  Askøy og Sotra-regionen (hvor tidligere UV-sentralstyremedlem Elizabeth T. Erichsen er enslig kommunestyremedlem i Sund), og flere andre steder.

Men vi er i gang.

Det kan finnes her. Når man sammenligner det med mitt tips kan jeg med en viss tilfredshet konstatere at jeg hadde syv av åtte rette på de øverste plassene, og den jeg ikke hadde rett på var en person man ikke med rimelighet kunne gjettet på fra utsiden. Plasseringene hadde jeg også brukbar kontroll på, men må konstatere at nominasjonskomitéen til forskjell fra meg tok sjansen på to nykommere på topplassene, og således har byttet om på Erlend og Anders. Denne Tom Furnes, som ikke hadde kommet opp før nå i prosessen, må det konstateres at var det nærmeste komitéen kom en overraskelse. De syv andre av de åtte øverste er i samsvar med de syv som deltok i toppkandidatdebatten, og rekkefølgen, hensett til kandidatenes posisjon på prøvenominasjonene,  er heller ikke overraskende. Man har også ment at det ikke er noen motsetning mellom å sitte i nominasjonskomitéen og å bli foreslått på en uprioritert niendeplass på lista, og det er jeg i grunnen enig i. Hensett til at Bergen antagelig har landets sterkeste (eller vakreste) Unge Venstre-lokallag (i hvert fall som ikke også er et fylkeslag;-) er det også naturlig at Unge Venstre har to av de ti øverste kandidatene, og da er lokallagslederen et godt valg.

Det kan også konstateres at det er enstemmighet om Julie på førsteplassen, noe som må kalles en gigantisk tillitserklæring, hensett til hennes tross alt begrensede erfaring med fast bystyreplass. Når hun imidlertid alt fikk massiv tillit i fem av syv lag, og andreplassen i det sjette, kan det imidlertid ikke utelukkes at nominasjonskomitéen følte at utgangspunktet var temmelig sterkt. Og gjorde hun også en god presentasjon er dette greit. Hun bør imidlertid neppe føle seg FOR trygg på plassen, da  både Hans-Carl og Anders hadde som kjent gjerne sett seg selv der.

Det er heller ingen overraskelse at det tas ut dissens på Hans-Carl på andreplassen, her står bokstavelig talt gammel mot ung. Det fremgår ikke hvem som har tatt ut dissensen i komitéen, men man kan jo gjøre seg sine tanker. Uansett er det klart at det måtte gå frem at det ikke var enstemmighet i komitéen om å fjerne Hans-Carl fra de høyeste plassene. Men om han stiller til kampvotering akkurat HER er jeg ikke overbevist om, hensett til den respekten for ungdomskandidaten han alltid har hatt.

Det mest skuffende med innstillingen, sett fra mitt ståsted, er det antall forhåndsprioriterte som er foreslått ? fem. Dette innebærer at om Venstre gjør et dårlig valg kan alle de fem forhåndsprioriterte riktignok risikere å miste sin plass, men om Venstre gjør et GODT valg (noe som vel er det vi jobber for) havner vi faktisk i en situasjon hvor nominasjonsmøtet ikke har overlatt noen som helst del av valget til velgerne (det har for så vidt skjedd at folk fra uprioritert plass klarer å passere prioriterte, men det er så sjeldent at jeg ikke gidder å regne med det).

Når jeg ser på listas helhet kunne jeg faktisk godt tenkt meg å foreslå at man valgte det maksimale antall forhåndsprioriterte, ti, slik at alle disse ti må drive en solid personlig valgkamp for å ha en sjanse til å bli valgt inn, og ingen har noe slikt som en sikker plass. Et annet argument for dette kan være at de fem øverste er solide valg, alle sammen, men en forbasket konform masse. Fire av fem er født på 70-tallet, fire av fem har Unge Venstre-bakgrunn i nyere tid (siste 8-10 år), fire av fem har høy utdanning (eller holder på med dette), fire av fem har sittet i fylkesstyret i løpet av de siste 2 åra, og alle er under 40. Én er student, to er offentlig ansatte (hvorav en heltidspolitiker) og to er ansatt i store bedrifter. Når det gjelder politiske meninger skal jeg villig innrømme at jeg ikke kjenner disse i detalj, men jeg har en følelse av at meningsflerheten her er vesentlig mindre enn det Bergen Venstre somhelhet har.

Og hva mer er: De fem neste på lista vil i stor grad kunne bøte på innsigelsene. På sjetteplassen har vi Hans-Carl, som kjenner Bergen Venstre bedre enn noen, som vil fylle seksti i løpet av neste valgperiode, og som er en veteran med en erfaring som vil være svært nyttig å trekke veksler på for det som uansett blir en svært ung gruppeledelse. På syvendeplassen har vi en uten så vidt solid partibakgrunn, men som er selvstendig næringsdrivende, "gründer" og en slik fyr som Venstre ønsker flere av. Han følges av en åttendeplass som bor på Laksevåg, en bydel hvor Venstre tradisjonelt ikke har stått sterkt, og som profilerer seg med en folkelig innfallsvinkel. Hva angår niendeplassen er det ikke tvil om at Unge Venstre står så sterkt i Bergen at de slett ikke har vondt av to plasser blant de forhåndsprioriterte, og man her vil kunne få inn en ung jente med både karisma og politisk bakgrunn og forstand. Og nederst blant de forhåndsprioriterte har de satt opp en person med tittelen ?tusenkunstner? ? og bare det er jo noe Venstre trenger. Hva mer er, denne damen er en ? ah ? ?voksen? dame, som vil passere 67 i løpet av valgperioden. Hun vil dermed kunne appellere i et segment hvor Bergen Venstre mildest talt ikke har hatt spesielt mye av verken velgere eller ledende skikkelser (og muligens heller ikke ? politikk?) i løpet av de siste årene.

Et alternativ i motsatt retning for å sikre velgernes valgmulighet kunne selvsagt ha vært å bare forhåndsprioritere én (eller t.o.m. null?), slik at velgerne får velge mellom over 70 stykker til de resterende plassene. På den måten får alle være med og kan drive valgkamp for eget kandidatur i den utstrekning de ønsker det, ulempen er at man risikerer å få inn folk som er populære i samfunnet, men som har begrenset Venstre-tilknytning og desto mindre interesse i å sitte i bystyret. Selv om det ofte i all hovedsak kommer inn kompetente og villige folk blant de øverste på lista kan dette fremstå som en litt vel stor risiko å ta.

Min konklusjon blir etter dette at nominasjonskomitéen har gjort en fornuftig innsats mht. hvem de har satt opp på de ti øverste plassene på lista.

Men; selv om fem forhåndsprioriterte er bra fremstår ti forhåndsprioriterte denne gang som dobbelt så bra.

Vel, mens jeg har holdt på med nyttige ting som jobb og familieforøkelse har jammen nominasjonskomitéen i Bergen Venstre rukket å gjøre ferdig sitt forslag til valgliste, som offentliggjøres kl. 12 i dag. Jeg rakk dermed ikke å gi dem mitt råd.

Det ville i korthet ha vært: Mange prioriterte. De årene Bergen Venstre hadde tre prioriterte fikk de inn to, men når de gikk opp til syv prioriterte doblet de gruppen. Med mange prioriterte finner man også plass til alle de profilerte kandidatene, og lar det i stor grad være opp til velgerne å velge blant dem, samtidig som man har en viss kontroll med hvem som kommer inn. Så lenge man prioriterer flere enn det man med rimelighet kan regne med å få inn er det INGEN som kan se på plassen sin som sikker, noe som innebærer at alle toppkandidatene må drive valgkamp og hanke inn stemmer for å sikre sin egen plass, og det er sunt for dynamikke i partiet.

Nok om det, la meg sette opp noen "siste liten"-tips.

Først, la oss se hvordan det  hadde sett ut om prøvenominasjonene hadde vært en bindende avstemning:

1.     Julie Andersland

2.     Erlend Horn

3.     Idun Bortne

4.     Åsta Årøen

5.     Anders Skoglund

6.     Trond Tveiten

7.     Hans-Carl Tveit

8.     Hanne Kvilhaugsvik

9.     Eli-Karin Gjengedal

10.  Øystein Brekke

Dette er ingen dårlig liste, heller ikke en usannsynlig. Med syv forhåndsprioriterte vil her Hans-Carl Tveit få den siste av de prioriterte plassene, en posisjon fra hvilken han etter all sannsynlighet kommer inn. Man må imidlertid merke seg at på denne listen har de to øverste kandidatene til sammen ca. ett års bystyreerfaring, noe som kan være litt snaut.

Så, over til det jeg tipper lista blir:

1.     Julie Andersland

2.     Anders Skoglund

3.     Erlend Horn

4.     Åsta Årøen

5.     Idun Bortne

6.     Hans-Carl Tveit

7.     Trond Tveiten

8.     Tarik Hedi

9.     Gyri Skre

10.  Øystein Brekke

 Jeg har her tippet Anders på en høyere plass enn det prøvenominasjonsprosessene tilhører, bl.a. fordi han har gjort en solid innsats i inneværende periode, samtidig som han har svært betydelig erfaring, og har fått en klar oppslutning i prosessene. Han har også betydelig fortid som gruppeleder i perioden 2004-07. Utover dette har jeg også tatt konsekvensen av at jeg ikke tror Eli Karin er interessert i å stå på lista, og at Hanne Kvilhaugsvik ikke har trukket seg fra komitéen. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at nominasjonskomitéen har gjort noen kontroversielle valg, og kanskje trukket nye navn opp av hatten? De gjør det fra tid til annen...

 Jeg har videre tippet at nominasjonskomitéen velger "mellomløsningen" på Hans-Carl, ved å ikke føre ham opp på de øverste plassene når prøvenominasjonene er så kritiske, men fortsatt gitt ham en posisjon som gjør det sannsynlig at han får en ny periode i bystyret. Det er for så vidt i samsvar med mitt råd fra tidligere, da jeg fortsatt tror at han har en hel del å tilføre.

 Videre har jeg her ikke skrevet noe om eventuelle dissenser, selv om det ikke skulle forbause meg om de er der - kanskje vi endelig får se en duell om førsteplassen mellom de mangeårige "ungdomskandidatkolleger" Anders og Julie? Eller tar Hans-Carl opp kampen likevel? Og vil noen i nominasjonskomiteen ta ut dissens på ham? Kanskje han er helt ute i listeforslaget?

 Kl. 12 14.10.10 vet vi mer - og dere som leser innlegget etter det, dvs. de fleste, kan se hvor bra jeg har tippet.

 Og muligens hånflire litt.

Om man imidlertid ser på hele listen over innspilte kandidater, ser man at det til sammen er spilt inn 29 navn, hvorav 20 menn og 9 kvinner. Det kan fremstå som noe kjedelig - nominasjonskomitéen har her en jobb å gjøre med å finne navn til listefyll-plassene. Liste uten fyll er ikke fest - og om fyll bare består av menn vil det også ha en noe mer begrenset appell.

Det gjelder både fest og kommunevalg.

Han har imidlertid et enestående nettverk i og utenom partiet (med for eksempel over 2000 Facebook-venner, og jeg tviler ikke på at han kjenner samtlige personlig), og dersom det fremkommer at flere av de mye nominerte kandidatene i 30-åra ikke samler seg om en kandidat til å stå øverst, men går for flere, vil jeg ikke avskrive hans muligheter på nominasjonsmøtet. Jeg vil imidlertid peke på at Geir Kjell Andersland for åtte år siden trakk seg som ordførerkandidat etter lignende prøvenominasjonsresultater - skjønt, hans var visst etter hva jeg husker enda verre.

Om Bergen Venstre imidlertid velger en liste med mange forhåndsprioriterte (noe jeg synes de bør, men det kommer jeg tilbake til i en senere artikkel), og Hans-Carl velger å stille førsteplassen til disposisjon og ikke være kandidat der, tror jeg at han godt kan få en forhåndsprioritert sjetteplass eller lignende. Og ut fra hans evne til å samle kumuleringer og slengere vil jeg se det som rimelig sikkert at han fra den plassen vil få fast plass i kommunestyret - i fire år til.

Og da vil han ikke være gruppeleder, men en åpenbar gruppenestor - og en person som både Venstre og bystyret vil ha nytte og glede av.

Som mange vet er jeg ofte mer interessert i synsing og taktikk enn politikk og slikt - derfor er min første bloggpost på lenge uten så mye politikk, men desto mer personifiseringer. Jeg arbeider med en større artikkel om Bergen Venstres prøvenominasjon, men her er et lite utdrag.

1. ?Poengliste?

En årviss øvelse på denne tiden av året er at rådmenn i en del kommuner, særlig de som enten har lite penger eller selv mener at de har det, legger frem et budsjettforslag med innsparingstiltak som antagelig ville vært effektive, men politisk sett fremstår som mer eller mindre totalt uspiselige. De to mest klassiske eksemplene er nedleggelse av skoler og innføring eller økning av eiendomsskatt. Dette gjøres på en helt annen måte enn på riksplan, hvor også de som legger frem budsjettforslaget er politikere og dermed må bruke en langt større politisk fingerspitzgefühl enn det en gjennomsnitts rådmann mener han må.

Så også med Terje Heggheim, rådmann i min hjemkommune, som i disse dager legger frem et kommunebudsjett med forslag om nedleggelse av samtlige grendeskoler (dvs. små og fådelte skoler) i kommunen, og konsentrasjon av elevene på større skoler. I forslaget gir han uttrykk for at det hadde vært ønskelig å beholde skolene, men at kommunen ikke har råd til dette. Personlig blir jeg heller lite forbauset om noen lokalpolitikere på mirakuløst vis finner penger på budsjettet til å beholde skolene og dermed sikrer seg heltestatus i de distriktene det gjelder, men det vil tiden vise. Spørsmålet i denne artikkelen er om det er bra eller dårlig at de små distriktsskolene forsvinner og elevene flyttes til større skoler i mer bebodde strøk.

Et åpenbart argument for endringen er selvsagt at man sparer penger. Jeg er usikker på hvor mye, avhengig av hva man må stille opp med av skyssordninger, etterlønn, infrastrukturell tilrettelegging mv., men noe er det uansett å spare. Dette kan brukes til å nedbetale gjeld, gi andre svake grupper bedre levekår, eller kanskje aller helst styrke de gjenværende skolene.

Videre er et godt argument for endringen at barna på små steder blir en del av et større miljø, og får flere impulser. Selv om lærerne har mindre tid til hver elev enn på de helt små skolene kan det likevel virke positivt på elevenes horisont å få flere voksne å forholde seg til. På et tidspunkt vil de også uansett måtte gå over på en større skole (i hvert fall de aller fleste av dem), og da kan det være bra for dem å lære seg til dette. Argumentet har imidlertid to sider; Det kan være vanskelig for barn å forholde seg til kamerater som bor flere mil unna etter skoletid, noe som kan få den konsekvensen at barna som bor langt unna kan falle utenfor i klassemiljøet på de større skolene.

Det mest brukte motargumentet mot å legge ned distriktene er at barna trenger en skole i sitt nærmiljø for å slippe å reise så langt. Det er imidlertid allerede i dag mange barn som må reise et godt stykke med buss for å komme på skolen, og etter hva jeg vet er det begrenset grunn til å tro at de har tatt skade av det. Men det må også tas med i betraktningen at det er slitsomt for små barn å stå så tidlig opp og reise langt. Min datter på 7 har imidlertid full evne til å stå tidlig opp selv om hun har tre minutter til skolen (for da blir hun kjørt - og kan dessuten spille data på SFO), så ungene er nok jevnt over mer tilpasningsdyktige til slike ting enn det vi tror.

Det endelige argumentet mot skolepolitikken, som er lett forånet og ikke så populært å bruke, er imidlertid også ytterst relevant: Det er et spørsmål om vi ønsker levende bygder eller ikke. Levende bygder krever nemlig at folk flytter til bygdene og bosetter seg der. De absolutt aller færreste småbarnsforeldre vil velge seg hus i en bygd hvor det er flere mil til skolen og små barn må ta buss, så båt, så buss for å komme seg på skolen, da de ikke tror det er bra. Så kan man selvsagt diskutere om det er bra for barn å bo i små bygde i det hele tatt, skole eller ikke.

Rådmannen i Flora later i hvert fall ikke til å mene det - eller, det ser vel heller ut til at det ikke er viktig nok å prioritere i et stramt kommunebudsjett. Her må nok politikerne rett og slett ta standpunkt til om de fortsatt ønsker at det skal bo folk i bygdene i kommunens mange utkanter, eller om de anser at dette er mindre viktig, og at det ikke gjør noe at disse reduseres til turist- og kuriositetssteder.

Personlig kjenner jeg ikke bygdelivet noe større - og det ser ikke ut til at det blir anledning til det i fremtiden heller.

(Først en liten definisjon: Når noen argumenterer mot et standpunkt på uriktige premisser, og dermed kritiserer en innretning, et system eller en mening på bakgrunn av dette, sier man at personen slåss mot en stråmann. Grusomt begrep, men kan fra tid til annen ha noe for seg. Piet Hein skildrer det slik:
En velkient form for polemik
består af det probate trik
ad dutte folk en mening på
hvis vanvidd alle kan forstå)

Noe som imidlertid argumenteres kraftfult og fyndig mot av en haug med politikere på høyresiden er at det angivelig skal være "Koseskolen" som er grunnen til at norske elever gjør det mindre bra på PISA-undersøkelsene (nå har jeg forøvrig sett på disse undersøkelsene, og norske elever gjør det sånn omtrent middels - men så pleier vi jo alltid å mene at vi skal være bedre enn utlendingene, så jeg velger å godta premisset likevel). Et søk på google gir noen hundre treff på "koseskolen"- og selvsagt en del treff på "kose skolen" og lignende ord fra Frp-sympatisører i diskusjonsforaene under artiklene.

Med koseskolen forstås etter hva jeg kan se en skole der det ikke stilles krav, det gis ikke nok lekser, det er ingen krav til ro og disiplin i timene - og flinke elever blir holdt nede til de er like dumme som alle de andre. Men er det nå dette som er tilfellet?

Vel, nå har jeg hatt gleden av å ha barn i skolen et par år, og så langt tror jeg dette kan besvares med ett ord:
Nei.
 
Når jeg fikk se de prøvene som 6-åringene i førsteklasse skal ta for å kartlegge leseferdigheter, ser jeg at det her stilles krav både til at de kan lese og forstå det de leser, og da jeg gikk i 1. klasse var det vitterlig ikke mange der som hadde behersket dette. Når jeg ser på leksene som de får, så drieer dette seg både om å lese flere sider med mindre skrift, gjøre regnestykker som var vanskeligere enn de vi fikk i førsteklasse - og helst lese en bok selv, samt tegne noen tegninger og slikt. Koseskole?

På konferansetimen spurte vi læreren om det var slik at elevene skulle skrive én eller to sider etter eget valg med skjønnskrift (at de i det hele tatt har opprettholdt dette faget viser etter mitt syn at det i hvert fall fortsatt finnes ting som verken er koselige eller nødvendige, men sikkert karakterbyggende)- vår lille datter kan nemlig være litt lur av og til, og gjør helst ikke for mye arbeid. Til dette svarte læreren "Ja - men siden Dina er så langt fremme, tror jeg vi fra nå av gir henne litt tilleggslekser, hun kan skrive av en side ekstra i leseboken i fin-skriftboken sin!". Koseskole?

Jeg kunne også nevne at når vår datter f.eks. ikke har spist opp maten sin eller gjort alt arbeidet hun skulle i løpet av en dag (det kan ha noe med gutter å gjøre - det synes da pappa virkelig hun er for liten til!) blir hennes mor eller jeg kalt inn til læreren, med beskjed om at dete bør tas opp hjemme for å få til nødvendige skjerpinger.

Hvis dette er en koseskole skal jeg personlig spise SVs skolepolitiske plattform.

Men når jeg tenker på alt det vi ikke fikk i lekser da vi var små, alt som ikke ble tatt opp - og ikke minst hvordan alle elever måtte gjøre omtrent de samme oppgavene uansett hvilket nivå vi var på - lurer jeg på om det ikke var vi som gikk på skolen på 80- og 90-tallet som gikk på den egentlige koseskolen? Og om skolen i dag ikke har tatt til seg en del forstandige endringer som på sikt vil gi oss et høyere nivå? Eller så kan det selvsagt være at kommunene Flora og Vestby, som er de to jeg har hatt elever i, ligger svært langt fremme på en del områder - men jeg har en vag følelse av at det skjer mye fornuftig i andre kommuner også.

Så får det heller våge seg at utlendingene også tar grep for å få en bedre skole - jeg er i hvert fall ikke bekymret for at mine barn skal måtte stå utenfor internasjonale høyere utdanningsinstitusjoner med fjøla si, for å bruke et annet banalt koseskoleargument.