Det som var riktig i 2013 trenger ikke å være det i 2017!

Vel, så er det blogging igjen, for første gang siden 2012. Er pinlig klar over at blogginnlegg pr. i dag er temmelig ut, men grunnen til at det gjøres på denne måten er at det jeg skal skrive er litt for langt for en fb-status, for sært for en kronikk (som jeg sikkert uansett ville ha slitt med å få inn noe sted), og både for langt og for sært til å være et leserinnlegg i en avis (dessuten hadde jeg nok ikke fått det inn andre steder enn i Firdaposten - og der leser kun en liten og synkende del av min målgruppe her. Skriveriet dreier seg om partiet jeg i mange år har vært medlem i og gjort en innsats for, men hvor innsatsen har blitt trappet betydelig ned etter siste kommunevalg (i hovedsak etter eget valg - men etter at jeg avviste en ny periode i bystyret har verken Flora eller SF Venstre  nødet meg til å ta posisjoner, for å si det slik).

 

Til saken: Selv om jeg neppe er på noen høyreside i Venstre, og nok står et godt stykke til venstre for vår sittende Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn, støttet jeg Venstres valgstrategi i 2013, om at et borgerlig flertall måtte gi en borgerlig regjering (var ikke akkurat en partitopp, men var nå gruppeleder for SF Venstres eneste bystyregruppe (unnskyld, Førde og Måløy), fjerdekandidat til Stortingsvalget og deltok på Landsmøtet rett før).

 

Jeg, som mange andre, valgte å svelge mitt mangeårige Frp-hat, og hadde forståelse for at et V over sperregrensen måtte komme til en løsning på regjeringsspørsmålet som også inkluderte dette partiet for å få byttet ut en litt for lengesittende Stoltenbergregjering. Da det på valgnatten var klart at de rødgrønne ikke var i nærheten å få flertall var det også klart at det skulle bli regjeringsskifte, og at både V og Frp skulle bidra til dette. All den tid Frp var større enn V og KrF til sammen (selv om de til forskjell fra de to andre måtte tåle en viss nedgang) var deres krav om regjeringsdeltagelse ikke urimelig. Etter løftene i valgkampen måtte vi akseptere det.

 

Imidlertid må jeg innrømme at jeg fikk vondt i magen da jeg de påfølgende uker måtte konstatere at alle de fire tidligere opposisjonspartiene satte seg sammen i Nydalen, med et noe uspesifisert prosjekt hvor det klareste var at Erna Solberg skulle bli statsminister. Vergen Trine eller Knut Arild ville HELT utelukke den firepartiergjeringen Høire hadde drømt om og talt varmt for i hele valgkampen, og det som skjedde de påfølgende dagene ble av partene betegnet som "sonderinger", men av media ble det sett på som regjeringsdrøftelser. Folk begynte også å legge kabaler om hvordan en regjering bestående av de fire partiene skulle se ut - og jeg skal tilstå at jeg også moret meg med kabalen selv, selv om jeg hadde betydelige kvaler med et slikt samarbeid.

 

Med dette utgangspunktet følte jeg, som svært mange andre Venstrefolk, en betydelig lettelse da det etter noen uker ble klart at Venstre og KrF hadde fått en avtale som innebar betydelige politiske konsesjoner, men hvor det samtidig var klart at det ikke ble noen firepartiregjering. V/KrF ville ikke motsette seg dannelsen av en H/Frp-regjering, men ville ikke selv delta i denne. Samtidig gjaldt det en avtale, partiene skulle lage budsjett med regjeringen, og de hadde et stående tilbud om å gå inn.

 

V kunne samtidig innkassere en stor miljøseier: Ingen olje i Lofoten. Dette skapte stor entusiasme i partiet, og en glede hos meg personlig. (Denne seieren kan også i ettertid ha vist seg temmelig verdifull, da dagens oljepriser og tvilen om oljens fremtid neppe gjør det mer attraktivt å bore der i fremtiden heller)

 

Likevel hadde jeg blandede følelser til hele prosjektet - var vi i opposisjon til en H/Frp-regjering, slik jeg opplevde at både Vs politikk og verdier tilsa? Eller var vi en del av regjeringens parlamentariske grunnlag? Venstrefolk kunne si mye om det tøvet regjeringen drev med, men samtidig var partiledelsen svært opptatt av å snakke om alle gjennomslagene vi fikk i samarbeidet, og hvordan dette stod i kontrast til den totale mangel på kontakt med regjeringen vi hadde hatt i de åtte foregående årene. Regjeringens målinger var varierende, mens vi stabiliserte oss over sperregrensen, men ofte under valgresultatet (for oss som var med i V i perioden 1997-2005 er det i utgangspunktet ikke noe dårlig nivå). Deres første egne forslag til statsbudsjett var ikke noe bra for de som har minst (og som V tradisjonelt vil ha mer til), men her fikk V/KrF gjennomslag for så store endringer at sluttresultatet slett ikke ble så verst. For V-folk, særlig her i området, var det vanskelig at regjeringen gikk inn for gruveslam i Førdefjorden, men all den tid de fikk umiddelbar og entusiastisk støtte fra Ap forstod vi at dette ville ha skjedd uavhengig av hvilke parti som dominerte regjeringen.

 

Det gledet mitt hjerte (det har jeg ingen problemer med å innrømme) at Frp gikk nedover på målingene, og gjorde et relativt dårlig kommunevalg. Kanskje de kunne lide samme regjeringseffekt som sine uvenner på den andre fløyen, som gikk fra tosifret til sperregrense? En annen interessant tendens var at V i begge mine hjembyer (Flora og Bergen) gikk i samarbeid med Ap, etter å enten ha vært i samarbeid med Høyre, eller signalisert at man hadde det som førstevalg.

 

Så kom flyktningekrisen i 2015.

 

Som mange andre liberalere er jeg noe usikker på om det er en så stor krise som mange sier, men når media og regjering sier det er slik er det vanskelig å kontre dette. "Jern-Erna" fikk gode muligheter til å vise ansvar på samme måte som da hun var kommunalminister, mens for Frp ble dette en kjempeeffekt. De har nå utpekt en meget Frp-sk politisk håndverker som "integreringsminister", og får sjansen til å bruke situasjonen til å føre praktisk Frp-politikk på et nivå vi knapt har sett maken til. De mest restriktive sidene av Aps politikk kombinert med Frps tradisjonelle retorikk på innvandringsfeltet gir mang en liberaler vondt i magen.

 

Og snart er det valg igjen. Nominasjonsprosessene er i startgropen, og media begynner å tegne på regjeringsprosjektene igjen. V har landsmøte i helga, og partiledelsen kommer her til å snakke om partiets gjennomslag i samarbeid med regjeringen. (Samtidig skryter de vel forhåpentligvis av de lokalpolitikere som har havnet i posisjon - også når det er samarbeid andre veien?)

 

Verken i Bergen eller Flora gjorde Venstre oppsiktsvekkende gode valg på å gå til valg sammen med andre "borgerlige" partier (den dag er enda langt unna hvor jeg godtar å omtale Frp som borgerlig uten anførselstegn), men både i Bergen og Flora kom vi likevel temmelig brukbart ut av det, ettersom vi ikke hadde bundet oss på å ikke se i andre retninger. Nettopp dette er et sentrumspartis fortrinn - at om det ikke får gjennomslag i den ene retningen, kan den ha mulighet til å gå i en annen.

 

Ved valget for snart tre år siden var det åpenbart uaktuelt for Venstre å se til Ap, selv om H heller ville være i regjering med Frp enn med oss. Til det hadde vi bundet oss for klart til en strategi om regjeringsskifte ved nytt flertall. Den situasjonen er vi ikke i nå, og bør vi heller ikke sette oss i, selv om vi blir presset av både media og regjeringspartiene til dette.

 

Det er ingenting i veien for å gå til valg på et førstevalg, som selvsagt bør være at V og KrF (gjerne sammen med MDG om det er mulig, og gjerne uten Sp) bytter ut Frp i regjeringen, og vi fortsetter å ha et borgerlig flertall.

 

Men til forskjell fra for fire år siden bør vi ikke gå til valg på at et flertall bestående av H-Frp-V-KrF nødvendigvis må gå sammen og gi fortsatt støtte til en enda mer høyrevridd regjering, og sikre Frp fortsatt støtte i regjeringskontorene. Vi trenger ikke å utelukke det, om vi får store nok konsesjoner, men vi MÅ være åpne for å kunne kaste ut Frp av regjeringskontorene selv om Høyre vil ha dem med. Dette innebærer også at vi ikke bør utelukke et samarbeid med partier til venstre for oss, heller ikke i regjering.Men skal dette være standpunktet vårt bør det formuleres om ikke så altfor lenge. Jeg er imidlertid fullt klar over at Trine ikke kan sende slike signaler på helgens landsmøte.

 

Jeg nøyer meg med å håpe på at hun ikke smeller døren hardere igjen enn at det kan være mulig å sette den på klem før Stortingsvalget.


Eggdonasjon og surrogati - rettslige betraktninger og muligheter innen dagens lovgivning.

 

Etter HKH Mette-Marits politiske handlinger (eller bruk av diplomatpass til vennetjenester i beste Giske-stil) for å hjelpe to søte små surrogati-barn av norske fedre, har debatten om surrogati blitt mer aktualisert enn på svært lenge. Samtidig har vi en nå avgått politidirektør som, i likhet med en profilert TV2-programleder, har fått barn på denne måten. De er langt fra alene om dette.

 

Mitt parti Venstre har levert en delt innstilling til sitt program på dette området. Flertallet går inn for å tillate eggdonasjon men ikke surrogati, hvilket er i tråd med Bioteknologinemndas anbefaling. Ett mindretall (bestående av tidligere Vårt Land-redaktør og Kirkerådsleder Thor Bjarne Bore) vil si nei til eggdonasjon, mens et annet mindretall (bestående av bl.a. UV-leder og Sogn og Fjordane Venstres førstekandidat Sveinung Rotevatn) ønsker å tillate både eggdonasjon og såkalt «altruistisk surrogati», samtidig som de vil arbeide for et internasjonalt forbud mot surrogati i næringsøyemed. Dette innebærer at kvinner som ønsker å stille sin livmor til disposisjon for å skaffe andre mennesker barn skal få anledning til dette, men om de tar betalt (dreier seg vel om 6-9 måneders arbeid, samt et pent risikotillegg?) skal det være forbudt. Grensedragningen er ikke gått inn på. (Utgiftsdekning og "tapt arbeidsfortjeneste" kan også komme opp i nokså pene beløp)

 

Bergens Tidende tar standpunktet at man i stedet for å åpne for surrogati vil gjøre det lettere å adoptere, en artikkel som blir grundig filleristet av Tallak L. Rundholt (gruppesekretær for Bergen Venstre, og enig med programkomiteens mindretall) i et blogginnlegg. Tallaks hovedankepunkt er at BTs leder ikke skiller mellom det som er moralsk riktig og det som bør være tillatt ? min ydmyke påstand er vel at dette ikke er direkte enkelt å gjøre, heller. (For en liberaler er det imidlertid fullt ut mulig (og tidvis riktig) å mene at noe er moralsk galt, men at staten ikke bør bruke sitt tvangsapparat til å forby og straffeforfølge det. Et eksempel på dette kan være sexkjøp.)

 

I denne forbindelse kan det imidlertid være interessant å se på dagens lovgivning og de muligheter dette etter gjeldende rett gir foreldre som ønsker barn, men hvor mors fysiske tilstand ikke tillater henne å bære frem barn.

 

(Evt. hvor foreldreparet består av to menn. Rettsstillingen for den av partene i paret som ikke er biologisk far vil i all hovedsak være den samme som for mor i heterofile konstellasjoner som benytter surrogati, men hans tilknytning vil kunne anses noe svakere ettersom han heller ikke vil ha mulighet for å stille med eggceller som barnet kan bli født av. Det kan ikke utelukkes at dette kan bli mulig noe lengre frem i tid, men fremtidige bioteknologiske muligheter velger jeg å avgrense mot her).

 

Terminologien som brukes på området er at barn som er født ved eggdonasjon vil ha en «biologisk mor», som er den som har født barnet, og en «genetisk mor» som er den som stiller med genene, dvs. egget. (for far finnes det ingen tilsvarende ulikhet - han stiller som kjent kun med biologisk materiale) Hovedregelen man her må begynne med er barnelovens § 2, den såkalte «mater est»-regelen, som sier at mor til barnet er den kvinne som har født barnet. (navnet på paragrafen skriver seg fra «pater est-regelen», som tradisjonelt gikk ut på at far til barnet var den som var gift med moren ? etter tidligere barnelov var det ikke påkrevd å definere moren, av åpenbare grunner) Lovgivningen har dermed gitt den biologiske moren forrang foran den genetiske. (Min personlige vurdering er at dette er en riktig vurdering av lovgiver, noe jeg kommer tilbake til under) Dette betyr imidlertid ikke at det med eggdonasjon ikke vil være muligheter for surrogati, også innen det lovverket som i så fall må antas å gjelde.

 

Den praktiske situasjonen vil da være at de som ønsker seg barn inngår en avtale med en dame om at hun skal bære dette frem (enten av godhet eller mot en økonomisk kompensasjon som i så fall vil gi en skatterettslig utfordring ? men denne avgrenser jeg mot her). Gitt at foreldrene har adekvate kjønnsceller, men at genetisk mor på grunn av sykdom e.l. ikke selv kan bære frem barnet, vil man i så fall befrukte et av hennes egg med mannens sæd utenfor livmoren (såkalt IVF, in vito fertilization), hvoretter det befruktede egget blir plassert i surrogatmoren (noe som fordrer at eggdonasjon blir tillatt, ettersom det etter gjeldende regelverk ikke er lov å plassere befruktede egg i livmoren til en annen kvinne enn den egget er tatt ut fra, men som forutsetningsvis endres når eggdonasjon er tillatt). Surrogatmor vil deretter bære frem barnet, og etter fødselen vil hun være juridisk mor etter barnelovens § 2. Hun har imidlertid full anledning til å signere på en avtale om at far skal ha foreldreansvaret alene, samt at barnet skal ha fast bosted hos ham (og dermed også hos genetisk mor) og at hun selv ikke skal ha samvær. 

 

De kan videre inngå en privat (bindende) avtale om at det barnebidrag hun skal betale til faren skal settes til kr 0. Dette er i prinsippet i strid med barnelovens regler, som sier at berettiget forelder ikke kan si fra seg barnebidrag (siden det er barnet som har rett til det), så om far på et senere tidspunkt finner det for godt å likevel kreve bidrag vil jeg i utgangspunktet anta at han vil få dette, så dette må evt. hindres ved at løftet om ikke å kreve bidrag styrkes med en bankgaranti e.l., noe som imidlertid bør være praktisk mulig.

 

På denne måten kan partene ha inngått en fullstendig surrogatiavtale i Norge, uten at regelverket er endret på andre måter enn at et egg etter befruktning kan plasseres i livmoren til en annen kvinne enn den det kommer fra. Dersom dette er realiteten i mindretallet i programkomiteen sitt forslag, er det noe jeg kan tiltre.

 

Imidlertid kan det jo selvsagt også oppstå konflikter her. Om f.eks. barnets biologiske og juridiske mor i løpet av svangerskapet ombestemmer seg, og ikke vil signere på at faren skal ha foreldreansvaret alene vil hun etter loven ha de retter en mor har; i utgangspunktet blir barnet hos henne, og ettersom hun og barnets far ikke bor sammen vil hun også etter barneloven ha foreldreansvaret alene. Far vil imidlertid fortsatt kunne kreve samvær og del i foreldreansvaret, noe han etter barnelov og rettspraksis normalt vil få. Han vil også kunne kreve at barnet skal ha fast bosted hos ham (og da også genetisk mor), under henvisning til at dette er til barnets beste og at han kan tilby den beste omsorgsbasen. Hvordan retten vil stille seg til dette? Tja, det gjenstår å se, men terskelen for å skille mor fra nyfødte barn vil normalt være høy, og at barn de første månedene har én primær tilknytningsperson er et barnefaglig standpunkt som har gjennomslag i jussen. Dette innebærer IKKE at ikke far og genetisk mor vil kunne få være foreldre for barnet, men normalt vil de i starten få en noe mer tilbaketrukken posisjon enn biologisk/juridisk mor. Denne kan imidlertid styrkes etter hvert, og om de over tid tilbyr en god omsorgsbase, samtidig som mors omsorgsbase viser seg å være mindre stabil, kan det heller ikke utelukkes at retten på et senere tidspunkt vil kunne konkludere med at det er til barnets beste å bytte fast bosted, særlig om det hele tiden har hatt en god og stabil tilknytning til samværsfar og genetisk mor.

 

Min vurdering er at man ikke kommer unna at det oppstår et bånd mellom barn og juridisk mor i løpet av de ni måneder førstnevnte befinner seg i sistnevntes livmor. Dette har jeg ikke noe vitenskapelig empiri på, så jeg velger denne gangen å forholde meg til lite vitenskapelig holdbare størrelser som sunn fornuft og personlige erfaringer (vel, min kones personlige erfaringer, for å være presis).

 

Denne tilknytningen tilsier med stor tyngde at den som føder barnet alltid bør ha «rett» til å være barnets mor, og gjør også at man bør være svært reservert mot en politisk linje som prioriterer genetisk mor foran biologisk, eller som innebærer at mor på forhånd bindende skal kunne si fra seg retten til å være mor. Et slikt politisk standpunkt vil også komme i direkte strid med et av hovedargumentene for eggdonasjon, nemlig at det å donere biologisk materiale ikke i seg selv gjør en til mor.

 

Med dette mener jeg å konkludere med at flertallet i Venstres programkomite, i likhet med bioteknologinemnda, har kommet til det mest forsvarlige standpunktet. Det restriktive mindretallet (Bore) har et tradisjonelt standpunkt som er logisk og intellektuelt forsvarlig (men som jeg er politisk uenig i, bl.a. fordi jeg mener at det biologiske materialet fra far og mor bør likestilles), mens det mer ytterliggående mindretallet nok bør bruke tiden fremover til å definere hva det faktisk mener om «mater est»-regelen i barnelovens § 2.

 

Odd Bovim

 

Venstremedlem

 

Advokat med barnerettssaker i porteføljen

 

Tidligere ansatt i Helse- og omsorgsdepartementets Helserettsavdeling, med arbeidsfelt bioteknologiloven.

 


Hvem bør NÅ bli nestleder i Venstre?

Som de fleste vil ha fått med seg går det nå en nestlederdebatt i Venstre, hvor alt tyder på at det blir kampvotering mellom to kandidater, Guri Melby og valgkomiteens valg Terje Breivik.

Etter mitt tidligere blogginnlegg om dette spørsmålet er det neppe noe stort sjokk at jeg holder en knapp på Guri i denne kampen. Jeg har imidlertid registrert at blant mine politiske kolleger/allierte er man relativt splittet i synet - i Hordaland Venstre er det et betydelig flertall som støtter Terje, mens i Unge Venstre synes Guri å ha en betydelig oppslutning. Hun har også oppslutning blant en del andre "Venstre-topper" rundt omkring, men deres utspill i saken har også fått Terjes støttespillere til å gå offentlig ut og fortelle hvorfor de reflekterer som de gjør.

Heller ikke for meg er det et åpenbart valg - jeg kjenner Terje fra tidligere, ettersom han er mangeårig leder i Hordaland Venstre. Han var leder i fylkespartiet da jeg var leder i Hordaland Unge Venstre i 2004, og jeg har i all hovedsak kun positivt å si om hans lederstil og form. Videre er det hevet over tvil at han har vært den suverent beste generalsekretæren Venstre har hatt i min medlemstid, og han har en betydelig del av æren for at partiet i all hovedsak kunne holde på, og til og med styrke, sin eksisterende organiasjonsstruktur etter katastrofevalget i 2009.

Når det gjelder Guri har hun ikke vært i systemet så lenge som Terje. Ungdom er ikke i seg selv en kvalifikasjon for en høy politisk posisjon, og det kan godt være at Terje representerer mer tyngde enn henne - i hvert fall på det organisatoriske planet. Samtidig har imidlertid Guri en erfaring Terje ikke har; nemlig å være førstekandidat og politisk frontfigur i et fylke til et Stortingsvalg, faktisk to ganger.

For meg blir det likevel til slutt et spørsmål om sammensetningen av det sentralstyret som kan styre organisasjonen til nye høyder fremover. Da trenger vi en ledertrio som kan komplettere hverandre, og gi hverandre nye innspill og nye tanker. Realiteten i inneværende periode er at Trine og Ola har befunnet seg i Oslo og på sentrale kontorer her, mens Terje har befunnet seg i det samme systemet og hatt hoveddelen av sin dialog med de samme som ledelsen forøvrig. Når man da tenker på at partiet skal være parti for hele Norge, og også ivareta en svært stor mengde lokalpolitikere utenfor Oslo, ser jeg det som et sentralt poeng at man kan ta inn en som har vært i det systemet temmelig nylig.

Og selv om ungdom ikke er et argument i seg selv  så ER det et argument at når vi skal vise bredden i partiet blir det litt spesielt at vi skal ha en ledertrio bestående av tre personer født i perioden 1966-69. Men det hadde vi jo også når vår nå avgåtte nestleder satt i ledelsen, så det er ikke et veldig tungt argument.

Videre må jeg innrømme at jeg syns det optimale resultatet for Venstre og organisasjonen hadde vært at Guri ble nestleder - og at Terje fortsatte som Generalsekretær. Det er også en svært viktig posisjon i partiet, og slik han har klart å fylle det har det vært en posisjon som gir en betydelig innflytelse over hele partisystemet, og med rette person på denne plassen styrker det også dette. Men slik saken har utviklet seg innser jeg at en slik løsning antagelig er for mye å håpe på.

Det kan også være interessant for de som bryr seg om EU-spørsmålet å registrere at det er enighet om at en sentral nei-person i ledertrioen skal erstattes med en relativt klar og tydelig ja-person.


Sats på en 80-tallsdame!

Som de fleste som har fulgt med i norsk politikk de siste ukene har fått med seg må Venstre - en smule uventet - skaffe seg ny nestleder. Tema for denne bloggen er ikke hvor forferdelig saken er, heller ikke hvor bra partiet har håndtert den eller hvordan drikkekulturen er i politiske partier - tvert imot er det nå på høy tid å se fremover.

 

Situasjonen nå er at det kommer en brå nestlederdebatt, hvor det hives frem kandidater i søkk og kav. I mitt eget fylke, Sogn og Fjordane, kunne vi hatt to gode kandidater i Eid-ordfører Alfred Bjørlo og Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn, men begge disse har signalisert at de ikke er interesserte på det nåværende tidspunkt. Da må vi altså se oss om i andre fylker.

 

Det har blitt lansert en del kandidater, stort sett bare bra folk. Det de har til felles er at det enten er menn på alder med Helge eller eldre (et hederlig unntak for Lars-Henrik Michelsen, men han ser jeg med respekt å melde på som en outsider), eller damer som er noe yngre, ofte født på 80-tallet. Samtlige Venstrefolk som har sine røtter i Osloregionen må nok denne gangen godta at nestlederen ikke kommer til å komme derfra (noe som bl.a. utelukker Abid Raja og Toril Berge), men både i Midt- Sør- og Vestlandet har vi også gode kandidater. Jeg vil her se på tre kandidater som jeg vurderer som spennende navn i nestlederposisjonen.

 

Guri Melby er visstnok den som har vært hyppigst nevnt til nå i prosessen. Hun er 31 år og etter hva jeg forstår lærer med hovedfag og litt forskjellig. Hun har solid lokalpolitisk bakgrunn både fra sin opprinnelige hjemkommune og fra Trondheim, og har også sittet i sentralstyret i Venstre de siste årene. Videre var hun Sør-Trøndelag Venstres toppkandidat både i 2005 og 2009, dog uten å komme inn noen av gangene.

 

Eva Kvelland er en ekte sørlending i enhver positiv forstand i ordet (og muligens flere også, hva vet jeg). For tiden er hun stipendiat ved "Universitetet" i Agder, og sitter i kommunestyret i Kristiansand (hvor hun i likhet med meg ble valgt inn fra en femteplass). Hun har også vært ung førstekandidat for Vest-Agder Venstre i 2001, men dessverre lyktes de ikke i å renominere henne i -05 (hvor de faktisk fikk inn en dame, som jeg ærlig talt aldri hørte mere fra, annet enn at hun muligens var mot felles ekteskapslov). Videre var hun politisk rådgiver for Lars Sponheim i Bondevikregjeringen, og har gjennom dette skaffet seg en ikke ubetydelig rikspolitisk ballast. Hun er også en av svært få kvinner som har vært generalsekretær i Unge Venstre, noe hun ble i en alder av 21 år - og gikk etter hva jeg vet rett derfra til jobb for Sponheim. Personlig finner jeg det forbausende at hun ikke er nevnt i noen av spekulasjonsartiklene på politisk.no, men at hun har vært nevnt som aktuell vet jeg.

 

På slutten av dagen konkluderer jeg likevel med at Vestlandet bør ha en person i ledertrioen - og også at Stavanger Venstre bør beholde plassen. Iselin Nybø er nylig gått av som fylkesleder i Rogaland Venstre (forøvrig en posisjon Helge hadde før henne), men ønsker fortsatt en ny periode som direktevalgt medlem i landsstyret. Hun sitter i sin andre periode i bystyret i Stavanger, og har forut for dette sittet en periode som gruppeleder for en en-dames gruppe i kommunestyret i Randaberg. Videre har hun, i likhet med begge de to andre, en solid Unge Venstre bakgrunn (og jeg har selv hatt gleden av å sitte som hennes nestleder i Hordaland Unge Venstre, før jeg selv overtok som leder). Noe hun også har er et oppriktig engasjement for grunnleggende liberale rettigheter - hun er liberaler i hjerte og sinn, samtidig som hun har en svært høy moralsk standard som neppe vil gjøre partiet vondt akkurat nå.

 

Av andre 80-tallsdamer som kunne vært aktuelle nevner jeg avgått Unge Venstre-leder Anne Solsvik (som pt. er personlig rådgiver for Trine Skei Grande) - og skal vi være så liberale at vi later som at slutten av 70-tallet også er 80-tallet kunne ordførerkandidat og nå kommunalråd i Bergen Julie Andersland vært et spennende alternativ. Disse fremstår imidlertid mer som outsidere, og har etter hva jeg kan se heller ikke vært lansert.

 

En av kandidatene som ellers har vært nevnt er sittende Generalsekretær i Venstre, Terje Breivik. Han er utvilsomt den mest stødige og solide av kandidatene, men jeg er VELDIG tvilende til at det er det vi trenger nå. Dessuten er jeg personlig av den oppfatning at vi ikke har råd til å gi slipp på ham som Generalsekretær - jeg har hatt gleden av å sitte i styre også med ham, og vet at han har en veldig styrke på det organisatoriske.

 

Dette var altså mitt lille innlegg i debatten. Selv om det er veldig bra med ledertrio bestående av tre personer i midten av 40-åra (slik vi hadde til nå, og kommer til å fortsette å ha om vi velger en av de hyppigst lanserte mennene), tenker jeg at det hadde vært friskt å satse litt yngre og bedre nå, særlig når vi har tre så solide kvinnelige kandidater.

 

Skjønt, sist jeg anbefalte damer til en posisjon endte det visstnok med at alle erklærte at de IKKE var kandidater...

 


Gullvekten - hva er greit å si?

De siste dager og uker har både regionalt og nasjonalt vis at personer som skal snakke i offentligheten  være utrolig nøye med hva man sier i offentligheten. Er det bra med en sterk kollektiv bevissthet som arresterer det som er lov og ikke lov å si? Eller virker det negativt inn på ytringsfrihet og offentlig debatt?

 

1. Det startet lokalt: Med min gode kommunestyre- og komitelederkollega Jacob Nødseth, som har fått forholdsvis besk kritikk etter sin omtale av tidligere ordfører Bente Frøyen Steindal. Han måtte ta selvkritikk - ultra light, men likevel.

 

2. Også etter dette, i en metadebatt, fikk Firdaposten pes, og beklaget i papirutgaven, etter å ha omtalt to profilerte Ap-representanter som "Tuppen og Lillemor", fordi de kommer med politiske utspill sammen.

 

3. I helgen klarer altså noen musikalske hellbillly's (som jeg må innrømme at jeg ikke assosierte med annet enn rens av vasken) å lansere det nye ordet "mokkamann", hvorpå de selv blir betegnet "fittehøl" - og dette skaper en gigantisk debatt, hvor det stort sett konkluderes med at det ikke er grunnlag for noen gigantisk debatt.

 

4. Og i dag: Min partifelle Abid Raja opplever omfattende kritikk , bl.a. hitling fra Høires stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen, etter å ha omtalt usympatiske størrelser innen muslimske krigsmotstandere som "skadedyr".

 

Personlig må jeg ærlig innrømme at jeg syns slike debatter er lite givende. Jacobs utsagn burde vært usagt, men å kalle det mobbing er å ta i. Det er lite konstruktivt å betegne politikere "Tuppen og Lillemor", men stikker vi frem nesa får vi tåle såpass. "Moccamann" er en umorsom vits, men det går det an å si på en vesentlig mer lavmælt måte. Og når det gjaldt skadedyr-betegnelsen tenkte jeg verken på nazier eller Rwanda før Tobben minte meg på det - Abid er engasjert og formulerer seg tabloid, det må tåles.

 

Og personlig er jeg nok ikke noen voldsom spissformulator, men mener at både politikere, journalister og andre kjentfolk får stå for det de sier - og så får vi prøve å tolke hverandre i beste mening.

 

Men for all del, det kan også være at jeg har for lite respekt for andres følelser når utsagn faktisk sårer - det verste jeg har opplevd i mediesammenheng er at formuleringene er "skrankeadvokatske", så kanskje blir jeg mindre tolerant når jeg hører noe verre.

 

Men i mellomtiden vil jeg gjerne heller delta i debatter enn metadebatter.

 

Og siste: Antagelig vil en viss håndballkommentator måtte legge seg flat, men tiden får vise.


Hvilken kvinne blir Sponheims etterfølger?

 

Æææh...Trine Skei Grande?

 

Joda, mange som leser denne overskriften vil jo reagere temmelig spontant på denne, ved å tenke på at dette ble jo avgjort for ca. 1,5 år siden da Venstres landsmøte valgte Trine som Venstres nye leder, og dermed Lars Sponheims etterfølger. Det er imidlertid også en annen Sponheim-etterfølger som skal nomineres, nemlig førstekandidaten til Hordaland Venstre ved Stortingsvalget i 2013.

 

 Nå som kortene er lagt etter kommunevalget vet man hvordan det har gått med folk, og ser at de trendene man har sett siden før valget ikke har endret seg veldig mye. Min vurdering er at Hordaland Venstre ved valget i 2013, for første gang i historien, kommer til ha en kvinnelig førstekandidat til Stortinget, med svært gode muligheter for å bli Stortingsrepresentant. Hordaland Venstre har tidligere hatt en kvinnelig fast representant i May-Britt Vihovde i valgperioden 97-01. Hun var også møtende vara i hele perioden 01-05, da Lars Sponheim var landbruksminister. Hun bor nå i Haugesund, og var ordførerkandidat der, så hun er ikke aktuell som kandidat ved dette valget. Det er imidlertid flere andre damer.

 

Mona Haugland Hellenes har etter min vurdering et visst favorittstempel. Hun gjorde et svært godt valgresultat i Lars Sponheims hjembygd Ulvik for fire år siden og ble da ordfører. I år gjorde hun det enda bedre og Venstre ble Ulviks suverent største parti. Hun tapte imidlertid ordførerkjedet etter en allianse mellom samtlige andre partier i kommunestyret, men ble da fylkesvaraordfører i Hordaland. Ellers en svært profilert monstermast-motstander, noe som utvilsomt har profilert både henne og Hordaland Venstre på en god måte.

 

Gunn-Vivian Eide var 3. kandidat ved Stortingsvalget i 2009, hvor nåværende fylkesmann Lars Sponheim stod på førsteplass og Lars-Henrik Michelsen på 2. Sistnevnte  er nå bosatt i Oslo og har etter hva jeg vet ingen sentrale posisjoner som folke- eller tillitsvalgt i Venstresystemet, så ut fra det kan man jo se på Gunn-Vivian som en naturlig kandidat. Hun har bred erfaring med politikk både på lokal- og riksplan, ettersom hun var leder i Unge Venstre 1990-92 og førstekandidat og formannskapsmedlem i Bergen 1991-99. Etter dette har hun etter hva jeg vet ikke hatt folkevalgte verv, men har vært aktiv i Hordaland og Bergen Venstre og er nå nestleder i fylkeslaget.

 

Gunn-Vivian var etter sigende også den som ble sett på den naturlige kandidaten den første tiden etter valget. Mona har imidlertid i tiden etter dette profilert seg vesentlig mer, ettersom hun har stilt til valg som ordførerkandidat både i Ulvik og i Hordaland, mens Gunn-Vivian har holdt seg unna det folkevalgte.

 

Den tredje kandidaten som bør trekkes frem i denne sammenheng er hun som var Bergen Venstres ordførerkandidat ved dette valget, Julie Andersland. Med under to års bystyreerfaring har hun klart å få til fremgang fra valgresultatet sist, øke tallet på bystyrerepresentanter fra 4 til 5, og samtidig profilert Venstre som den ledende miljøopposisjonen i bystyret. Det kan imidlertid innvendes at Julie antagelig heller bør sitte i Bergen ut denne perioden, og vokse som politiker i sin egen hjemby først.

 

Det finnes også andre kvinner som ikke må utelukkes i denne kampen; Venstrekvinnelagets leder og bystyremedlem i Bergen Åsta Årøen, nyvalgt Granvin-ordfører og tidligere fylkestingsmedlem Ingebjørg Winjum, fylkesleder og nylig avgått varaordfører Synnøve Handeland og bystyremedlem i Bergen Idun Bortne.

 

På herresiden er det imidlertid etter min vurdering betraktelig tynnere. De to navnene som her renner meg først i tanken er de respektive andrekandidater i Bergen og i fylket; Erlend Horn og Alf Helge Greaker. Begge disse fordrer imidlertid at førstekandidaten IKKE kommer fra Bergen, da det nok er lite sannsynlig at Bergen Venstre får de to første plassene.

 

Og da er det, etter mitt syn, én kandidat som utmerker seg veldig. Men det er enda en stund igjen, da.

 


Hva nå, mine venner?

Først av alt: Jeg vil overbringe mine dypeste kondolanser til de berørte etter massakren på Utøya og terrorangrepet i Oslo. Etter hva jeg forstår kjenner jeg ikke personlig noen av de omkomne, men det er liten tvil om at jeg kjenner noen som kjenner, i likhet med de fleste som har vanket i ungdomspolitiske miljøer de siste 20 årene. Det er vanskelig å finne ord som egentlig kan si noe om dette, så bare;

Kondolerer. Så utrolig mye. Til dere alle.

Ingen er dømt for handlingene enda, og man skal være forsiktig med å forhåndsprosedere slike saker.

Likevel; Foreløpige undersøkelser indikerer at dette er handlingene til en enslig galning, som har hatt holdninger han selv kaller "kulturkonservative", men som mange andre vil kalle lett høyreekstreme - av den typen som står i motsetning til å være verdiliberal. Og selv om både jeg og mitt parti har vært uenig i AUF i mangt og meget er det ikke tvil om at vi har stått skulder ved skulder (selv om vi sjelden har villet innrømme det) i kampen for det verdiliberale idegrunnlag. 

Etter hva jeg skjønner har mistenkte bodd på en gård på Østlandet, og har her hatt gode muligheter til å planlegge et terrorangrep på dette nivået. Han har ikke vanket i miljøer eller tidligere begått handlinger som har gitt noen grunn til å overvåke ham - har vært registrert med våpen, men det har han til felles med altfor mange andre.

Den instinktive reaksjonen for et samfunn vil alltid være; Hvordan kan vi hindre at dette skjer igjen? Hva skal vi gjøre nå?

Denne debatten vil gå de neste dagene, ukene, månedene og antageligvis årene. Det historiske som skjedde i går vil bli trukket frem, og vi vil bli minnet på det, antagelig så lenge noen av oss lever. De betraktningene jeg gjør vil dermed være ytterst foreløpige:

- Først kan vi konstatere det selvfølgelige: en enda mer restriktiv innvandrings- og asylpolitikk, strenger krav til nye landsmenn og denslags vissvass hadde ikke gjort noen forskjell. Mannen var hvit, norsk statsborger, og flasket opp på norske verdier så gode som noen.

- Deretter: Mer overvåkning (les DLD etc.) hadde ikke gjort noen forskjell. Mannen hadde aldri gjort noe som gjorde det naturlig at han skulle få søkelys på seg, var neppe mulig å overvåke med midler politiet uansett kunne ha brukt. Ingen overvåkning kan kartlegge nøyaktig hvem som potensielt gjør noe galt.

- En (enda) mer restriktiv våpenlovgivning kan det ikke utelukkes at hadde gjort en forskjell. Selv om det er svært vanskelig å si noe om mannens psykiske tilstand er det imidlertid mye som tyder på at han også hadde bestått strengere psykiske tester.

- Bedre vakthold på (politiske) kultur- og ungdomsarrangementer er alltid en god ide. De fleste skjønner imidlertid at det ikek kan være aktuelt med væpnede vakter på alle arrangementer hvor ungdom samles, og etter hva jeg vet har man alltid en god kontakt med myndighetene før og under begivenhetene. Det later foreløpig ikke til at noen kan kritiseres for at mannen fikk komme ut på øya - dog kunne man ha stilt spørsmål ved at han hadde med våpen ut, men det kan ikke forlanges at man tenker slik når det kommer en person med politilegitimasjon.

Som sagt vil denne debatten gå i lang tid fremover. Alt tyder på at de debatterende har kompetanse nok til å komme på bedre konklusjoner enn meg - hva det blir får tiden vise.

Min foreløpige konklusjon er imidlertid som følger: Dette er en grusom handling, men det er faktisk ikke mulig å gardere seg mot den. Uansett hvor langt man går bort fra et liberalt demokrati i sikkerhetens navn, kan ting som dette hende. Gale mennesker finnes, ondskapen finnes - og selv det mest grusomme kan vi ikke alltid unngå.

Det som er viktig nå er at de berørte trøster hverandre, vi alle yter den hjelp vi kan - og både AUF og vi fortsetter, fra hver vår kant, å kjempe for de verdiliberale idealer.

Om det er konklusjon vi klarer å holde på, er det i hvert fall noe, eller?  

 


Redegjørelse for tipset - fylkesnominasjonen

Så har jeg altså kommet opp med et tips på topp 10 ? bakgrunnen for tipset er de foreliggende prøvenominasjoner, i sammenheng med min ringe kunnskap om nominasjonsprosesser generelt og Hordaland Venstre spesielt. Som alle vet er ikke prøvenominasjoner alene avgjørende, når det skal settes opp en valgliste i et fylke må det også tas hensyn til distrikt, kjønnsbalanse, alder, mv. (En tidligere styrefelle av meg kom en gang med et hjertesukk om at det er temmelig fascinerende å være med i en organisasjon hvor kompetanse i beste fall har tredjeprioritet..)

Velvel. Ut fra foreliggende nominasjoner må man konstatere at uansett hvordan man snur og vender på prøvenominasjonslistene havner den populære ordføreren som ble rikskjendis på monstermast-saken øverst på lista. Tallene er ikke noe mindre overbevisende enn det var for den kvinnelige førstekandidaten i Bergen, så jeg kan ikke skjønne annet enn at hun må bli plassert på førsteplassen. Jeg har også vondt for å tro at det kan være tatt ut noen dissens her, men jeg kan selvsagt ikke utelukke at Harald Hove har sagt førsteplass eller intet, og dette har vært tilstrekkelig til å presse 1-2 medlemmer av nom.kom til å stemme på ham.

På andreplassen har jeg satt opp to kandidater som antagelig begge ser på seg selv som en naturlig kandidat til førsteplassen. Alf Helge Greaker hadde en svært god start med førsteplasser i både Bergen Venstre og Unge Venstre, og har i stor grad fulgt opp dette videre i prosessen. Dog ikke tilstrekkelig til å gjøre Mona rangen stridig på førsteplassen,  og det er også enkelte lokallag som ikke har ført ham opp på høy plass i det hele tatt. Disse har i stor grad prioritert sittende førstekandidat Harald Hove, selv om han etter mitt poengsystem har kommet temmelig dårlig ut (bl.a. hensett til at han primært er lansert i små lokallag). Argumentasjonen til de medlemmene av nominasjonskomitéen som  har tatt ut dissensen kan imidlertid være at Harald har tre topplasseringer mot Alf Helges to (Mona har heller ikke mer enn 3,5, så har Synnøve og Tore Turøy en hver, og Anne Beth en halv) og at det er fem lag som ønsker Harald på topp 3, men bare fire som ønsker Alf Helge. Det er også en grunn til at jeg bevisst ikke har tippet ham på noen annen høy plass, det handler bl.a. om at jeg ikke tror han vil ha noe lavere enn en annenplass (dog vel gjerne får en sisteplass), og at listetoppen ikke er stor nok for både ham og Alf Helge.

På tredjeplassen har jeg tippet Anne Beth Njærheim, den av de tre sittende fylkestingsrepresentantene som har fått best oppslutning. Om man skal legge til grunn mine regnestykker har hun faktisk etter to av tre regnemåter gjort seg fortjent til andreplassen, og det er tre toppkandidater som utmerker seg. Hordaland Venstre har en viss tradisjon for å være glidelåsprinsipp-fans, men to for år siden nominerte de vitterlig to menn på topp, og etter dette har de valgt en ledertrio med tre kvinner. Når jeg likevel føler meg rimelig trygg på at hun ikke kommer høyere enn tredjeplassen har det derfor mer med distrikt å gjøre enn med kjønn, da jeg regner med at det er en viss enighet om at Bergen bør ha en av de to toppkandidatene (som vel er det nærmeste vi kommer to sikre plasser?), og her er det Alf Helge og Harald som er aktuelle.

Hva angår fjerdeplassen er denne i utgangspunktet også en kampplass, med et godt valg kan dette bli en fast plass, men veldig mye skal klaffe om femteplassen også skal komme inn. (Det skjedde etter et godt valg i 1995, men det skyldtes også noen sære utjevningsmandatsordninger som nå er avskaffet) Her har jeg plassert ungdomskandidat Bjørnar Hamre (som med sine 27 år på valgdagen for øvrig er relativt gammel til å være ungdomskandidat). Ettersom han først og fremst var aktiv etter min HUV-tid må jeg tilstå at jeg ikke kjenner ham noe særlig, men når han er valgt som ungdomskandidat er han sikkert ålreit. Og ettersom UV for tiden er både aktive og kompetente har jeg god tro på at også nom.kom. tenker slik, samtidig som de heller ikke vil legge seg ut med ungdomsorganisasjonen, på tross av at hans oppslutning i lokallagene ikke kvalifiserer bedre enn til i beste fall 5. plass. Ungdomskandidater pleier imidlertid aldri å få så stor oppslutning i prøvenominasjoner, ettersom de normalt ikke har hatt så lang tid på å bygge seg opp, så dette tillegges neppe avgjørende vekt. Selv om jeg imidlertid ikke tror det blir tatt ut dissens her bør nok ikke Bjørnar føle seg for trygg...Nordhordaland har en solid kandidat (med bakgrunn bl.a. som ordfører, fylkesleder og førstekandidat til Stortinget for mitt nåværende hjemfylke), og har svært liten tradisjon for å gi konsesjoner til UV.

På femteplassen har jeg satt opp sittende fylkesleder, Synnøve fra Kvinnherad, men på denne plassen må jeg innrømme at jeg har betydelig tvil. Om man velger å tro at nominasjonskomitéen står sterkt på glidelåsprinsippet skal det her settes en kvinnelig kandidat. Den kvinnelige kandidaten som er plassert på femteplassen i to av tre regnemåter, og på fjerdeplass i den tredje, er imidlertid ikke Synnøve, men derimot mangeårig Bergen Venstre-medlem Grete Line Simonsen. Bakgrunnen for at hun ikke er plassert her er imidlertid at jeg svært vanskelig kan tenke meg at Bergen får tre av de fem øverste kandidatene, så da prioriterer man heller to fra det sørlige Hordaland, men fra ulike deler av denne.

På sjetteplass har jeg plassert tidligere omtalte Rolf Nesheim, som på denne måten blir å sette opp som øverste Nordhordalending. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at nominasjonskomitéen her vil prioritere distrikt foran glidelås og sette ham opp på femte.

Hva angår syvendeplassen har jeg her valgt å fravike glidelåsen, bl.a. fordi jeg ser for meg at en nominasjonskomité med leder fra Sotra må ha noen fra kysten utforbi Bergen på rimelig relevante plasser. Tore Turøy har også fått svært god oppslutning i dette området. I kommentatorfeltet har jeg imidlertid blitt gjort oppmerksom på at han ikke ble kalt inn til intervju (til forskjell fra de fleste andre i dette segmentet), så det kan gjerne tilsi at jeg bommer på denne plassen. Siden jeg imidlertid har skjønt at Turøy både er en engasjert og kreativ politiker, særlig innen samferdsel, velger jeg likevel å la ham stå.

På åttendeplass har jeg endelig funnet plass til Grete Line. Tre bergensere på topp åtte må jo ut fra foreliggende nominasjoner være greit. Jeg føler meg også rimelig sikker på at hun ikke er plassert noe LAVERE enn dette.

Til niendeplassen er det ærlig talt relativt tilfeldig hvem jeg har valgt, det står her mellom Lars Barstad, Torstein Hatlevik og Sverre Kleivkås. Dette er tre ikke-bergenske menn som har vært kalt inn til intervju, som har betydelig lokalpolitisk bakgrunn og bakgrunn fra HV-styret. Bakgrunnen for at jeg har prioritert Sverre er ikke vanskeligere enn at det alt er plassert to sunnhordalendinger på lista, og en mannlig nordhordalending er et par plasser lengre oppe. Fra Hardanger er det bare en annen høy kandidat, og hun er kvinne, dessuten så høyt oppe at det er en respektabel avstand mellom kandidatene.

Når jeg har plassert min gamle nestleder fra HUV-styret, Elizabeth T. Erichsen, på den siste av ti på topp plassen, må jeg innrømme at bakgrunnen for dette er at jeg tror at komitéen gjerne vil ha fem av hvert kjønn på topp ti. Og da kan man merke seg at Elizabeth i prøvenominasjonene er den øverste kvinnen som ikke er plassert, om man da velger å se bort fra nominasjonskomitéens leder og organisasjonens pol.nest, som jeg begge tror blir plassert på en av de 4-5 nederste plassene. Så langt ned på listen er det imidlertid et visst tilfeldighetselement over dette, så her kan det også f.eks. bli Idun Bortne (ref. hvem som er intervjuet - og for så vidt har høy varaplass pr. i dag), Kari Bente Helland eller Maren Børslien (dog neppe om Sverre Kleivkås er på plassen rett over).

                                           


Hordaland Venstres nominasjon - vi tar tipset først...

I tidligere innleggsrunder har jeg først skrevet en serie artikler om nominasjonsprosessen og deretter tatt tipset til slutt. Siden jeg nå ikke aner når innstillingen fra Hordaland Venstres nominasjonskomité kommer velger jeg denne gangen å ta tipset først, så spanderer jeg heller noen analyseinnlegg om instillingen lar vente på seg. Om den imidlertid kommer fort - mitt tips er som følger:

 

1. Mona H. Hellesnes (Ulvik - Hardanger)

2. Alf Helge Greaker (DISSENS: Harald Hove) (Bergen)

3. Anne-Beth Njærheim (Bømlo - Ytre Sunnhordland)

4. Bjørnar Hamre (Bergen)

5. Synnøve Handeland (Kvinnherad - Indre Sunnhordland)

6. Rolf Nesheim (Lindås - Nordhordland)

7. Tore Turøy (Sotra - Fjell)

8. Grete Line Simonsen (Bergen)

9. Sverre Kleivkås (Ullensvang - Hardanger)

10. Elizabeth T. Erichsen (Sotra - Sund)


Da var nominasjonen i Bergen Venstre gjennomført!

Og den omtales både i Bergens Tidende, med positiv vinkling, og i BA, med en litt mer negativ. I begge artiklene er det imidlertid sentralt at Hans-Carl nå er ute av bystyret. Han valgte å ikke ta kampvotering mot noen av de forhåndsprioriterte, noe som bl.a. antagelig skyldes at han kan telle, og så at han ikke ville vunnet mot noen av de fem. Ettersom fokuset deretter ble lagt på at han fra en sjetteplass fortsatt kunne ha en rolle i gruppa, ble reaksjonen at han heller ikke fikk beholde sin innstilte sjetteplass, men ble plassert på sisteplassen. Motkandidaten var en blodfersk Åsane Venstre-leder , som er den øverste kandidaten fra Åsane.

Nominasjonsmøtet valgte også i sin umåtelige visdom å forhåndsprioritere fem kandidater, hvorav 4 i 30-årene og en i 20-årene. Konsekvensen av dette er selvsagt at velgerne får minimal innflytelse på gruppa, det eneste de kan påvirke er hvem av de fem som ikke skal få sitte i bystyret, og hvem som skal være på varalista. Kanskje er det for å unngå å få inn visse personer, hva vet jeg.

Uansett, de får ha hell og lykke med valgkampen. Jeg tror nok den kvintetten har en profileringsjobb å gjøre for å tukte resultatet fra sist.

Men jeg tror også at de er vel kvalifiserte til å gjøre den.


Nominasjonen i Hordaland Venstre - del 2

Siden mitt forrige innlegg om nominasjonen i Hordaland har det kommet innspill fra flere lokallag. Sitsen i nominasjonsprosessen er nå som følger:

  SUM Sum m Hard/Voss Plassering med vekting enkeltlok. Sum vekting størr. Plassering
Mona H. Hellesnes 98,5 138,5 1 529,5 1
Anne Beth Njærh. 64,5 96,5 2 361,5 3
Alf Helge Greaker 59 95 3 443 2
Harald Hove 47 47 6 105 10
Grete Line Simonsen 42,5 66,5 5 305,5 4
Synnøve Handeland 41,5 43,5 9 151,5 7
Rolf Nesheim 39,5 67,5 4 183 6
Bjørnar Hamre 31,5 33,5 8 245 5
Tore Turøy 26,5 26,5 9 90,5 12
Lars Barstad 20,5 20,5 12 59,5  
Torstein Hatlevik 18 18 13 53  
Sverre Kleivkås 18 38 7 98,5 11
Kari Ø.Toft 14,5 14,5 14 28,5  
Arild Raftevoll 13 25 10 77 13
Bjørn Magne Hufth 12 14 15 138 8
Lars R. Djupevåg 9,5 13,5   39,5  
Frode Hervik 9,5 11,5 14 33,5  
Gunn-Vivian Eide 9,5 9,5   23,5  
Elizabeth T.Erichsen 9,5 9,5   21,5  
Tore Rykkel 9 9   114 9
Maren Børslien 8,5 24,5 11 65 15
John-K. Kroken 7 7   21  
Kari Bente Helland 7 7   11  
Terje Hatvik 6,5 6,5   16  
Åsta Årøen 5,5 7,5   17  
Sindre Horn 5 5   77 14
Bjørg Murberg 5 5   15  
Erlend Horn 5 5   10,5  
Birgitte Hjertaas 4,5 4,5   11  
Brit Fjeld 3,5 3,5   7  

 

(Av plasshensyn kunne jeg bare ta med de 30 øverste - på forespørsel kan jeg sende fullstendig tabell på epost)

 

Denne tabellen kaller selvsagt på en forklaring. De nominerte er her plassert etter hvor mange nominasjoner de har fått - hvor det gis 1-10 poeng for plassene 10-1, og 0,5 poeng for plassene 11 til 15. På denne lista har Mona Hellesnes, Anne-Beth Njærheim, Alf Helge Greåker og Harald Hove fått de fire øverste plassene.

 

Denne regnemåten gir imidlertid de små Hardanger/Voss-lokallagene en betydelig mindre vekt en andre små og mellomstore lokallag med særskilte nominasjoner. For å ta høyde for dette har jeg i kolonne to lagt til grunn at denne nominasjonen skal behandles som fem enkeltstående identiske nominasjoner. Dette fører til at de som er nevnt på de 10 øverste plassene i deres nominasjon kommer høyere opp på listen enn det øvrige plasseringer skulle tilsi. Jeg har nevnt rekkefølgen med denne endringen i kolonne 3.

 

Dette gjør imidlertid ikke plasseringen særlig mye riktigere, ettersom minilokallag her får samme tyngde som store lag, selv om sitsen på nominasjonsmøtet er en ganske annen. Jeg har derfor prøvd å vekte nominasjonene etter størrelsen på lokallagene. Unge Venstre og Venstrekvinnelaget har etter hva jeg vet ikke egne delegasjoner på nominasjonsmøtet, men jeg har likevel telt med deres nominasjoner som om de hadde én delegat hver. Ettersom jeg her ikke sitter med detaljert informasjon har jeg vært nødt til å ta det etter hukommelsen fra min egen tid i fylkeslaget, noe som fører til at kolonne fire heller ikke er helt idiotsikker, for å si det mildt. Det kan imidlertid ikke ses bort fra denne argumentasjonen gir et mer nøyaktig bilde enn når alle nominasjoner gis lik vekt.

 

Fjell Venstres nominasjon nødvendiggjorde også en liten "vri" om deres skulle medregnes på linje med de andre. Ettersom andre lokallag kan dele ut inntil 57,5 poeng fordelt på 15 representanter tok jeg poengtallet og delte på 17, hvorpå jeg rundet av nedover. Alle Fjell Venstre nevner på sin liste er dermed gitt tre poeng hver.

 

Hva som kan utledes av tallene kan man jo tenke over selv - men jeg tar sikte på å komme tilbake til det i løpet av ikke så altfor lang tid.


Nominasjon i Hordaland fylke

I likhet med Bergen Venstre har også Hordland Venstre valgt å ha en åpen nominasjonsprosess, hvor lokallagenes prøvenominasjoner offentliggjøres på hjemmesidene. Personlig må jeg innrømme at jeg har visse utfordringer med å se på fylkestinget som et veldig slagkraftig poltisk organ, men ettersom det i noen grad er rekrutteringsarene for Stortingsvalget har det likevel en interesse. Alf Helge Greåker, leder i Bergen Venstre, har et mer positivt syn på dette, og stiller derfor til valg.

Nuvel. Jeg tar utgangspunkt i de samme prinsipper som ved lokalvalgsnominasjonen, og gir poeng på bakgrunn av dette. Tabellen blir i så fall seende slik ut:

  Bergen Unge Venstre Hardanger/Voss Bømlo: SUM Sum m vekting
1. Mona He 9 9 10 8 36 76
2.An. B. Nj. 6 7 8 9 30 62
3.Alf He. G. 10 10 9   29 65
4.Bjørnar H. 8 8 0,5 7 23,5 25,5
5.Grete Line 7 5,5 6 5 23,5 47,5
6.Bj Ma. H. 5 5,5 0,5 1 12 14
7. Synn. Ha  2 3 0,5 6 11,5 13,5
8. Har. Hov       10 10 10
9.Rolf Nesh     7   7 35
10.Sver Kle. 0,5   5   5,5 25,5
11.Frode H. 0,5 4 0,5   5 7
12.Sindre H. 3 2     5 5
13.Tore Ry. 4 0,5     4,5 4,5
14.Mar. Bø. 0,5   4   4,5 20,5
15.Lars Bar. 0,5     4 4,5 4,5
Torstein H. 1     3 4 4
Arild R.   1 3   4 16
Kari Ø.T.   0,5   2 2,5 2,5
Hilde Steins.   2   2 10
Lars R. Dju. 0,5   1   1,5 5,5
Erlend H.   0,5   0,5 1 1
Åsta Å.     0,5 0,5 1 3
Idun B.   0,5 0,5   1 3
Geir Ang.       0,5 0,5 0,5
Anne M. Bu.       0,5 0,5 0,5
Terje Hatv.       0,5 0,5 0,5
Knut O. Nest. 0,5       0,5 0,5
Tore Turøy 0,5       0,5 0,5
Magne Lerh 0,5       0,5 0,5
Synnøve Kv.   0,5     0,5 0,5
Torstein Gu.     0,5   0,5 2,5

 

Som man vil se har jeg i den siste kolonnen en uforståelig linje som heter "Sum m/vekting", som jeg skal gjøre nærmere rede for.

De feilkilder som gjør seg gjeldende ved nominasjoner gjør seg nemlig desto sterktere gjeldende ved fylkesnominasjonen, fordi lokallagene i Hordaland Venstre er svært ulike i størrelse og slikt. Lokallagene i Voss og Hardanger har med dette for øyet valgt å sette opp en felles liste, antagelig med sikte på å gi denne større slagkraft overfor nominasjonskomitéen. I mitt utregningssystem får dette imidlertid den motsatte effekt, ettersom det her kun er en nominasjon med poenggivning. I den kolonnen jeg har kalt "Sum m/vekting" er dette tatt høyde for ved at jeg har lagt til grunn at de fem lagene avholdt hver sin nominasjon, men at de fem listene ble identiske i samsvar med foreliggende liste. Foreløpige resultater vil i så fall bli endret til følgende:

1. Mona Hellesnes, Ulvik (1)
2. Alf Helge Greåker, Bergen (3)
3. Anne Beth Njærheim, Bømlo (2)
4. Grete Line Simonsen, Bergen (4)
5. Rolf Nesheim, Lindås (9)
6. Bjørnar Hamre, Bergen (4)
7. Sverre Kleivkås, Ullensvang (10)
8. Maren Børslien, Odda (14)
9. Arild Raftevoll, Askøy (17)
10. Bjørn Magne Hufthammer, Austevoll (6)
11. Synnøve Handeland (7)
12. Hilde Steinsland (19)
13. Harald Hove (8)
14. Frode Hervik (11)
15. Lars R. Djupevåg (20)

Dette systemet er imidlertid heller ikke idiotsikkert, ettersom man her vekter lag som Ullensvang og Granvin likt med Bergen, på tross av at de førstnevnte har 2-3 delegater hver, mens Bergen vel har noen og tyve. Det kunne vært nærliggende å gi poeng etter antall delegater prøvenominasjonen representerer, men for å gjøre det vil jeg trenge delegattallene på lokallagene.

Noen tendenser som kan spores alt nå er at det er to nye kandidater med stor oppslutning, Bergen Venstre-leder Alf Helge Greåker (33) og Ulvikordfører Mona Haugland Hellesnes (43).

Sittende førstekandidat og mangeårig fylkestingsmedlem Harald Hove (61) har havnet i en situasjon som minner litt om den hans kollega Hans-Carl (56) har havnet i i Bergen. Hans kollega Anne-Beth Njærheim (46) har imidlertid fått betydelig større grad av tillit, mens Venstres tredjemann på fylkestinget Bjørn Magne Hufthammer (28) (som kom inn på fast plass etter Inge Børsliens tragiske bortgang) heller ikke har noen grunn til å juble over prøvenominasjonsresultatene så langt. Forklaringen på dette er antagelig at han i stor grad opptrer i konkurranse med sin relativt jevnaldrende ungdomskandidat. Bjørnar Hamre (26) har ingen dårlig oppslutning, men kommer vesentlig dårligere ut i Hardangerregionen, hvor man ønsker en alternativ ungdomskanddiat i Maren Børslien (19). Sistnevnte er forøvrig datter av tidligere representant Inge Børslien.

Det er mange prøvenominasjoner i lokallagene som gjenstår - i Nordhordland (som ikke har noen UV-vennlig tradisjon, men hvor tidligere HUV-leder Frode Hervik nå er en sentral størrelse),  Askøy og Sotra-regionen (hvor tidligere UV-sentralstyremedlem Elizabeth T. Erichsen er enslig kommunestyremedlem i Sund), og flere andre steder.

Men vi er i gang.


Så kom nominasjonskomitéens forslag!

Det kan finnes her. Når man sammenligner det med mitt tips kan jeg med en viss tilfredshet konstatere at jeg hadde syv av åtte rette på de øverste plassene, og den jeg ikke hadde rett på var en person man ikke med rimelighet kunne gjettet på fra utsiden. Plasseringene hadde jeg også brukbar kontroll på, men må konstatere at nominasjonskomitéen til forskjell fra meg tok sjansen på to nykommere på topplassene, og således har byttet om på Erlend og Anders. Denne Tom Furnes, som ikke hadde kommet opp før nå i prosessen, må det konstateres at var det nærmeste komitéen kom en overraskelse. De syv andre av de åtte øverste er i samsvar med de syv som deltok i toppkandidatdebatten, og rekkefølgen, hensett til kandidatenes posisjon på prøvenominasjonene,  er heller ikke overraskende. Man har også ment at det ikke er noen motsetning mellom å sitte i nominasjonskomitéen og å bli foreslått på en uprioritert niendeplass på lista, og det er jeg i grunnen enig i. Hensett til at Bergen antagelig har landets sterkeste (eller vakreste) Unge Venstre-lokallag (i hvert fall som ikke også er et fylkeslag;-) er det også naturlig at Unge Venstre har to av de ti øverste kandidatene, og da er lokallagslederen et godt valg.

Det kan også konstateres at det er enstemmighet om Julie på førsteplassen, noe som må kalles en gigantisk tillitserklæring, hensett til hennes tross alt begrensede erfaring med fast bystyreplass. Når hun imidlertid alt fikk massiv tillit i fem av syv lag, og andreplassen i det sjette, kan det imidlertid ikke utelukkes at nominasjonskomitéen følte at utgangspunktet var temmelig sterkt. Og gjorde hun også en god presentasjon er dette greit. Hun bør imidlertid neppe føle seg FOR trygg på plassen, da  både Hans-Carl og Anders hadde som kjent gjerne sett seg selv der.

Det er heller ingen overraskelse at det tas ut dissens på Hans-Carl på andreplassen, her står bokstavelig talt gammel mot ung. Det fremgår ikke hvem som har tatt ut dissensen i komitéen, men man kan jo gjøre seg sine tanker. Uansett er det klart at det måtte gå frem at det ikke var enstemmighet i komitéen om å fjerne Hans-Carl fra de høyeste plassene. Men om han stiller til kampvotering akkurat HER er jeg ikke overbevist om, hensett til den respekten for ungdomskandidaten han alltid har hatt.

Det mest skuffende med innstillingen, sett fra mitt ståsted, er det antall forhåndsprioriterte som er foreslått ? fem. Dette innebærer at om Venstre gjør et dårlig valg kan alle de fem forhåndsprioriterte riktignok risikere å miste sin plass, men om Venstre gjør et GODT valg (noe som vel er det vi jobber for) havner vi faktisk i en situasjon hvor nominasjonsmøtet ikke har overlatt noen som helst del av valget til velgerne (det har for så vidt skjedd at folk fra uprioritert plass klarer å passere prioriterte, men det er så sjeldent at jeg ikke gidder å regne med det).

Når jeg ser på listas helhet kunne jeg faktisk godt tenkt meg å foreslå at man valgte det maksimale antall forhåndsprioriterte, ti, slik at alle disse ti må drive en solid personlig valgkamp for å ha en sjanse til å bli valgt inn, og ingen har noe slikt som en sikker plass. Et annet argument for dette kan være at de fem øverste er solide valg, alle sammen, men en forbasket konform masse. Fire av fem er født på 70-tallet, fire av fem har Unge Venstre-bakgrunn i nyere tid (siste 8-10 år), fire av fem har høy utdanning (eller holder på med dette), fire av fem har sittet i fylkesstyret i løpet av de siste 2 åra, og alle er under 40. Én er student, to er offentlig ansatte (hvorav en heltidspolitiker) og to er ansatt i store bedrifter. Når det gjelder politiske meninger skal jeg villig innrømme at jeg ikke kjenner disse i detalj, men jeg har en følelse av at meningsflerheten her er vesentlig mindre enn det Bergen Venstre somhelhet har.

Og hva mer er: De fem neste på lista vil i stor grad kunne bøte på innsigelsene. På sjetteplassen har vi Hans-Carl, som kjenner Bergen Venstre bedre enn noen, som vil fylle seksti i løpet av neste valgperiode, og som er en veteran med en erfaring som vil være svært nyttig å trekke veksler på for det som uansett blir en svært ung gruppeledelse. På syvendeplassen har vi en uten så vidt solid partibakgrunn, men som er selvstendig næringsdrivende, "gründer" og en slik fyr som Venstre ønsker flere av. Han følges av en åttendeplass som bor på Laksevåg, en bydel hvor Venstre tradisjonelt ikke har stått sterkt, og som profilerer seg med en folkelig innfallsvinkel. Hva angår niendeplassen er det ikke tvil om at Unge Venstre står så sterkt i Bergen at de slett ikke har vondt av to plasser blant de forhåndsprioriterte, og man her vil kunne få inn en ung jente med både karisma og politisk bakgrunn og forstand. Og nederst blant de forhåndsprioriterte har de satt opp en person med tittelen ?tusenkunstner? ? og bare det er jo noe Venstre trenger. Hva mer er, denne damen er en ? ah ? ?voksen? dame, som vil passere 67 i løpet av valgperioden. Hun vil dermed kunne appellere i et segment hvor Bergen Venstre mildest talt ikke har hatt spesielt mye av verken velgere eller ledende skikkelser (og muligens heller ikke ? politikk?) i løpet av de siste årene.

Et alternativ i motsatt retning for å sikre velgernes valgmulighet kunne selvsagt ha vært å bare forhåndsprioritere én (eller t.o.m. null?), slik at velgerne får velge mellom over 70 stykker til de resterende plassene. På den måten får alle være med og kan drive valgkamp for eget kandidatur i den utstrekning de ønsker det, ulempen er at man risikerer å få inn folk som er populære i samfunnet, men som har begrenset Venstre-tilknytning og desto mindre interesse i å sitte i bystyret. Selv om det ofte i all hovedsak kommer inn kompetente og villige folk blant de øverste på lista kan dette fremstå som en litt vel stor risiko å ta.

Min konklusjon blir etter dette at nominasjonskomitéen har gjort en fornuftig innsats mht. hvem de har satt opp på de ti øverste plassene på lista.

Men; selv om fem forhåndsprioriterte er bra fremstår ti forhåndsprioriterte denne gang som dobbelt så bra.


Et siste-liten tips?

Vel, mens jeg har holdt på med nyttige ting som jobb og familieforøkelse har jammen nominasjonskomitéen i Bergen Venstre rukket å gjøre ferdig sitt forslag til valgliste, som offentliggjøres kl. 12 i dag. Jeg rakk dermed ikke å gi dem mitt råd.

Det ville i korthet ha vært: Mange prioriterte. De årene Bergen Venstre hadde tre prioriterte fikk de inn to, men når de gikk opp til syv prioriterte doblet de gruppen. Med mange prioriterte finner man også plass til alle de profilerte kandidatene, og lar det i stor grad være opp til velgerne å velge blant dem, samtidig som man har en viss kontroll med hvem som kommer inn. Så lenge man prioriterer flere enn det man med rimelighet kan regne med å få inn er det INGEN som kan se på plassen sin som sikker, noe som innebærer at alle toppkandidatene må drive valgkamp og hanke inn stemmer for å sikre sin egen plass, og det er sunt for dynamikke i partiet.

Nok om det, la meg sette opp noen "siste liten"-tips.

Først, la oss se hvordan det  hadde sett ut om prøvenominasjonene hadde vært en bindende avstemning:

1.     Julie Andersland

2.     Erlend Horn

3.     Idun Bortne

4.     Åsta Årøen

5.     Anders Skoglund

6.     Trond Tveiten

7.     Hans-Carl Tveit

8.     Hanne Kvilhaugsvik

9.     Eli-Karin Gjengedal

10.  Øystein Brekke

Dette er ingen dårlig liste, heller ikke en usannsynlig. Med syv forhåndsprioriterte vil her Hans-Carl Tveit få den siste av de prioriterte plassene, en posisjon fra hvilken han etter all sannsynlighet kommer inn. Man må imidlertid merke seg at på denne listen har de to øverste kandidatene til sammen ca. ett års bystyreerfaring, noe som kan være litt snaut.

Så, over til det jeg tipper lista blir:

1.     Julie Andersland

2.     Anders Skoglund

3.     Erlend Horn

4.     Åsta Årøen

5.     Idun Bortne

6.     Hans-Carl Tveit

7.     Trond Tveiten

8.     Tarik Hedi

9.     Gyri Skre

10.  Øystein Brekke

 

 Jeg har her tippet Anders på en høyere plass enn det prøvenominasjonsprosessene tilhører, bl.a. fordi han har gjort en solid innsats i inneværende periode, samtidig som han har svært betydelig erfaring, og har fått en klar oppslutning i prosessene. Han har også betydelig fortid som gruppeleder i perioden 2004-07. Utover dette har jeg også tatt konsekvensen av at jeg ikke tror Eli Karin er interessert i å stå på lista, og at Hanne Kvilhaugsvik ikke har trukket seg fra komitéen. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at nominasjonskomitéen har gjort noen kontroversielle valg, og kanskje trukket nye navn opp av hatten? De gjør det fra tid til annen...

 

 Jeg har videre tippet at nominasjonskomitéen velger "mellomløsningen" på Hans-Carl, ved å ikke føre ham opp på de øverste plassene når prøvenominasjonene er så kritiske, men fortsatt gitt ham en posisjon som gjør det sannsynlig at han får en ny periode i bystyret. Det er for så vidt i samsvar med mitt råd fra tidligere, da jeg fortsatt tror at han har en hel del å tilføre.

 

 Videre har jeg her ikke skrevet noe om eventuelle dissenser, selv om det ikke skulle forbause meg om de er der - kanskje vi endelig får se en duell om førsteplassen mellom de mangeårige "ungdomskandidatkolleger" Anders og Julie? Eller tar Hans-Carl opp kampen likevel? Og vil noen i nominasjonskomiteen ta ut dissens på ham? Kanskje han er helt ute i listeforslaget?

 

 Kl. 12 14.10.10 vet vi mer - og dere som leser innlegget etter det, dvs. de fleste, kan se hvor bra jeg har tippet.

 

 Og muligens hånflire litt.

 

 

 

 

 

 


Dørum på banen?

I dag har gamle Callemann, Carl i Hagen, erklært seg som ordførerkandidat i Oslo. De fleste som har fulgt med i politikk fra 1974 og frem til i dag vil være godt klar over hvem denne personen er. Personlig er jeg av de som aldri har hatt noe særlig til overs for ham; En person som primært spiller på konflikter og hat, sier rett ut at alle andre politikere er dumme, mens han selv nærmest er ufeilbarlig, uavhengig av hva han bruker Stortingets penger til, er ikke en person jeg klarer å mobilisere positive følelser for, uansett hvor mye han appellerer til "folk flest" eller "snakker sånn at folk forstår".

Man må imidlertid innse at han har vært på det nærmeste unik når det gjelder å kommunisere sin politikk og sin egen person, herunder å forstå seg på hvordan man driver media og skaffer seg oppslag. Han vil åpenbart kunne samle mange  stemmer til Frp, også fra folk som ikke vanligvis stemmer på det partiet, rett og slett fordi de ønsker seg gamle Hagen som ordfører. Fabian Stang og Rune Gerhardsen er godt kjente størrelser i Oslo, men Callemanns volum og format vil de uansett ikke kunne få.

Så for å snakke litt om mitt eget parti; for fire år siden var Kjell Veivåg svært nær å bli ordfører. Han er en flott fyr. Etter hva jeg husker stod han på tredjeplass på lista sist, og jeg har muligens også sett ham på TV en gang. Men har en vag følelse av at temmelig få andre vet hvem han er, og i dete selskapet tror  jeg det er trygt å ikke levne ham noen nevneverdig sjanse. Samtidig MÅ man merke seg at Venstre hadde en strategisk posisjon som likevel gjorde at han var ytterst aktuell - med en mer profilert kandidat kan det ikke utelukkes at ordførerkampen i -07 hadde endt annerledes.

Oslo Venstre har imidlertid en solid fyr i sine rekker, som i hovedtrekk har vært med i rikspolitikken i samme periode som Carl I. Hagen. Odd Einar Dørum har ikke alltid lyktes like bra, men i 2005 dro han omtrent 10 % for Oslo Venstre, og med ham som kanidat til Stortinget har Oslo Venstre gått fra å være et av de svakeste fylkeslaget til å være det suverent (mine eksfylkeslag Hordaland og Akershus får ha meg unnskyldt;-) sterkeste både stemme- og organisasjonsmessig. Svært mange mennesker som ikke var naturlige Venstrefolk stemte Venstre fordi de måtte ha Dørum på tinget, og følte at de trenget ham som en røst fra Oslo.

Med en så solid kandidat er det grunn til å tro at Oslo Venstre vil kunne bedre resulatet fra sist ytterligere - og da er faktisk Dørum en kandidat som kan være både like solid og  vesentlig mer samlende enn det Hagen kan klare.

Men da bør han antagelig på banen rimelig snart.

Ungdomskandidaten og dens historie

Etter en ukes ferie med påfølgende hovedforhandling er jeg nå tilbake og med tid til å få skrevet ned de siste innleggene.

På lister til lokal- og fylkestingsvalg blir det ofte sett på som en betydelig utfordring at listene stort sett består av middelaldrende personer på 40+ (da jeg stod på lista i Vestby var alderen på de fem forhåndsprioriterte kandidatene for eksempel 53, 64, 44, 64 - og 26, sic) . For å bøte på dette er det vanlig både i Venstre og andre partier at man finner og  nominerer en såkalt ?ungdomskandidat?, som skal være en yngst mulig kandidat på en høy plass på lista. Den bør normalt være i alderen 17-25, men kan i spesielle tilfeller gå opp mot 30 (ungdomskandidater har også blitt yngre med årene - for en del år siden kunne man regnes som ungdomskandidat så lenge man var med i ungdomspartiet, altså til fylte 35. I så fall ville fire av de fem øverste på poenglista til Bergen Venstre kunne betraktes som ungdomskandidater, og den siste ville bare hatt ca. 4 år for mye.).

I Bergen Venstre har det alltid vært skikken at Bergen Unge Venstre selv velger ungdomskandidaten, som dermed normalt vil være en av de sentrale skikkelsene i HUV- og/eller BUV-styret. Noe som også kan være interessant i denne forbindelse er at ungdomskandidaten i Bergen siden 1991 alltid har vært en kvinne, mens det til fylkestingsvalget alltid har vært en mann.


Ungdomskandidathistorien er forøvrig omtrent slik:
1991:
Bergen: Gunn-Vivian Eide
Hordaland: Jørgen Blom (?)...

1995:
Bergen: Grete-Line Simonsen
Hordaland: Rune Alstadsæther

1999:
Bergen: Julie Andersland
Hordaland: Rune Askeland

2003:
Bergen: Julie Andersland/Anders Skoglund
Hordaland: Lars-Henrik Michelsen

2007:
Bergen: Sara Henriksen
Hordaland: Bjørn Magne Hufthammer

2011:
Bergen: Erlend Horn
Hordaland: ?

Jeg må ta eksplisitt forbehold når det gjelder 1991 - da var Gunn-Vivian førstekandidat i Bergen og samtidig leder i Unge Venstre (og ventet sitt første barn, imponerende nok), men om hun i en alder av 27 ble regnet som ungdomskandidat er jeg usikker på. Men fire år senere var Grete-Line ungdomskandidat i en alder av 27. Skal heller ikke avlegge ed på at Jørgen Blom var ungdomskandidat i -91, men vet at han var det ved Stortingsvalget i -93.

En tendens man imidlertid alltid ser er at når en ung kandidat får tittelen "ungdomskandidat" føler  som regel de andre i Bergen Venstre en form for forpliktelse til dette, slik at uansett hvor ung listen ellers blir regner man med at Unge Venstre føler seg dårlig behandlet om ikke ungdomskandidaten kommer høyt oppe. I 1999 ble det av et lokallag foreslått å sette ungdomskandidaten langt nede på listen (bl.a. fordi man satte faren hennes på førsteplass), men samtidig sette BUVs leder på fjerdeplassen, en ikke helt uvanlig ungdomskandidatplass. Det fikk imidlertid lite gehør - hadde Unge Venstre valgt en ungdomskandidat skulle det være den øverste unge, dermed basta. Man kan her spørre seg om dette alltid er hensiktsmessig, tross alt er det Bergen Venstre, ikke Unge Venstre, som skal nominere lista. På den annen side har ofte Unge Venstre vesentlig bedre grunnlag enn voksenvenstre for å vurdere hvilke unge kandidater som kan dra stemmer blant ungdom. Normalt er dette imidlertid en ikke-problemstilling, da den UV nominerer normalt også er den beste kandidaten. Det kan imidlertid fint tenkes en situasjon der UV nominerer en kandidat som er ung og frittenkende i kampvotering mot en annen kandidat som også er ung. Sistnevnte står imidlertid ikke for en så klar UV-linje, men derimot svært solid på Venstres program. Her kan man vel tenke seg at Bergen Venstre kan ønske seg å ha sistnevnte på en høy plass, såfremt hun er (minst) like dyktig, men ikke har hatt samme UV-appell.

I så fall er det vel grunn til å tro at Unge Venstre selvsagt vil kunne støtte en liste der begge to skal stå på høye plasser, men skal ha seg frabedt at deres UNGDOMSKANDIDAT får lavere plass fordi man har andre folk på lista! 

Jeg vet at her fins det store variasjoner mellom lagene - i de fleste lokalllag er de glade hvis de finner en noenlunde oppegående person under 30 til å stå på lista (og vil nærmest trygle personen om å stå på prioritert plass), mens f.eks. i Oslo Venstre har det aldri vært noen tradisjon for at Unge Venstre velger ungdomskandidat - her satser de heller på en ungdommelig helhet og gir sin representant i nominasjonskomitéen full frihet til å lobbe for de unge og liberale kandidater det er stemning for.

I år syns jeg imidlertid godt at Oslo UV burde kunne velge sin leder som ungdomskandidat og satse på å få henne på prioritert plass - men er redd for at det er litt VEL optimistisk.

Eli-Karin og kjendisfaktoren

Det kan være verdt å merke seg at Eli-Karin Gjengedal er foreslått av fem av syv lokallag, og har fått poeng nok til en niendeplass. Eli-Karin Gjengedal er som de fleste vil vite værdame i TV2, og (som antakelig betraktelig  færre vet) medlem i Bergen Venstre.  Jeg må innrømme at jeg ikke vet om hun har vært noe aktiv i lokallaget (det er i så fall etter min tid), men jeg blir ikke veldig forbauset om jeg får opplyst at så ikke er tilfellet.

I Bergen bystyre er det en god og lang tradisjon for at partiene nominerer noen lokale B-kjendiser for å dra velgere til partiet, og for å få litt liv i bystyregruppen. Det mest profilerte eksempelet er selvsagt Høyres kaffekonge Herman Friele, mens andre eksempler er gateprest Thor Brekkeflat (Ap), filmskaper Trond Kvist (RV), kulturpersonlighet Chiku Ali (RV), dødshjelpskjendislege Stein Husebø (V/Pp/Ap), m.fl.

For fire år siden gjorde Venstre også et forsøk på dette, ved å nominere Kings of Convenience-vokalisten Eirik Glambæk Bøe på fjerdeplass på sin liste. Forut for valget fant han imidlertid ut at en plass i bystyret ikke var forenlig med hans arbeid og hjemlige omsorgsoppgaver, slik at han fikk dispensasjon fra å stå på lista. Personlig var jeg i tvil om dette var i samsvar med valgloven, men meg om det. Venstre fikk i hvert fall ikke muligheten til å teste ut om dette kunne gi noen Glam(bæk)-effekt i forbindelse med valget. '

Nå later imidlertid fem av syv bydelslag ønsker å teste kjendiseffekten på nytt, ved å sette inn en kjent forfatter og værdame på lista (vet ikke helt hva det er med Venstre og værdamer, men jeg vet i hvert fall at Siri Kalvig også i sin ungdom var med i Unge Venstre;-).

Som jeg har nevnt tidligere kjenner jeg ikke Eli-Karin Gjengedal i det hele tatt, og har heller ikke noe inntrykk av henne som politiker. I og med at hun er meteorolog av utdanning regner jeg imidlertid med at hun er forholdsvis smart, og å være opptatt av klima (og dermed miljø?) er vel nærmest en del av jobben hennes. Om hun ønsker å stå på lista (noe de langt fra alltid gjør) kan hun derfor være et bra navn.

Et aspekt med å foreslå kjente navn med minimal partibakgrunn på høye plasser er imidlertid også at mange ?parti-slitere? som har vært med i partiet, drevet valgkamper og stått på for partiet i en årrekke kan oppleve det som noe surt at en som knapt har gjort en innsats overhodet skal prioriteres foran dem på høy plass. Dette gjelder visst etter hva jeg har forstått i alle partier, men personlig har jeg null respekt for dette standpunktet. Vi som sliter for et parti i en årrekke skal  gjøre det fordi vi synes det er gøy, fordi vi liker debatten og har trua på partiet og ideologien, ikke fordi vi etter hvert skal stå "fremst i køen" til posisjoner. Om Eli-Karin er en bedre kandidat enn en mangeårig partisliter, skal hun prioriteres foran denne, punktum.

Et annet aber med  å nominere kjendiser er at dette ofte er personer som er vant med å profilere seg selv. Om dette kombineres med en begrenset partibakgrunn kan man derfor risikere representanter i bystyret som føler at de er der mer for å fremme egne idéer enn for å fremme Venstre. Dette er selvsagt ikke udelt negativt, ethvert parti trenger fargeklatter og nye innspill. Men om det resulterer i at man får en ?løs kanon på dekk?, som man aldri helt føler at man kan stole på ved avstemninger og avtaler mellom bystyregruppene, vil dette kunne forvanske arbeidsmiljøet i gruppen og gjøre Venstre mindre attraktiv som samarbeidspartner.  Og om vi nå skal gå hit eller dit - samarbeidspartnere må vi alltid ha.

Men for all del, jeg har på INGEN måte grunn til å tro at Eli-Karin vil gjøre Bergen Venstre. mindre attraktive i denne forbindelse. Snarere tvert om.

Kjønnsbalanse - i toppen og på lista som helhet.

Det er ikke veldig lenge siden det har blitt pekt på som et problem at menn normalt får bedre uttelling en kvinner i nominasjons- og valgprosesser til lokalvalg. I Venstre har man, som i mange andre partier, i svært stor grad praktisert det såkalte glidelåsprinsippet - på valglistene skal det som regel være annenhver mann og kvinne. Særlig fra Unge Venstres side har det vært en del frustrasjon over dette prinsippet, men i all hovedsak har det fungert greit. Særlig ettersom man har gjort unntak for det når det har blitt funnet høyst nødvendig - som for eksempel ved forrige Stortingsnominasjon. Som Olav Kobbeltveit (Sponheim:Uautorisert) skriver det, å tenke seg Gunn-Vivian Eide på plassen bak Lars Sponheim hadde nok vært umulig, særlig for Lars.

Med unntak av i 1999, da V kun fikk inn to middelaldrende menn i kommunestyret, har det de siste årene alltid vært god kjønnsbalanse i kommunestyregruppa (3-3 i 95-99, 1-1 i 03-07 og 2-2 i 07-11).

For de som opererer med et premiss om at kvinner trenger ?krykker? i form av kvotering i nominasjonsprosessen må det være litt artig å se at de tre som har blitt satt på listen av samtlige bydelslag, og nå har plass 1, 3 og 3 (like mange nominasjoner og poeng) på poenglista, alle er kvinner. Når man ser på de 10 øverste plassene kan man også konstatere at det er god fordeling - 5 menn og 5 kvinner.


Om man imidlertid ser på hele listen over innspilte kandidater, ser man at det til sammen er spilt inn 29 navn, hvorav 20 menn og 9 kvinner. Det kan fremstå som noe kjedelig - nominasjonskomitéen har her en jobb å gjøre med å finne navn til listefyll-plassene. Liste uten fyll er ikke fest - og om fyll bare består av menn vil det også ha en noe mer begrenset appell.


Det gjelder både fest og kommunevalg.


Hans-Carls fall?

Hans-Carl Tveit er et solid Venstre-navn. Han har vært medlem i Venstre siden 1988, men om man teller med hans tid i Det Liberale Folkepartiet (den gangen det var et liberalt sentrumsparti og ikke et småpsykotisk libertarianerparti) har han vel vært medlem siden tidlig 70-tall. Han var også politisk rådgiver for stortingsrepresentant og tidligere Bergensordfører Ole Myrvoll. Hva angår hans faglige bakgrunn har han en god del juridiske eksamener fra en del år tilbake, men ble aldri ferdig jurist. Hans-Carl har sittet i bystyret i Bergen for Venstre siden 1991, og var ordførerkandidat i 2003 og 2007. I 1995 var han leder i Bergen Venstre, men måtte nøye seg med ukumulert plass et stykke nede på listen - og da ble han like fullt sendt inn i bystyret av velgernes kulepenner. I 1999 tapte han kampvotering om ordførerkandidatposisjonen mot Geir Kjell Andersland (som for øvrig er faren til den nå hyppigst foreslåtte toppkandidat), men ble satt på kumulert tredjeplass. Prøvenominasjonene dette året var delt omtrent på midten mellom de to kandidatene. Blant hans fremste støttespillere i denne kampen var Bergen Unge Venstre, med Anders Skoglund i spissen (for øvrig med unge Bovim som sin nestleder). Og etter et elendig valg som kun gav to i kommunestyret kom han likevel inn, med klart flest tilleggsstemmer. Geir Kjell Andersland ble vel, for å si det pent, ingen ubetinget suksess som frontfigur i byråd og kommunestyre, og fire år senere, i 2003, var det nærmest konsensus om å sette Hans-Carl på førsteplassen. (Dette året fikk også BUVs kandidater både andre- og tredjeplassen med Julie Andersland og Anders Skoglund - etter å ha mobilisert nok til å ha rent flertall på nominasjonsmøtet) Dette ble for øvrig Venstres mest begredelige valg i historien, med 2,7 % av stemmene og fortsatt bare to i kommunestyret. Men vi havnet i byråd igjen, da. Hans-Carl satt i byråd i hele perioden, slik at Julie var gruppeleder i starten, men ettersom hun flyttet til Oslo etter under et år var Anders gruppeleder resten av perioden. Den populære Liland-rektoren Gyri Skre var den andre representanten, som velgerne hadde sendt opp en haug med plasser.

Jeg kjenner ikke prøvenominasjonsresultatene i 2007, men jeg vet at de var mer lunkne til Hans-Carl enn i 2003, dog antagelig noe mer positive enn i år. Sikkert er det i hvert fall at nominasjonskomiteen dette året foreslo Anders Skoglund som toppkandidat, men det ble tatt ut dissens på Hans-Carl, og han ble foreslått på prioritert plass lenger nede. På nominasjonsmøtet valgte imidlertid Anders, ganske overraskende, å trekke seg fra plassen, hvorpå Hans-Carl ble satt øverst, med ungdomskandidaten Sara Henriksen på andreplass og Anders på tredje. Ved dette valget reiste Venstre kjerringa noe, så alle de tre toppkandidatene kom inn, og i tillegg kom også Idun Bortne inn fra en forhåndsprioritet sjetteplass (takket være velgernes kulepenner, og etter å ha mobilisert nettverket sitt bl.a. ved hjelp av det nye mediet Facebook).

Denne gangen fremstår det for meg som åpenbart at nominasjonskomitéen (om de i det hele tatt skal ha et snev av respekt for prøvenominasjonen, noe de pleier å ha) ikke kan nominere Hans-Carl på førsteplassen. På poenglista kommer han på en forholdsvis svak syvendeplass, og han er kun foreslått på lista i to av syv prøvenominasjoner.

Han har imidlertid et enestående nettverk i og utenom partiet (med for eksempel over 2000 Facebook-venner, og jeg tviler ikke på at han kjenner samtlige personlig), og dersom det fremkommer at flere av de mye nominerte kandidatene i 30-åra ikke samler seg om en kandidat til å stå øverst, men går for flere, vil jeg ikke avskrive hans muligheter på nominasjonsmøtet. Jeg vil imidlertid peke på at Geir Kjell Andersland for åtte år siden trakk seg som ordførerkandidat etter lignende prøvenominasjonsresultater - skjønt, hans var visst etter hva jeg husker enda verre.

Om Bergen Venstre imidlertid velger en liste med mange forhåndsprioriterte (noe jeg synes de bør, men det kommer jeg tilbake til i en senere artikkel), og Hans-Carl velger å stille førsteplassen til disposisjon og ikke være kandidat der, tror jeg at han godt kan få en forhåndsprioritert sjetteplass eller lignende. Og ut fra hans evne til å samle kumuleringer og slengere vil jeg se det som rimelig sikkert at han fra den plassen vil få fast plass i kommunestyret - i fire år til.

Og da vil han ikke være gruppeleder, men en åpenbar gruppenestor - og en person som både Venstre og bystyret vil ha nytte og glede av.


Bergen Venstres nominasjon - tendenser etter prøvenominasjonene

Det vises til tabell i tidligere artikkel. Jeg vil nå se litt på tendensene i tabellen.

Det første som faller en i øynene på lista er selvsagt at de to øverste på lista har fått en formidabel uttelling i alle lokallag med unntak av ett. (Det er imidlertid kjent at de også i dette laget har en viss standing, og heller ikke her later det til å være tenkt at ikke ungdomskandidaten bør ha en høy plass.) Dette på tross av at de to har en samlet kommunestyreerfaring på ca. 9 måneder (samt fire år som vara), og ingen av dem har sittet i kommunestyret i inneværende periode.

Det er også verdt å merke seg at det blant de tre sittende kommunestyrerepresentanter som ikke har erklært at de ikke ønsker gjenvalg har alle fått en viss støtte, men ingen så formidabel at de fremstår som en opplagt, eller sannsynlig, ordførerkandidat. I den grad prøvenominasjonene gir en slik, er det Julie Andersland. Imidlertid er forholdet at en del navn går igjen, og de som er foreslått på høye plasser er også oftest foreslått av mange lokallag. Det kan konstateres at de fem øverste kandidatene også har et stykke ned til neste, og at de seks øverste enten er nevnt av alle lokallag, eller alle unntatt ett. Videre ønsker alle unntatt ett lokallag Unge Venstres ungdomskandidat høyt oppe. Alle unntatt ett lag ønsker også Unge Venstres lokale leder blant de  ti øverste, men ingen vil ha henne på topp fem. Hun sitter da også i nominasjonskomitéen, så prioritert plass må vel antas å være uaktuelt.

Det er også en veldig tydelig "samling" på aldersområdet - av de seks kandidatene med flest poeng er fem født på 70-tallet, og i 30-åra. Den siste er ungdomskandidat og i 20-åra. For en som var medlem tilbake til da Venstre hadde seks i bystyret, hvor den yngste var Gunn-Vivian Eide, som da var på alder med våre nåværende kandidater i 30-årene, og de andre uten unntak var godt over førti, er dette selvsagt artig å konstatere - særlig når jeg opplever fire av de fem som mine "samtidige" i min UV-tid i Bergen.

(selv om jeg finner grunn til å understreke at JEG fortsatt er en ungdom i 20-åra).

Bergen Venstres nominasjonsprosess - noen enkle analyser

I likhet med de fleste andre lokal- og fylkeslag i de fleste partier er Bergen Venstre, et partilag hvor jeg var medlem 1998-2006 (før dette var jeg også medlem i UV-laget siden 1995), nå i gang med sin nominasjonsprosess. I likhet med de fleste fylkeslag (og muligens også andre lokallag - det vet jeg ikke) gjennomfører Bergen  Venstre som en del av sin nominasjonsprosess såkalte prøvenominasjoner, hvor bydelslagene og Unge Venstre gis anledning til å sette opp en prioritert liste med hvordan de kunne tenke seg at valglista skal se ut. Hvilken vekt som legges på dette er nok i utgangspunktet varierende - noen steder blir det mer eller mindre sett på som hyggelige innspill, men nominasjonskomitéen gjør nå som de vil, mens andre steder blir det mer eller mindre puttet inn i et regneark og gjort til komiteens innstilling. Det blir imidlertid svært ofte sett på som veiledende for hvem som i den videre prosessen skal prioriteres intervjuet av nominasjonskomitéen, og hvem som evt. deltar i kandidatdebatter, om man har slikt.

I nominasjonsprosessen har Bergen Venstre også valgt å gjøre noe helt nytt, ja nærmest ?uhørt?, ved at de løpende har lagt ut prøvenominasjonsresultatene til allmenn beskuelse på lagets nettside. Vanligvis pleier dette å bli betraktet som lukkede innspill, og om enkelte lokal-, bydels- eller UV-lag har valgt å offentliggjøre sine innspill har de gjerne kunnet gjøre det, men dette er første gang jeg har sett at dette gjøres som en del av dagens orden. Personlig mener jeg at det er et eksempel til etterfølgelse, men så er jeg da kanskje også litt mer nerdete på slike ting enn gjennomsnittet.

I noen artikler fremover tar jeg sikte på å si noe om hva man kan utlede fra lagenes innspill, og hvordan det ut fra dette kan være grunn til å tro at lista vil se ut. Avslutningsvis vil jeg også tillate meg å komme med et råd til komiteen og nominasjonsmøte. Opprinnelig var planen min å legge det ut som én artikkel,  men jeg fant fort ut at den vil være for lang til at noen gidder å lese den. Selv slik som det vil stå nå er det for spesielt interesserte - men dem fins det jo i hvert fall noen av. Jeg har bevisst valgt å bruke bloggen min frem for facebook, men tipper nok at eventuell kommentering i all hovedsak likevel vil finne sted der.

Det er i denne forbindelse grunn til å peke på at mine analyser på ingen måte vil være objektive - med unntak av Eli-Karin Gjengedal, som jeg bare har sett på skjermen, kjenner jeg alle de mest innspilte kandidatene godt, og ser på opptil mange av dem som personlige venner.  Eli-Karin er også den eneste av de 10 øverste kandidatene jeg ikke er i hvert fall facebook-venn med - og det bør jeg kanskje gjøre noe med.

Foreløpig innholdsfortegnelse (tilene er arbeidstitler og kan endres):
1. Poengliste (allerede publisert)
2. Tendenser på poenglista
3. Hans-Carls fall?
4. Kjønnsbalanse
5. Eli-Karin og kjendisfaktoren
6. Ungdomskandidaten og dens historie
7. Mitt råd - til kandidatene, komiteen, nominasjonsmøtet - og de som ellers  vil være interessert (konklusjoner)

Hvis noen har innspill til andre tema/artikkeloverskrifter som kan være av interesse underveis i prosessen tar jeg imot innspill. Jeg gjør ikke krav på å være en bedre analytiker enn de som er midt i det - men  til forskjell fra dem har jeg i begrenset grad personlige interesser i konklusjonene, siden  jeg vet at alle kandidatene er gode, om enn på forskjellige måter.

Jeg tar også et generelt forbehold om at historiske fakta kan være uriktige - de er uten unntak tatt fra hukommelsen.  Men den pleier normalt å være ganske god.


Bergen Venstres prøvenominasjoner - poengliste

Som mange vet er jeg ofte mer interessert i synsing og taktikk enn politikk og slikt - derfor er min første bloggpost på lenge uten så mye politikk, men desto mer personifiseringer. Jeg arbeider med en større artikkel om Bergen Venstres prøvenominasjon, men her er et lite utdrag.

 

1. ?Poengliste?

Hvordan man skal vekte de ulike plassene på prøvenominasjonslister er et åpent spørsmål, som det ikke finnes noe fasitsvar på, og knapt nok et fornuftig svar. I en tidligere nominasjonskomité hvor jeg satt gjorde komitésekretæren det så enkelt at han gav kandidatene 10 poeng for førsteplass, 9 poeng for andre, 8 for tredje, og videre nedover til 10.plass. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i denne tellemåten når jeg setter opp lista under. De som er nevnt på lister, men ikke blant de 10 øverste, er uavhengig av plassering gitt 0,5 poeng.

UV

Bergenhus

Årstad

Bergen Sør

Arna

Åsane

Laksevåg

SUM

Ant. nevn.

Julie A.

10

10

10

10

9

10

1

60

7

Erlend H.

9

9

9

9

8

9


53

6

Idun

8

8

7

6

5

8

6

48

7

Åsta Å.

6

6

6

8

7

6

9

48

7

Anders S.

7

7

8


4

7

10

43

6

Trond T.

3

5

5

1

6


8

28

6

Hans-Carl





10


7

17

2

Hanne K

2

2

2

2


2

4

14

6

Eli-Karin

4

0,5

3



5

0,5

13

5

Øystein B

1


1

5


3


10

4

Alf Helge


4

4





8

2

Erling B.




7




7

1

Kjell Andre


0,5




1

5

6,5

3

Tarik Hedi


1


3



2

6

3

Trond Gul

5


0,5





5,5

2

Gyri S.




4




4

1

Kjetil Bjor.






4


4

1

Grete Line


3






3

1

Tallak R.







3

3

1

Anton


0,5





0,5

1

2

Mette B



0,5





0,5

1

Erik N.R.



0,5





0,5

1

Lena B



0,5





0,5

1

Sindre H



0,5





0,5

1

Per Arne


0,5






0,5

1

Carl-Christ


0,5






0,5

1

Erlend L.







0,5

0,5

1

Jan Ellings.







0,5

0,5

1


...og et nesten like uventet avslag

Da jeg avsluttet telefonsamtalen gikk jeg ned til familien, som satt og spiste dessert etter søndagsmiddagen. Jeg forklarte hva som hadde skjedd.

"Si ja, si ja!" sa min syv og et halvt år gamle datter. Dette foranlediget et temmelig irritert blikk fra hennes mor, samt en skarp beskjed om at dette ikke var hennes sak. "Menmen, alle har jo lyst til å bli leder!" sa Dina med sikker overbevisning. Jeg smilte så vidt og svarte at akkurat DET kunne jeg i hvert fall bekrefte at ikke var tilfellet her.

Hva skulle jeg si? Min kone gav uttrykk for at dette var mitt eget valg. Det var imidlertid ikke veldig lett å få med seg hva hun sa, ettersom vår lille toåring løp rundt mellom bena på oss og ropte vekselsvis etter mer dessert og noen som kunne skru på DisneyChannel til ham. Men jeg hadde i hvert fall skaffet meg et par dager til å tenke. Og jeg hadde sett innstillingen til Venstres Landsstyre, og visste at disse helgemøtene ville bli en meget hyggelig og interessant helgetur til Oslo for eget vedkommende.

Jeg tok en prat med en kjenning i fylkesstyret..."Du hopper ikkje akkurat etter Wirkola", innrømmet han. Personlig hadde jeg gjerne sett ham som fylkesleder, men var pinlig klar over at å ha ham som nestleder i Unge Venstre (og dermed også landsstyremedlem i Venstre) var klart bedre både for Sogn og Fjordane Venstre og Unge Venstre. En prat med fylkessekretæren klarla også litt mer - laget hadde penger, men hadde gått med store underskudd de siste årene, ikke vanskelig å se at det som her trengtes var klar økonomistyring.

"Eg kan ikkje se at dette e problematisk. For å være litt flåsete hadde det kanskje vore verre om det va Frp."
"Jeg er litt usikker på om det var Frp-hets, eller hets av oss fordi vi er så usynlige...", svarte jeg tørt.

Før jeg kunne bestemme meg måtte jeg i hvert fall også konsultere min nye arbeidsgiver, ettersom jeg nettopp har fått meg jobb i et mellomstort advokatfirma i Førde. Til nå har jeg jobbet i et stort revisjonssystem, men det ble litt for stort, samtidig som jeg ikke har klart å opparbeide meg den helt store entusiasmen for å være revisjonsadvokat. Min nye sjef hadde imidlertid tydeligvis ikke noe imot dette, og det hadde heller ikke de andre partnerne i firmaet. Klarsignal derfra, altså.

I hvert fall til dagen etter - midt i et møte med noen klienter hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg en ny telefon, fra en av de andre partnerne. Hans telefonsamtale hadde imidlertid ikke noe med det å gjøre, men var derimot et tilbud om ekstrajobb, som lærer i skatterett for Folkeuniversitetet.
"Det er ikke noe lønnsomt for firmaet å ta det, men det er bedre at noen av oss tar det privat enn at noen andre gjør det! Og det er her snakk om en ekstrainntekt, hvor du jobber noen helger i løpet av høsten. JEG synes i hvert fall det er kjekt med noen tusenlapper ekstra til jul..." Deretter nevnte han noe om betalingen - ikke mye for et advokatfirma, men for en blakk småbarnspappa absolutt et beløp som kunne medføre presanger jula 2010 også.  Jeg hadde ikke råd til å si nei.
Men så begynte jeg å tenke igjen...tre til fire helger til høsten med jobb, et tilsvarende antall med Landsstyre, fylkessamling, nominasjonsmøte og andre treff fylkeslederen bare må gå på? Hvor mange helger er det da igjen til å dra i bassenget med ungene? 

Samme dag skjedde det også andre ting, som gjorde det klart at vi nok ikke kunne få så mye avlastning med husarbeidet som håpet det kommende året, samtidig som alt ble temmelig usikkert. Jeg sukket. 

"Er du klar over at du må dra rundt til 26 lokallag i fylket? Det vil bli forventet, og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ikke vil gjøre jobben halvveis!" Min svigermor hadde også sitt å si i forbindelse med dette. Hun betaler sin medlemskontingent til et annet parti enn meg (dog ikke et vi står svært langt unna), og mener nok i hvert fall selv at hun har god kjennskap til organisasjonslivet. 

Etter dette hadde jeg en god diskusjon med kona. Hun holdt på den hun sa tidligere, det var helt og fullt mitt eget valg. Men det VAR mye som var usikkert akkurat nå, da...

Tirsdags kveld ringte Winjum opp igjen. 

"Jeg har tenkt på det, og jeg er fortsatt veldig glad for å bli spurt. Det var uventet, men det var forferdelig hyggelig! 
Samtidig har jeg imidlertid måttet veie nøye for og mot, og har etter dette kommet frem til at jeg pr. i dag ikke er i en jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg kan stille til valg til dette vervet." 

"Vel...du har tenkt nøye gjennom dette." sa Winjum. Det var ikke et spørsmål, det var en konstatering, og jeg kunne ikke annet enn bekrefte.

"Vi hadde hørt mye pent om deg, og eg trur du hadde gjort det bra." sa han sindig. 
"Takk for det." sa jeg. "Jeg har absolutt lyst til å være med videre." 

Han mumlet noe bekreftende, og la på.

Det gjorde jeg også.  

Jeg kan ikke love at blogginnleggene mine blir verken flere eller færre, men mene ting om politikk har jeg tenkt til å fortsette med.

En uventet forespørsel

For en gangs skyld skal jeg være litt mer personlig enn det jeg pleier å være i min, altfor lite brukte, blogg. I helgen hadde jeg nemlig en opplevelse som jeg kan føle for å dele, blant annet for å forklare meg. Men la meg ta forhistorien først.

Som de fleste av mine lesere vil vite har jeg alltid hatt et visst politisk engasjement, og det har også i stor grad vært partipolitisk. Jeg har vært medlem i Unge Venstre siden jeg var 14, Voksen-Venstre siden jeg var 17, og i varierende grad hatt et engasjement for å drive med politikk. Litt fordi jeg er idealistisk, men mest fordi jeg oppriktig synes at politikk, partipolitikk, diskusjoner og slikt er morsomt, og fordi både Unge Venstre og Venstre de stedene jeg har vært har hatt noen åpne, morsomme og sosialt givende miljøer. Engasjementet har bl.a. ført til at jeg i to år var leder for Hordaland Unge Venstre, ett år var leder for Unge Venstres kontrollkomité, og halvannet år satt i kommunestyret i Vestby (dette måtte jeg slutte med da jeg flyttet til Florø, derav at jeg ikke satt perioden ut). Jeg har også hatt et utall andre poltiske verv - og har akkurat nå påtatt meg å være økonomiansvarlig for Sogn og Fjordane Unge Venstre, og vara til styret i Flora Venstre. Videre gav jeg uttrykk for et ønske om å sitte i styret i Sogn og Fjordane Venstre - et sted hvor man kan være med å påvirke politikken og organisasjonen uten å bruke altfor mye tid og ressurser.

Men tilbake til helgens begivenhet. Som så mange andre begivenheter startet det med at telefonen ringte. I dette tilfellet var det HUStelefonen, noe som forøvrig er en forholdsvis sjelden opplevelse - jeg står i katalogen, men hvem ringer hustelefon i våre dager. Jo, Atle Winjum.

Navnet ringte noen bjeller langt bak i hodet - jeg hadde hørt om ham før i Venstresammenheng  (Winjum-navnet hadde forøvrig en periode på fylkestinget i Hordaland mens jeg var HUV-leder), men ante ikke hvorfor han ringte meg. Av samtalen gikk det frem at han var leder for Sogn og Fjordane Venstres valgkomité, og da forstod jeg. Han skulle selvsagt spørre om jeg var interessert i å sitte i styret, eller i hvert fall på en varaplass. Og det var jeg jo.

"Valet var jo eit vonbrot for oss i Sogn og Fjordane Venstre!" sa han
"Det var det vel for alle Venstrefolk..", svarte jeg, med det vanlige sukket alle Venstrefolk får i stemmen når de snakker om 2009-valget.
"Jau. Men særs for oss i Sogn og Fjordane, trur eg".

Jeg trakk på skuldrene. I likhet med syv andre fylker, herunder mitt opprinnelige hjemfylke Hordaland, hadde også Sogn og Fjordane mistet sitt eneste Venstre-stortingsmandat. Jeg skjønte hva han mente, men fikk meg ikke helt til å mene at det var noe ekstraordinært ved fylket. Han fortsatte imidlertid å snakke om hvilken vanskelig jobb valgkomitéen hadde fått, og hvor vanskelig det var å få tak i folk som ville lede og gjøre en jobb for partiet. Jeg uttrykte min største medfølelse - gjennom mine år i (ungdoms-)partiet har jeg også sittet i mange nok valgkomitéer til vite hvilken kjip jobb det var når folk ikke vil.

"...så eg lurde på om du var interessert!" sa han til slutt.
"Javisst, jeg har jo allerede sagt at jeg kan være interessert i en plass i styret, eller i hvert fall en varaplass, så bare sett meg opp!", sa jeg. Som tidligere valgkomitémedlem og leder husket jeg godt hvor oppmuntrende det var å få slike tilbakemeldinger, og jeg hadde ingenting i mot å glede denne sogningen.

"Jau. Men no var det leiarvervet eg tala om!" sa Winjum.

Da ble jeg stille.

Leder i Sogn og Fjordane Venstre? Fylkesleder og medlem av Venstres Landsstyre? Lede et fylkeslag med en haug med kommunestyrerepresentanter og fire på fylkestinget? Direkte påvirkning på den retning partiet skal velge de neste årene? Selv om jeg har vært med en god stund følte jeg meg i grunnen slett ikke kvalifisert til et slikt verv. Samtidig har jeg mange jevnaldringer som har vært med lenge, og som har fått sentrale verv både i partiorganisasjonen og i kommunestyrer rundt om. En håndfull av dem har også havnet i lands- og sentralstyret, men alle disse er folk jeg alltid har tenkt at har et engasjement og kvalifikasjoner på et helt annet nivå enn meg. Jeg har jo knapt vært med på noe særlig nivå etter at jeg gav meg som leder i Hordaland Unge Venstre!

Dette var mildest talt uventet, og det sa jeg også. Winjum gav imidlertid uttrykk for at han hadde hørt positivt om meg fra flere kilder, samtidig som han ikke la skjul på at jeg ble spurt fordi mange andre hadde sagt nei, og jeg nå fremstod som den best kvalifiserte kanddiaten. Jeg gav uttrykk for at jeg måtte tenke på det, og vi ble enige om at jeg skulle ta kontakt igjen på tirsdag.

Forts.

Vekk med grendeskolene - bra eller dårlig?

En årviss øvelse på denne tiden av året er at rådmenn i en del kommuner, særlig de som enten har lite penger eller selv mener at de har det, legger frem et budsjettforslag med innsparingstiltak som antagelig ville vært effektive, men politisk sett fremstår som mer eller mindre totalt uspiselige. De to mest klassiske eksemplene er nedleggelse av skoler og innføring eller økning av eiendomsskatt. Dette gjøres på en helt annen måte enn på riksplan, hvor også de som legger frem budsjettforslaget er politikere og dermed må bruke en langt større politisk fingerspitzgefühl enn det en gjennomsnitts rådmann mener han må.

Så også med Terje Heggheim, rådmann i min hjemkommune, som i disse dager legger frem et kommunebudsjett med forslag om nedleggelse av samtlige grendeskoler (dvs. små og fådelte skoler) i kommunen, og konsentrasjon av elevene på større skoler. I forslaget gir han uttrykk for at det hadde vært ønskelig å beholde skolene, men at kommunen ikke har råd til dette. Personlig blir jeg heller lite forbauset om noen lokalpolitikere på mirakuløst vis finner penger på budsjettet til å beholde skolene og dermed sikrer seg heltestatus i de distriktene det gjelder, men det vil tiden vise. Spørsmålet i denne artikkelen er om det er bra eller dårlig at de små distriktsskolene forsvinner og elevene flyttes til større skoler i mer bebodde strøk.

Et åpenbart argument for endringen er selvsagt at man sparer penger. Jeg er usikker på hvor mye, avhengig av hva man må stille opp med av skyssordninger, etterlønn, infrastrukturell tilrettelegging mv., men noe er det uansett å spare. Dette kan brukes til å nedbetale gjeld, gi andre svake grupper bedre levekår, eller kanskje aller helst styrke de gjenværende skolene.

Videre er et godt argument for endringen at barna på små steder blir en del av et større miljø, og får flere impulser. Selv om lærerne har mindre tid til hver elev enn på de helt små skolene kan det likevel virke positivt på elevenes horisont å få flere voksne å forholde seg til. På et tidspunkt vil de også uansett måtte gå over på en større skole (i hvert fall de aller fleste av dem), og da kan det være bra for dem å lære seg til dette. Argumentet har imidlertid to sider; Det kan være vanskelig for barn å forholde seg til kamerater som bor flere mil unna etter skoletid, noe som kan få den konsekvensen at barna som bor langt unna kan falle utenfor i klassemiljøet på de større skolene.

Det mest brukte motargumentet mot å legge ned distriktene er at barna trenger en skole i sitt nærmiljø for å slippe å reise så langt. Det er imidlertid allerede i dag mange barn som må reise et godt stykke med buss for å komme på skolen, og etter hva jeg vet er det begrenset grunn til å tro at de har tatt skade av det. Men det må også tas med i betraktningen at det er slitsomt for små barn å stå så tidlig opp og reise langt. Min datter på 7 har imidlertid full evne til å stå tidlig opp selv om hun har tre minutter til skolen (for da blir hun kjørt - og kan dessuten spille data på SFO), så ungene er nok jevnt over mer tilpasningsdyktige til slike ting enn det vi tror.

Det endelige argumentet mot skolepolitikken, som er lett forånet og ikke så populært å bruke, er imidlertid også ytterst relevant: Det er et spørsmål om vi ønsker levende bygder eller ikke. Levende bygder krever nemlig at folk flytter til bygdene og bosetter seg der. De absolutt aller færreste småbarnsforeldre vil velge seg hus i en bygd hvor det er flere mil til skolen og små barn må ta buss, så båt, så buss for å komme seg på skolen, da de ikke tror det er bra. Så kan man selvsagt diskutere om det er bra for barn å bo i små bygde i det hele tatt, skole eller ikke.

Rådmannen i Flora later i hvert fall ikke til å mene det - eller, det ser vel heller ut til at det ikke er viktig nok å prioritere i et stramt kommunebudsjett. Her må nok politikerne rett og slett ta standpunkt til om de fortsatt ønsker at det skal bo folk i bygdene i kommunens mange utkanter, eller om de anser at dette er mindre viktig, og at det ikke gjør noe at disse reduseres til turist- og kuriositetssteder.

Personlig kjenner jeg ikke bygdelivet noe større - og det ser ikke ut til at det blir anledning til det i fremtiden heller.


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Odd Bovim

Fra: Bergen

Kjønn: Gutt

Født: 1980

Mer...


hits