...og et nesten like uventet avslag
"Si ja, si ja!" sa min syv og et halvt år gamle datter. Dette foranlediget et temmelig irritert blikk fra hennes mor, samt en skarp beskjed om at dette ikke var hennes sak. "Menmen, alle har jo lyst til å bli leder!" sa Dina med sikker overbevisning. Jeg smilte så vidt og svarte at akkurat DET kunne jeg i hvert fall bekrefte at ikke var tilfellet her.
Hva skulle jeg si? Min kone gav uttrykk for at dette var mitt eget valg. Det var imidlertid ikke veldig lett å få med seg hva hun sa, ettersom vår lille toåring løp rundt mellom bena på oss og ropte vekselsvis etter mer dessert og noen som kunne skru på DisneyChannel til ham. Men jeg hadde i hvert fall skaffet meg et par dager til å tenke. Og jeg hadde sett innstillingen til Venstres Landsstyre, og visste at disse helgemøtene ville bli en meget hyggelig og interessant helgetur til Oslo for eget vedkommende.
Jeg tok en prat med en kjenning i fylkesstyret..."Du hopper ikkje akkurat etter Wirkola", innrømmet han. Personlig hadde jeg gjerne sett ham som fylkesleder, men var pinlig klar over at å ha ham som nestleder i Unge Venstre (og dermed også landsstyremedlem i Venstre) var klart bedre både for Sogn og Fjordane Venstre og Unge Venstre. En prat med fylkessekretæren klarla også litt mer - laget hadde penger, men hadde gått med store underskudd de siste årene, ikke vanskelig å se at det som her trengtes var klar økonomistyring.
"Eg kan ikkje se at dette e problematisk. For å være litt flåsete hadde det kanskje vore verre om det va Frp."
"Jeg er litt usikker på om det var Frp-hets, eller hets av oss fordi vi er så usynlige...", svarte jeg tørt.
Før jeg kunne bestemme meg måtte jeg i hvert fall også konsultere min nye arbeidsgiver, ettersom jeg nettopp har fått meg jobb i et mellomstort advokatfirma i Førde. Til nå har jeg jobbet i et stort revisjonssystem, men det ble litt for stort, samtidig som jeg ikke har klart å opparbeide meg den helt store entusiasmen for å være revisjonsadvokat. Min nye sjef hadde imidlertid tydeligvis ikke noe imot dette, og det hadde heller ikke de andre partnerne i firmaet. Klarsignal derfra, altså.
I hvert fall til dagen etter - midt i et møte med noen klienter hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg en ny telefon, fra en av de andre partnerne. Hans telefonsamtale hadde imidlertid ikke noe med det å gjøre, men var derimot et tilbud om ekstrajobb, som lærer i skatterett for Folkeuniversitetet.
"Det er ikke noe lønnsomt for firmaet å ta det, men det er bedre at noen av oss tar det privat enn at noen andre gjør det! Og det er her snakk om en ekstrainntekt, hvor du jobber noen helger i løpet av høsten. JEG synes i hvert fall det er kjekt med noen tusenlapper ekstra til jul..." Deretter nevnte han noe om betalingen - ikke mye for et advokatfirma, men for en blakk småbarnspappa absolutt et beløp som kunne medføre presanger jula 2010 også. Jeg hadde ikke råd til å si nei.
Men så begynte jeg å tenke igjen...tre til fire helger til høsten med jobb, et tilsvarende antall med Landsstyre, fylkessamling, nominasjonsmøte og andre treff fylkeslederen bare må gå på? Hvor mange helger er det da igjen til å dra i bassenget med ungene?
Samme dag skjedde det også andre ting, som gjorde det klart at vi nok ikke kunne få så mye avlastning med husarbeidet som håpet det kommende året, samtidig som alt ble temmelig usikkert. Jeg sukket.
"Er du klar over at du må dra rundt til 26 lokallag i fylket? Det vil bli forventet, og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ikke vil gjøre jobben halvveis!" Min svigermor hadde også sitt å si i forbindelse med dette. Hun betaler sin medlemskontingent til et annet parti enn meg (dog ikke et vi står svært langt unna), og mener nok i hvert fall selv at hun har god kjennskap til organisasjonslivet.
Etter dette hadde jeg en god diskusjon med kona. Hun holdt på den hun sa tidligere, det var helt og fullt mitt eget valg. Men det VAR mye som var usikkert akkurat nå, da...
Tirsdags kveld ringte Winjum opp igjen.
"Jeg har tenkt på det, og jeg er fortsatt veldig glad for å bli spurt. Det var uventet, men det var forferdelig hyggelig!
Samtidig har jeg imidlertid måttet veie nøye for og mot, og har etter dette kommet frem til at jeg pr. i dag ikke er i en jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg kan stille til valg til dette vervet."
"Vel...du har tenkt nøye gjennom dette." sa Winjum. Det var ikke et spørsmål, det var en konstatering, og jeg kunne ikke annet enn bekrefte.
"Vi hadde hørt mye pent om deg, og eg trur du hadde gjort det bra." sa han sindig.
"Takk for det." sa jeg. "Jeg har absolutt lyst til å være med videre."
Han mumlet noe bekreftende, og la på.
Det gjorde jeg også.
Jeg kan ikke love at blogginnleggene mine blir verken flere eller færre, men mene ting om politikk har jeg tenkt til å fortsette med.
En uventet forespørsel
Som de fleste av mine lesere vil vite har jeg alltid hatt et visst politisk engasjement, og det har også i stor grad vært partipolitisk. Jeg har vært medlem i Unge Venstre siden jeg var 14, Voksen-Venstre siden jeg var 17, og i varierende grad hatt et engasjement for å drive med politikk. Litt fordi jeg er idealistisk, men mest fordi jeg oppriktig synes at politikk, partipolitikk, diskusjoner og slikt er morsomt, og fordi både Unge Venstre og Venstre de stedene jeg har vært har hatt noen åpne, morsomme og sosialt givende miljøer. Engasjementet har bl.a. ført til at jeg i to år var leder for Hordaland Unge Venstre, ett år var leder for Unge Venstres kontrollkomité, og halvannet år satt i kommunestyret i Vestby (dette måtte jeg slutte med da jeg flyttet til Florø, derav at jeg ikke satt perioden ut). Jeg har også hatt et utall andre poltiske verv - og har akkurat nå påtatt meg å være økonomiansvarlig for Sogn og Fjordane Unge Venstre, og vara til styret i Flora Venstre. Videre gav jeg uttrykk for et ønske om å sitte i styret i Sogn og Fjordane Venstre - et sted hvor man kan være med å påvirke politikken og organisasjonen uten å bruke altfor mye tid og ressurser.
Men tilbake til helgens begivenhet. Som så mange andre begivenheter startet det med at telefonen ringte. I dette tilfellet var det HUStelefonen, noe som forøvrig er en forholdsvis sjelden opplevelse - jeg står i katalogen, men hvem ringer hustelefon i våre dager. Jo, Atle Winjum.
Navnet ringte noen bjeller langt bak i hodet - jeg hadde hørt om ham før i Venstresammenheng (Winjum-navnet hadde forøvrig en periode på fylkestinget i Hordaland mens jeg var HUV-leder), men ante ikke hvorfor han ringte meg. Av samtalen gikk det frem at han var leder for Sogn og Fjordane Venstres valgkomité, og da forstod jeg. Han skulle selvsagt spørre om jeg var interessert i å sitte i styret, eller i hvert fall på en varaplass. Og det var jeg jo.
"Valet var jo eit vonbrot for oss i Sogn og Fjordane Venstre!" sa han
"Det var det vel for alle Venstrefolk..", svarte jeg, med det vanlige sukket alle Venstrefolk får i stemmen når de snakker om 2009-valget.
"Jau. Men særs for oss i Sogn og Fjordane, trur eg".
Jeg trakk på skuldrene. I likhet med syv andre fylker, herunder mitt opprinnelige hjemfylke Hordaland, hadde også Sogn og Fjordane mistet sitt eneste Venstre-stortingsmandat. Jeg skjønte hva han mente, men fikk meg ikke helt til å mene at det var noe ekstraordinært ved fylket. Han fortsatte imidlertid å snakke om hvilken vanskelig jobb valgkomitéen hadde fått, og hvor vanskelig det var å få tak i folk som ville lede og gjøre en jobb for partiet. Jeg uttrykte min største medfølelse - gjennom mine år i (ungdoms-)partiet har jeg også sittet i mange nok valgkomitéer til vite hvilken kjip jobb det var når folk ikke vil.
"...så eg lurde på om du var interessert!" sa han til slutt.
"Javisst, jeg har jo allerede sagt at jeg kan være interessert i en plass i styret, eller i hvert fall en varaplass, så bare sett meg opp!", sa jeg. Som tidligere valgkomitémedlem og leder husket jeg godt hvor oppmuntrende det var å få slike tilbakemeldinger, og jeg hadde ingenting i mot å glede denne sogningen.
"Jau. Men no var det leiarvervet eg tala om!" sa Winjum.
Da ble jeg stille.
Leder i Sogn og Fjordane Venstre? Fylkesleder og medlem av Venstres Landsstyre? Lede et fylkeslag med en haug med kommunestyrerepresentanter og fire på fylkestinget? Direkte påvirkning på den retning partiet skal velge de neste årene? Selv om jeg har vært med en god stund følte jeg meg i grunnen slett ikke kvalifisert til et slikt verv. Samtidig har jeg mange jevnaldringer som har vært med lenge, og som har fått sentrale verv både i partiorganisasjonen og i kommunestyrer rundt om. En håndfull av dem har også havnet i lands- og sentralstyret, men alle disse er folk jeg alltid har tenkt at har et engasjement og kvalifikasjoner på et helt annet nivå enn meg. Jeg har jo knapt vært med på noe særlig nivå etter at jeg gav meg som leder i Hordaland Unge Venstre!
Dette var mildest talt uventet, og det sa jeg også. Winjum gav imidlertid uttrykk for at han hadde hørt positivt om meg fra flere kilder, samtidig som han ikke la skjul på at jeg ble spurt fordi mange andre hadde sagt nei, og jeg nå fremstod som den best kvalifiserte kanddiaten. Jeg gav uttrykk for at jeg måtte tenke på det, og vi ble enige om at jeg skulle ta kontakt igjen på tirsdag.
Forts.
Vekk med grendeskolene - bra eller dårlig?
En årviss øvelse på denne tiden av året er at rådmenn i en del kommuner, særlig de som enten har lite penger eller selv mener at de har det, legger frem et budsjettforslag med innsparingstiltak som antagelig ville vært effektive, men politisk sett fremstår som mer eller mindre totalt uspiselige. De to mest klassiske eksemplene er nedleggelse av skoler og innføring eller økning av eiendomsskatt. Dette gjøres på en helt annen måte enn på riksplan, hvor også de som legger frem budsjettforslaget er politikere og dermed må bruke en langt større politisk fingerspitzgefühl enn det en gjennomsnitts rådmann mener han må.
Så også med Terje Heggheim, rådmann i min hjemkommune, som i disse dager legger frem et kommunebudsjett med forslag om nedleggelse av samtlige grendeskoler (dvs. små og fådelte skoler) i kommunen, og konsentrasjon av elevene på større skoler. I forslaget gir han uttrykk for at det hadde vært ønskelig å beholde skolene, men at kommunen ikke har råd til dette. Personlig blir jeg heller lite forbauset om noen lokalpolitikere på mirakuløst vis finner penger på budsjettet til å beholde skolene og dermed sikrer seg heltestatus i de distriktene det gjelder, men det vil tiden vise. Spørsmålet i denne artikkelen er om det er bra eller dårlig at de små distriktsskolene forsvinner og elevene flyttes til større skoler i mer bebodde strøk.
Et åpenbart argument for endringen er selvsagt at man sparer penger. Jeg er usikker på hvor mye, avhengig av hva man må stille opp med av skyssordninger, etterlønn, infrastrukturell tilrettelegging mv., men noe er det uansett å spare. Dette kan brukes til å nedbetale gjeld, gi andre svake grupper bedre levekår, eller kanskje aller helst styrke de gjenværende skolene.
Videre er et godt argument for endringen at barna på små steder blir en del av et større miljø, og får flere impulser. Selv om lærerne har mindre tid til hver elev enn på de helt små skolene kan det likevel virke positivt på elevenes horisont å få flere voksne å forholde seg til. På et tidspunkt vil de også uansett måtte gå over på en større skole (i hvert fall de aller fleste av dem), og da kan det være bra for dem å lære seg til dette. Argumentet har imidlertid to sider; Det kan være vanskelig for barn å forholde seg til kamerater som bor flere mil unna etter skoletid, noe som kan få den konsekvensen at barna som bor langt unna kan falle utenfor i klassemiljøet på de større skolene.
Det mest brukte motargumentet mot å legge ned distriktene er at barna trenger en skole i sitt nærmiljø for å slippe å reise så langt. Det er imidlertid allerede i dag mange barn som må reise et godt stykke med buss for å komme på skolen, og etter hva jeg vet er det begrenset grunn til å tro at de har tatt skade av det. Men det må også tas med i betraktningen at det er slitsomt for små barn å stå så tidlig opp og reise langt. Min datter på 7 har imidlertid full evne til å stå tidlig opp selv om hun har tre minutter til skolen (for da blir hun kjørt - og kan dessuten spille data på SFO), så ungene er nok jevnt over mer tilpasningsdyktige til slike ting enn det vi tror.
Det endelige argumentet mot skolepolitikken, som er lett forånet og ikke så populært å bruke, er imidlertid også ytterst relevant: Det er et spørsmål om vi ønsker levende bygder eller ikke. Levende bygder krever nemlig at folk flytter til bygdene og bosetter seg der. De absolutt aller færreste småbarnsforeldre vil velge seg hus i en bygd hvor det er flere mil til skolen og små barn må ta buss, så båt, så buss for å komme seg på skolen, da de ikke tror det er bra. Så kan man selvsagt diskutere om det er bra for barn å bo i små bygde i det hele tatt, skole eller ikke.
Rådmannen i Flora later i hvert fall ikke til å mene det - eller, det ser vel heller ut til at det ikke er viktig nok å prioritere i et stramt kommunebudsjett. Her må nok politikerne rett og slett ta standpunkt til om de fortsatt ønsker at det skal bo folk i bygdene i kommunens mange utkanter, eller om de anser at dette er mindre viktig, og at det ikke gjør noe at disse reduseres til turist- og kuriositetssteder.
Personlig kjenner jeg ikke bygdelivet noe større - og det ser ikke ut til at det blir anledning til det i fremtiden heller.
"Koseskolen " - tidenes politiske stråmann?
(Først en liten definisjon: Når noen argumenterer mot et standpunkt på uriktige premisser, og dermed kritiserer en innretning, et system eller en mening på bakgrunn av dette, sier man at personen slåss mot en stråmann. Grusomt begrep, men kan fra tid til annen ha noe for seg. Piet Hein skildrer det slik:
En velkient form for polemik
består af det probate trik
ad dutte folk en mening på
hvis vanvidd alle kan forstå)
Noe som imidlertid argumenteres kraftfult og fyndig mot av en haug med politikere på høyresiden er at det angivelig skal være "Koseskolen" som er grunnen til at norske elever gjør det mindre bra på PISA-undersøkelsene (nå har jeg forøvrig sett på disse undersøkelsene, og norske elever gjør det sånn omtrent middels - men så pleier vi jo alltid å mene at vi skal være bedre enn utlendingene, så jeg velger å godta premisset likevel). Et søk på google gir noen hundre treff på "koseskolen"- og selvsagt en del treff på "kose skolen" og lignende ord fra Frp-sympatisører i diskusjonsforaene under artiklene.
Med koseskolen forstås etter hva jeg kan se en skole der det ikke stilles krav, det gis ikke nok lekser, det er ingen krav til ro og disiplin i timene - og flinke elever blir holdt nede til de er like dumme som alle de andre. Men er det nå dette som er tilfellet?
Vel, nå har jeg hatt gleden av å ha barn i skolen et par år, og så langt tror jeg dette kan besvares med ett ord:
Nei.
Når jeg fikk se de prøvene som 6-åringene i førsteklasse skal ta for å kartlegge leseferdigheter, ser jeg at det her stilles krav både til at de kan lese og forstå det de leser, og da jeg gikk i 1. klasse var det vitterlig ikke mange der som hadde behersket dette. Når jeg ser på leksene som de får, så drieer dette seg både om å lese flere sider med mindre skrift, gjøre regnestykker som var vanskeligere enn de vi fikk i førsteklasse - og helst lese en bok selv, samt tegne noen tegninger og slikt. Koseskole?
På konferansetimen spurte vi læreren om det var slik at elevene skulle skrive én eller to sider etter eget valg med skjønnskrift (at de i det hele tatt har opprettholdt dette faget viser etter mitt syn at det i hvert fall fortsatt finnes ting som verken er koselige eller nødvendige, men sikkert karakterbyggende)- vår lille datter kan nemlig være litt lur av og til, og gjør helst ikke for mye arbeid. Til dette svarte læreren "Ja - men siden Dina er så langt fremme, tror jeg vi fra nå av gir henne litt tilleggslekser, hun kan skrive av en side ekstra i leseboken i fin-skriftboken sin!". Koseskole?
Jeg kunne også nevne at når vår datter f.eks. ikke har spist opp maten sin eller gjort alt arbeidet hun skulle i løpet av en dag (det kan ha noe med gutter å gjøre - det synes da pappa virkelig hun er for liten til!) blir hennes mor eller jeg kalt inn til læreren, med beskjed om at dete bør tas opp hjemme for å få til nødvendige skjerpinger.
Hvis dette er en koseskole skal jeg personlig spise SVs skolepolitiske plattform.
Men når jeg tenker på alt det vi ikke fikk i lekser da vi var små, alt som ikke ble tatt opp - og ikke minst hvordan alle elever måtte gjøre omtrent de samme oppgavene uansett hvilket nivå vi var på - lurer jeg på om det ikke var vi som gikk på skolen på 80- og 90-tallet som gikk på den egentlige koseskolen? Og om skolen i dag ikke har tatt til seg en del forstandige endringer som på sikt vil gi oss et høyere nivå? Eller så kan det selvsagt være at kommunene Flora og Vestby, som er de to jeg har hatt elever i, ligger svært langt fremme på en del områder - men jeg har en vag følelse av at det skjer mye fornuftig i andre kommuner også.
Så får det heller våge seg at utlendingene også tar grep for å få en bedre skole - jeg er i hvert fall ikke bekymret for at mine barn skal måtte stå utenfor internasjonale høyere utdanningsinstitusjoner med fjøla si, for å bruke et annet banalt koseskoleargument.
Iam.no - boikott, forbrukermakt og slikt...
Når jeg likevel ble gjort til admin på denne siden skyldtes det en betydelig irritasjon, over at en advokat i et stort og velrennomert advokatfirma som bistår Iam.no sendte et brev til han som tidligere var admin på siden og anklaget ham bl.a. for brudd på boikottloven. Etter mitt syn er det absurd nok at det i det hele tatt finnes en slik lov, men jeg kan i hvert fall love alle som er interessert at den loven ikke er laget for å hindre personer i å bruke ytringsfriheten til å oppfordre til forbrukerboikott. Og når noen kommer for å kneble en facebookgruppe fordi gruppa og medlemmene bruker sin ytringsfrihet reagerer jeg med piggene ut med en gang. Jeg håper jeg heller ikke er alene om å se det herlige paradoksale i at en virksomhet som bruker sin ytringsfrihet til så vidt kontroversiell virksomhet som å samle flest mulig opplysninger om folk i den hensikt å gjøre dem tilgjengelige for alle som ønsker dette kritiserer andre for å bruke sin ytringsfrihet til å stille seg negative til dette.
Personlig har jeg liten tro på at den virksomheten Iam.no driver er ulovlig eller straffbar. Men om den ikke er det har kritikerne fortsatt et annet virkemiddel, nemlig å søke å gjøre det økonomisk ulønnsomt å drive siden. Er det et språk markedet I(og dermed næringsdrivende på internett) forstår, så er det manglende salg og reduserte inntekter.
Ettersom jeg ikke har veldig store problemer med at Internett faktisk er et sted der man kan finne informasjon om folk, kan det saktens diskutere hvor riktig det er av meg å stille meg i første rekke for boikott av noen som kun bistår til dette. Å stille seg i første rekke for å boikotte folk som prøver å bruke loven, og en ærefull profesjon som advokatyrket , til å begrense ytringsfriheten, fremstår imidlertid for meg som en ren selvfølgelighet.
Juss-blogg?
Som sagt, den største kategorien blogger er de som inneholder dagboklignende skildringer av livet som mamma/pappa/lesbisk/kristen/glamourmodell/tenåring/sær av andre årsaker. Den nest største er de kåserende samfunnskritiske, deretter de (parti)politiske. Det finnes imidlertid også faglige blogger, for de som er interessert i jakt, fiske, biler, oppussing, eller lignende. Imidlertid finnes det ingen slike blogger for de som har en klar og åpenlys interesse i juss!/lovforståelse/rettsvitenskap
Og det har jeg jo i grunnen...jeg er jurist av utdanning, hvorpå jeg har jobbet ett år som byråkrat i Helserettsavdelingen, produsert endringer i bioteknologiloven og diverse forskrifter innen bioteknologi og psykiatri, deretter nærmere to og et halvt år i et lite allmennadvokatfirma, først som advokatfullmektig, deretter advokat. Nå jobber jeg i advokatavdelingen i et større revisjons- og forretningsadvokatfirma, hvor avdelingen i Førde består av ca. 20 revisorer og 2 advokater. Juridisk har jeg dermed et bredt nedslagsfelt, og kan ha synspunkter om mye forskjellig. Relevante problemstillinger kan være innen konkursrett, arv/familie/skifte, selskapsrett, pengekrav, entrepriserett, mv.
Utfordringen med dette er imidlertid at jeg dermed først må definere en stringent problemstilling, deretter foreta en juridisk vurdering av denne - og det må jeg gjøre enten med utgangspunkt i mediesaker, eller abstraherte problemstillinger, da taushetsplikten setter begrensninger for hva jeg kan resonnere konkret over. Dette fremstår ærlig talt som en svært utfordrende oppgave.
Vel så interessant, og vesentlig enklere, kan det selvsagt være å foreta drøftinger de lege ferenda, altså ut fra slik jeg mener at loven burde være. Da er jeg imidlertid over i de politiske sfærer igjen, og det vil være svært utfordrende å se når den juridiske drøftingen slutter og den politiske begynner.
Men når jeg tenker over det, spiller det i grunnen noen rolle? Vi får nå se, da...
Ny anbudsrunde - ingenting er som en god lokaliseringsdebatt...
I Florø har det vært en del frem og tilbake, bl.a. på grunn av formelle feil og denslags i anbudsrundene og en del annet. Spørsmålet på gårsdagens bystyremøte var om man skulle lyse ut en ny anbudsrunde for å få opp et bygg man kunne leie i privat regi, eller om kommunen selv skulle kjøpe en tomt og bygge NAV ved siden av Sunnfjord Medisinske Senter. (forkortet SMS, et bra medisinsk tilbud som samler en god del lege- og helsetjenester i kommunen, som fastlege, fysioterapeuter, apotek mv.). Tomten som i så fall skulle kjøpes er eid av SMS-senterets brukere - leger mv. De var selvsagt svært interessert i et slikt salg, ikke primært fordi de tjente penger på det (selv sier de at de tjener bedre på å leie den ut til parkeringsplasser), men fordi en slik samlokalisering vil styrke det medisinske miljøet, og samtidig innebære muligheter for å bruke det til flere tjenester når Samhandlingsreformen legger disse til kommunalt plan.
Aberet med dette alternativet er selvsagt at det er svært dyrt (det er estimert at det vil koste kommunen ca. 100 mill. å bygge). Videre er et av alternativet at private bygger nede i den såkalte "Bankhola", som er et område midt i sentrum hvor det absolutt er behov for oppgraderinger, i hvert fall dersom målet er et levende og attraktivt sentrum.
Personlig hadde jeg sansen for argumentene på begge sider, men konkluderte i sum med at det er viktigere å få til et ordentlig bygg og et ordentlig medisinsk miljø rundt SMS-senteret, enn å utvikle Bankhola ved hjelp av massivt offentlig engasjement. Imidlertid mener jeg med stor oppriktighet at en kommune med milliardgjeld og 11.000 innbyggere ikke bør gi seg inn på å bygge et NAV-senter med betydelig utleie, stor risiko for at man ikke får leid ut, at kostnadene blir større, og alt slikt. Det er en sikker vei inn til Robæk igjen.
Jeg ville derfor ha støttet mitt partis utmerkede forslag om en ny anbudsrunde, for å gi staten og kommunen mulighet til å leie lokaler til NAV fra private. Dette ble også vedtatt i kommunestyret i går.
Det som imidlertid hadde vært skikkelig stilig hadde vært om eierne av SMS-senteret nå hadde satt seg ned og sagt: "OK, nå fikk vi ikke solgt tomten til kommunen, men det betyr ikke at vi må gi opp planen om en samlokalisering. Det vi nå må gjøre er å samarbeide med dyktige entreprenører og investorer, med sikte på å kunne levere et godt og konkurransedyktig anbud på NAV-bygg, slik at vi både kan bygge på tomta, sikre et godt medisinsk miljø i kommunen, OG tjene penger på utleie".
Er redd det forblir en drøm, men hadde jo vært stilig men noen forretningsmessige visjoner fra helsepersonellet også...
Politisk blogg - hverdagspolitikk?
Fordelen med en politisk blogg er at man kan fullføre et resonnement uten å måtte tenke på verken ordgrenser, tabloiditet eller at man blir løpende motsagt. Samtidig er det bedre enn et vanlig innlegg fordi det åpner for kommentarer, slik at man faktisk kan ha en viss grad av politisk diskusjon på nettet, altså på bloggen.
Ulempen later til å være at den slags blogger blir heller lite besøkt, og dermed heller ikke i nevneverdig grad gir åpning for kommentarer og interessant poltiisk debatt. De som blir besøkt er de som krydrer politiske resonnementer med eksempler fra eget liv, og da går man veldig fort over i det mindre interessante. Imidlertid kan en blogg, f.eks. med link til et parti eller en organiasjons hjemmeside være en interessant måte å søke å få til en løpende debatt, og det er jo interessant.
Hovedargumentet for en politisk blogg er likevel at det kan være et bra sted å rydde tankene, få brynet standpunktene, og i løpet av selve skriveprosessen selv innta et klarere og tydeligere politisk standpunkt for seg selv enn det man ellers får gjort. Så kan man bruke det standpunktet i en parti-prosess, eller en annen politisk diskusjon man deltar i.
Altså: Politisk blogg har en viss interesse, og jeg vil prøve å dra noen hverdagspolitiske resonnementer her i ny og ne. Ulempen kan være at det politiske påfyllet jeg p.t. får er begrenset, da jeg ikke har noen verv, posisjoner e.l., men det går nå som det går.
Buss vs. bil
Siden dette ikke skal være en viderverdighetsblogg, men en har større legitimitet som politisk blogg, må jeg vel komme opp med noen forslag til mulige tiltak...la oss se...
- Billigere klippekort på bussen for de som ikke tar den hver dag
- Billigere månedskort
- Ikke minst: barnehager og SFO som er åpne til kl. 17 fremfor kl. 16.30, slik de har det i andre anstendige byer!! For oss med litt pendleravstand gjør det all verdens forskjell...
Småbarnspappablogg?
Pappablogger: Jeg har to barn på 7 (j) og 2 (g) år. Jeg er gift og lever sammen med barnas mor, og har gjort det mesteparten av tiden. Det kommer en del gullkorn fra 7-åringen som kan skrives ned (akkurat nå ville hun f.eks. ha resten av Halloween-godteriet, da jeg foreslo en brødskive sa hun "Jeg er ikke SÅ sulten, altså!". Videre kan jeg skrive om oppdragelse (leksevaner, hyperaktivitet, matvaner, barnehagebruk mv.). Imidlertid vil en slik blogg få sterke personvernbegrensninger, da min kone har gitt strenge restriksjoner (i realiteten totalforbud) mot å legge ut bilder av barna på nettet (inklusive facebook, hvor imidlertid vennene hennes synder litt av og til..). Jeg er heller ikke noen veldig sterk personlig tilhenger, da jeg regner med at min datter i løpet av 3-5 år vil være en aktiv nettbruker selv, og da kanskje i beskjeden grad vil være begeistret for det jeg evt. legger ut om henne. Det som legges ut her har som kjent begrenset mulighet til å forsvinne helt, noe man må forholde seg til.
Videre heter det seg jo at man skal skrive om det man selv er interessert i å lese, og min interesse i å lese om småbarnsforeldres hverdag er, når sant skal sies, en forholdsvis begrenset størrelse.
Atlså: Muligens et innlegg om småbarnsforeldrelivet i ny og ne, men med heller begrenset hyppighet. Politikk på dette området, derimot, er en helt annen skål.
Hvem er jeg? Om roller og slikt
I mine fremtidige blogginnlegg vil jeg i noen grad ta en kikk på hvilke roller jeg kan ha når jeg forfatter blogginnlegg, og se på hvor hensiktsmessige de kan være. Antagelig vil jeg finne ut at det er enkelte ting jeg kan skrive en del mer eller mindre interessant om, mens andre av rollene kan fortone seg som mer interessante å skrive om.
Når det gjelder interessen i å LESE om det, har jeg uansett et realistisk forhold til dimensjonen på dette. Men man kan jo forsøke.
Så altså: Hvem er jeg?
Mer aktiv blogging?
En forklaring på den begrensede aktiviteten, som er meget komfortabel å bruke, er selvsagt at jeg ikke har tid/kapasitet/ressurser til dette. Den er litt både-og, siden jeg for så vidt har hatt romslig med tid både til å sitte på facebook og lese nettaviser.
En annen, og minst like relevant forklaring, kan rett og slett være "hvorfor skal jeg gidde". Jeg må innse at min blogg aldri blir noen vampus (som forøvrig de siste årene blir forbigått av 13-åringer med hårprodukter), og at det er begrenset hvem som kommer til å lese. Dette er en defensiv holdning - det er ikke så mange som leser det jeg skriver på FB eller V+ heller, og om noen leser er det vel bedre enn om ingen leser i det hele tatt?
Det tredje er selvsagt sjenanse - skal jeg egentlig komme her og tro at jeg har så mye og fare med? En slik tankegang har imidlertid jantelov-preg, og det har jeg aldri hatt særlig sansen for.
Så kommer den fjerde forklaringen, som nok ender opp som den riktige; Å skrive på blogger minner om arbeid, og arbeid liker vi ikke så veldig godt. Men nå skal jeg prøve å ha god arbeidsmoral en stund, og skrive på bloggen minst et par ganger i uka. Om noen på bloggen, eller facebook, vil respondere med litt hets om jeg ikke klarer dette, kan det virke både oppmuntrende og det motsatte.
Avslutningsvis: Å "lagre" uten å publisere er demotiverende, så det gjør jeg bare med åpenbart uferdige artikler. Denne artikkelen er skrevet på ca. 10 minutter på flytoget til Gardermoen, etter at jeg har vært på kommunalkonferanse med jobben. Her er jeg fortsatt overbevist om at kommunesammenslåinger i all hovedsak er positivt, og dette kommer jeg tilbake til senere.
Venstres garanti - hva skjer egentlig etter valget?
Hva mener liberale ateister, tro?
Kirkeasyl er egentlig et nokså spesielt konsept. Utgangspunktet er at asylsøkere som har fått endelig avslag på søknaden sin skal sendes ut så snart det lar seg gjøre. Om de ikke reiser ut frivillig skal de deporteres ut, om nødvendig med politiets hjelp. De må da pågripes av politiet og settes på et fly til hjemlandet. I en del tilfeller vil imidlertid avslaget medføre en del reaksjoner f.eks. fra lokalmiljøet, og svært mange vil ønske å hjelpe å bistå asylsøkerne til å bli i landet. Regelen har i slike situasjoner vært at om asylsøkerne da oppsøker en kirke og blir i denne skal politiet ikke pågripe dem på tross av at de ellers har hjemmel til dette. Bakgrunnen for denne regelen er at også politet skal respektere Kirkens fred, og dermed ikke bruke makt og vold til å pågripe folk i kirkebygget. Dette er religiøst begrunnet, ut fra en betraktning om at kirkebygget har en spesiell status i forhold til andre hus.
Uten at jeg har sett noen konkrete linker vil jeg anta at liberalere som ønsker en mer liberal asylpolitikk stort sett mener at kirkeasyl skal respekteres. Som kristen liberaler mener selvsagt også jeg dette. Samtidig legger jeg til grunn at ateister (som det finnes en god del av blant liberalere) er av den oppfatning at det ikke er riktig at kirkebygget har en speisell status, slik at det ikke finnes noe grunnlag, verken rettslig eller faktisk, for å påstå at politiet ikke kan pågripe personer som gjemme seg i et kirkebygg. I så fall blir jo argumentasjonen mot pågripelse i grunnen bare en skinnargumentasjon for å ønske en liberalisering av asylpolitikken basert på tilfeldighet, stahet og støtte fra lokalsamfunn.
Hva blir så det prinsipielle svaret, er det riktig å hente folk ut av kirkeasyl, eller ikke?
Valgkamp eller ikke?
Mens i mitt nåværende hjemfylke, Sogn og Fjordane, gir de uttrykk for at valgkampbesøk i lotteritilsynet ikke er valgkamp.
Man kan spørre seg om hva som egentlig er definisjonen på valgkamp - husker i hvert fall at vi i Bergen for fire år siden åpnet valgkampen med et besøk hos Idar Vollvik og Chess, men da var det i hvert fall ikke tvil om at det var valgkamp. Og når Abid sier at hans dialogmøter ikke er valgkamp tillater jeg meg også å tvile på dette - det er i hvert fall en klar sammenheng mellom når han ble nominert på andreplassen og når han begynte dialogmøtene. Møtene har også vært annonsert på Akershus Venstres nettsider.
Og hva mer er; foruten å være valgkamp er det en meget fornuftig og inkluderende måte å drive valgkamp på, da det her tydeligvis kommer en del folk som tidligere ikke har møtt opp på politiske møter og tilsvarende. På denne måten får disse anledning til å bli kjent med politikere, og kanskje styrke eget politisk engasjement.
Hva angår møter i Lotteritilsynets lokaler - så vidt jeg vet er det en av Sogn og Fjordanes større statlige arbeidsplasser, og å få innspill om dette i forhold til næringspolitikk er da vitterlig noe som er både bra og nyttig for en Stortingskandidat, både i valgkampsituasjoner og ellers.
Test på partier og sånt....
Prøvde å ta en test....og skulle angivelig kunne legge denne inn på bloggen. Men etter noen runder med heller merkelig utseende innlegg og slikt fant jeg ut at jeg måtte skrive den inn manuelt (for det gikk selvsagt heller ikke an å velge copy-paste for resultatet, må vite).
Nuvel, slik gikk det:
Venstre - 76,1
Høyre - 52,6
KrF - 44,2
SV - 44,1
Sp - 40,7
Ap - 39
Frp - 38,2
Det kan se ut som om jeg har gått gjennom en politisk moderering, da jeg tidligere pleide å få V på klar første, deretter SV på andre og KrF eller Sp på tredje (når RV var med kom de faktisk også nokså høyt). Bakgrunnen for dette vil jeg anta at var en del verdiliberale holdninger for sosialistene, samt mye enighet innen miljøpolitikken. Her var det imidlertid et visst fokus på økonomisk politikk, valgfrihet, privatisering, mv. - og da havner jeg brått et godt stykke lenger til høyre. Imidlertid står det fortsatt ikke verre til enn at jeg har Frp på siste, noe jeg bare kan huske å ha unngått på svært få partitester.
Interessant er det også at spennet mellom nr. 1 og nr. 2 er 23,5 %, mens spennet fra nr. 2 til nr. 7 (som etter hva jeg forstår vil i regjering sammen, til forskjell fra førstevalget, og for den del tredjevalget) kun er 14,4 %. Og dette på tross av at jeg i det siste stort sett primært har engasjert meg i andre ting, og på ingen måte har vært så sentral i utformingen av Vs politikk som jeg var i en del tidligere omganger. Begynner jeg å bli en gammel apparatsjik? Eller er forklaringen heller at når jeg ikke følger med på politikk bare antar jeg at Vs standpunkter er fornuftige?
Videre har jeg også en del merknader til spørsmålsstillingen - det er i liten grad mulig å vekte svarene, man får ikke anledning til å avveie hvor mye spørsmålene betyr for en, og ikke minst; man kan altfor sjelden svare "Vet ikke". Det kunne jeg gjerne tenkt meg i forhold til både sykelønn, NATO og en del andre ting (nå måtte jeg selvsagt si ja til NATO - man er da ingen ureflektert raddis heller ;-)
Nei, nettavisen, vi får håpe det kommer noen bedre partitester når valget nærmer seg mer!
Nei takk til datalagringsdirektivet
En rekke bloggere og andre som er opptatt av personvern sender i dag en klar melding til regjeringen om at de må ta stilling og si nei til EUs Datalagringsdirektiv. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.
Bloggstafett for personvern ? mot datalagringsdirektivet:
(NB! Deltagerlisten oppdateres efterhvert)
Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.
Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.
Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.
Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!
Folkeskikk og rasisme?
Rasisme går vel i sin kjerne ut på at man mener at en bestemt hudfarge eller menneskerase er overlegen de andre, gjerne fordi man selv er med i den. Jeg kan vanskelig se at dette er oppfylt her.
Imidlertid er folkeskikk å behandle andre mennesker med saklig høflighet også om man er drivende uenig med dem. Dette oppfyller ikke denne SV-eren, noe som innebærer at Kenneth Svendsen må gis rett i utsagnet om manglende folkeskikk.
Men jeg kan ikke la være å erindre at sist valgkamp hvor jeg var i skoledebatter hadde jeg en opplevelse hvor jeg gjennomførte en frisk debatt med en AUF-er. Etter debatten skulle jeg ta henne i hånden og takke for debatten, hvorpå hun så på meg med et blikk av avsky og sa "Det kain du bærre DRITE i!".
Må innrømme at jeg ikke tenkte på det som rasisme, det heller. Men dårlig oppførsel var det, så avgjort.
Den aktuelle debatten ble forøvrig filmet, og den aktuelle representanten kan man finne her. Så får andre vurdere om jeg fortjente det mer enn Kenneth Svendsen...;-)
Funker denne enda?
Var etter forholdene tidlig ute, bl.a. fordi jeg er en bekjent av Raymond Kristiansen, men er lenge siden sist jeg harebrukt denne nå....strengt tatt har vel Facebook overtatt den tiden jeg brukte på dette - og politisk drodling har jeg ikke tid til lenger! Men for all del, den kan stå her...
Jeg ville ha stemt nei...
I Arendals Tidende blir det opplyst om at Unge Venstres leder, Anne Solsvik, søker permisjon fra vervet som kommunestyrerepresentant i Arendal. Begrunnelsen for søknaden er at hun er leder i Unge Venstre og således føler at det er vanskelig å kombinere et verv som heltidspolitiker på nasjonalt plan med vervet som lokalpolitiker i Arendal. Det er selvsagt en ærlig sak å føle dette. Når jeg likevel ville ha stemt mot permisjonssøknaden har det følgende begrunnelser:
1. Det skal være høy terskel for å søke fritak fra verv i kommunestyret.
Normalt skal dette kunne begrunnes i alvorlige helsemessige årsaker eller andre svært tungtveiende grunner. Når man har sagt ja til å stå på lista, og til og med på en plass hvor man risikerer å komme inn, har man forpliktet seg overfor sine velgere. Jeg blir ikke mye forbauset hvis det i Arendal er en del folk som stemte Venstre fordi det stod en kompetent ung dame på prioritert plass.
2. Hun er ikke alene
Svært mange rikspolitikere har også lokalpolitiske verv, og svært mange av disse beholder sine verv også når de f.eks. havner på Stortinget. Videre er det svært mange lokalpolitikere som har tid- og ressurskrevende arbeid på heltid ved siden av sitt verv, men det er ingen grunn til å søke om fritak. Det er heller ikke uvanlig at f.eks. studenter blir folkevalgte i sin hjemkommune mens de studerer ved en universitets- og høyskoleby og får dekket hjemturene av kommunen.
3. Det foreligger ingen reell interessekonflikt
En person kan fint være folkevalgt lokalt og samtidig ha et verv på riksplan, det fordrer bare ekstra engasjement.
4. Det personlige hensyn...
Den viktigste grunnen til at jeg likevel mener at Anne burde beholdt sitt folkevalgte verv i Arendal er de rent pragmatiske. Dersom man i den forestående nominasjonsprosessen skal nomineres til en fremtredende plass på en Stortingsliste er det en stor fordel å ha et lokalpolitisk verv. Det er videre gunstig for Venstrefamilien som sådan å ha en sentral politiker som også kan profilere seg som lokalpolitiker.
Og ikke minst, Anne er en svært dyktig dame, og det vil utgjøre et betydelig tap for kommunestyret i Arendal å ikke lenger ha henne i sine rekker.
Hva skjer'a?
Når ens egne rammes.
det siste er overfallet på frøken Kadra Yusuf, som blant mye annet er
kvinne, muslim, norsk-somalier og medlem av Unge Venstre. Det siste er
det eneste av de tingene jeg har til felles med henne.
Hennes overfallsmenn har vist seg å være av somalisk opprinnelse, og
heller ikke være norske statsborgere. Utgangspunktet når utenlandske
statsborgere begår alvorlige kriminelle handlinger, er at de skal
utvises uten videre om og men. Et sentralt unntak er imidlertid dersom
de risikerer dødsstraff eller det på andre måter er ekstremt utrygt for
dem å vente tilbake til hjemlandet. Denne begrunnelsen har bl.a. vært
brukt av Mullah Krekar for å få bli i landet, og brukes også i stor
grad overfor borgere av Somalia, i særdeleshet de sørlige
områder. Utgangspunktet skulle etter dette være at disse mennene
ikke kan utvises fra landet.
I saker av denne typen har Unge Venstre alltid vært svært opptatt av
menneskerettigheter for alle, og konsekvent sagt at Norge må følge opp
sine forpliktelser og herunder ikke effektuere utvisningsvedtak av
denne typen. Det ble blant annet vist i forhold til høstens afghanske
sultestreikere.
Et interessant spørsmål i denne forbindelse kunne vært om Unge Venstre
mener det samme i dette tilfellet, og også evt. ville kunnet si det
utad. Sikkert er det i hvert fall at svært mange UV-folk i Oslo nok
godt selv kunne ha tenkt seg å gi de aktuelle folkene en skikkelig
omgang med juling.
Men sende ut i dagens situasjon? Det skulle faktisk ikke forbause meg
om prinsippene står sterkere enn raseriet i Unge Venstre, men man vet
som kjent ikke alltid.
Oslo Venstres nominasjonskomité bestemmer
gamle UV-folk savner jeg selvsagt å få være der, både i Bergen og på
Landsmøte, men innser samtidig at jeg i grunnen har det OK her også.
Imidlertid har jo en av temmelig mange store debatter på dette
Landsmøtet selvsagt vært lederspørsmålet og, eh, kampen mellom Sponheim
og Thommesen. Personlig er jeg, i likhet med de fleste andre
Venstrefolk som har vært med en stund, forholdsvis overbevist om at
dette i stor grad er en medieskapt "kamp". Jeg skal på ingen måte
påstå at de to gutta er bestevenner, men de er nok forholdsvis enige
både om at det ikke skal velges leder i år, og at det finnes flere
kandidater. Det er nok også ytterst lite sannsynlig at det blir
valgt en annen leder enn Sponis til neste år, selv om man
selvsagt aldri skal si aldri.
Jeg kan gå kjapt gjennom de fremtidige lederkandidater som nevnes hyppigst:
- Olaf Thommesen
Andre nestleder, medieprofil, rik, berømt og opptatt av
integreringspolitikk. Har vært nevnt som en opplagt kandidat svært
mange ganger av svært mange
- Trine Skei Grande
Første nestleder, har sittet på Stortinget i rundt seks år, og før det
vært byråd i Oslo. Parlamentarisk leder for Venstre i forrige
Stortingsperiode. Har tidligere gitt uttrykk for at hun ikke ser seg
selv som kandidat, men har i det siste gitt uttrykk for at hun er
vesentlig mindre avvisende.
- Alvhild Hedstein
Nær alliert med Lars Sponheim. Tidligere politisk rådgiver i
Landbruksdepartementet, nå direktør for Svane-merket, eller noe slikt.
- Ola Elvestuen
Sentralstyremedlem og Venstres førstekandidat i Oslo. Profliert Oslopolitiker og svært populær i Oslo Venstre.
Alle disse fire er gode og spennende kandidater. På mange måter svært
forskjellige, men på én måte svært like; De er alle medlemmer i Oslo
Venstre, bosatt i Oslo og har sin hovedtilhørighet der.
Det er forholdsvis bred enighet om at Venstres leder må sitte på
Stortinget. Det er også i stor grad enighet om at
Stortingsrepresentanter normalt skal velges fra sitt eget hjemfylke. Ut
fra en alminnelig logikk må man derfor anta at partiets
leder vil være førstekandidat for Oslo Venstre, for å være rimelig
sikker på å bli valgt inn herfra. Dersom Sponis blir sittende til
over valget i 2009, noe det er all mulig grunn til å tro,
vil derfor Landsmøtet i 2010 ha en av disse fire kandidatene som
Stortingsrepresentant for Oslo. Og da ville det jo være ganske pussig å
velge en annen som leder, eller hva?
Og det er svært sjelden at førstekandidaten på en Stortingsvalgsliste blir en annen enn det nominsasjonskomitéen innstiller på.
Skjønt, en bør sjelden si aldri.
Marius Holst og Morten Abel
Kanskje får jeg flere treff på siden min nå. Kanskje ikke.
Kan jo også bli interessant å se om UVs bloggrevy driver med selvsensur, eller hva.
Og mottar jeg brev vil jeg selvsagt svare høflig, det er meg alltid en fornøyelse.
